Historien om Erlend Grefsrud forteller han fint selv. Erlend er velartikulert og intelligent, men en naturlig hang til å snakke for seg selv. Han har en smittende karisma, og en naturlig evne til å behandle folk som likemenn så lenge de holder seg på matta. Du får inntrykk av at du snakker med en person som har lest mye og bredt, og som tenker på samme måten. Erlend er katten som alltid faller med føttene ned. Du får inntrykk av at han kan skyve all motstand unna med en fysikk som han selv har beskrevet som okseaktig.
Som den kreative delen av Strongman Games har han sin kompetanse innenfor design, men Erlends ambisjoner er langt fra begrenset til å sitte med tegneprogram. Etter år som skribent for Gamer, Spillverket og et heller mislykket forsøk på å vekke det alltid sovende Spillegal til live, lever han det mange tror er drømmen i London. Men for Erlend ser det ut til å handle om helt andre ting enn soveromsdrømmer.
Del 3: Det nye spill-Norge
Du var med på Rune Fjeld Olsens hjertebarn, det nye spill-Norge, og gjorde etter mitt syn en god figur. Hvordan føles det å ha tv-tekke?
Aner ikke. Jeg har ikke vært på TV, jeg har vært i et lavoppløst vindu på en nettside. Jeg er litt forbauset over at det ikke var mer nervepirrende å vite at, satan, selv om ingen ser meg akkurat nå, så er øyeblikket foreviget og kommer til å vises til potensielt flere titalls tusen mennesker. Jeg tror ikke jeg skapte meg noe særlig, annet enn at jeg unnlot å banne like mye og bruke like mange seksuelle analogier og metaforer som jeg vanligvis gjør.
Jeg er dog litt fascinert over hvor naturlig det hele på en måte virket. Det verste jeg kan si om figuren meg på Det Nye Spill-Norge er at jeg er jævlig freidig, ellers høres jeg forbausende artikulert og ikke minst varm ut. Som om jeg bryr meg. Det overrasker meg litt, for jeg føler meg sjeldent spesielt varm. Eller så antar jeg ikke at jeg oppleves slik. På den annen side gikk jeg også gjennom mesteparten av barn- og ungdommen min og trodde folk ikke la merke til meg ...
For å faktisk svare på spørsmålet ditt: Ja, gøy å føle at man kan gjøre en god figur på fjernsyn. At man ikke er en av de stotrende, små mennene i førtiåra som blir intervjuet på NRK Dagsnytt som titter frem og tilbake mellom skoene sine og journalisten, som ikke klarer å vrenge ut av seg en fullstendig setning. At det er en kanal jeg kunne klart å bruke. På den annen side bør jeg være forsiktig med å anta noe, jeg vet ingenting om klippeprosessen og det kan godt være halvannen time med avskyelig, hoven hipsterkarikatur igjen i søplebøtta for alt jeg vet.
Uansett, om noen har lyst til å ha meg på TV, send en e-post. Jeg tror ikke det kommer til å skade, og om jeg er på skjermen i stedet for noe annet menneskelig avfall, så er det én person mindre jeg trenger å hate.
Det mest spennende som kom ut av serien til Rune, var ditt angrep på kunstspillet. Historien om Skorpionen og frosken er en klassiker vi her til lands kanskje forbinder med ei rullende pannekake. Men moralen i din versjon er litt annerledes?
Heh, nei, egentlig ikke. Det er en veldig rett-ut spillmatisering av Æsops fabel, for hele poenget i den er jo at frosken aldri burde latt et dyr som lever av å stikke ting ihjel slippe opp på ryggen sin. Jeg er ingen essensialist, så jeg tror ikke at det finnes noen her i verden som BARE ER SÅNN, slik Harald Eia ser ut til å ville ha oss til å tro, men jeg tror på sunn skepsis.
Uansett, jeg harselerer bare. Spilleren kan bare gjøre én ting (fordi det er alt skorpionen kan gjøre og alt spilldesigneren ville at skorpionen skulle stå for, og fordi det var den handlingen som ville understreke poenget mitt) og det er den tingen spilleren alltid gjør i spill. Bortsett fra at det denne gangen ser ut som en dårlig idé og fordi det ikke er en refleksiv handling, ikke noe du gjør bare fordi, men noe litt tragikomisk som du pent blir nødt til å tenke over med mindre du da er så enkel at du bare trykker space når spillet ber deg om det for å stikke frosken i hodet, men da har vi jo også på mange måter demonstrert noe.
Se på det som en Voight-Kampf-test: Hvis du ikke smiler med en litt trist mine mens du ser frosken synke ned under bølgene, så er du en robot. En som ikke tenker og føler, som bare tar imot beskjeder og forventer belønningsstimuli i retur.
Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner poenget med kunstspill. Jeg tror ikke jeg skjønner poenget med kunst lenger heller, for konseptkunsten er for meg bare en oppvisning i selvpromovering og networking, mens hele det moderne kunstmiljøet for meg ser ut som en gjeng opportunister som supplerer et uregulert spekulasjonsmarked for rikinger slik at eliten skal kunne definere hva som er kunst, hva som er haute couture, hva som er god smak, hva som betyr noe.
Marxisten i meg gråter over denne hestehandelen. Spesielt i konseptkunsten, hvor du bokstavelig talt utelukkende har symbol- eller fetisjverdi. Du har ikke noe abstrahert arbeidskraft (utenom networkingen og selvpromoveringen, to egenskaper de færreste av oss egentlig verdsetter spesielt mye i medmennesker), du har ingen bruksverdi (siden estetikken er fraværende, konseptet skal tale -- og konseptene er stort sett nokså uinteressante fordi de ikke tilbyr noe mer enn en tolkningsplattform vi borgerlige kan rette våre akademisk trente mønstergjenkjennelsesmaskineri mot og bekrefte at, ja, psykologien, litteraturen, sosiologien eller whatever var nyttig og har hjulpet til å bringe oss nærmere Eliten. Vi kan forstå hva de ser i diamanthodeskallen, puleteltet og metallballongene, for vi har satt oss i gjeld for å lære å tenke abstrakt.
Jeg vet ikke hva jeg synes om kunst lenger. Jeg tror ikke jeg egentlig bryr meg så mye, annet enn når jeg ser inderlige uttrykk, eller kan spore entusiasme for håndverket i uttrykket. Det verste jeg vet er "kunst" sponset av selskaper, videoinstallasjoner eller lysinstallasjoner er populære om dagen, og det er noe helt vilt vulgært ved det. Det vekker avsky. Jeg vet ikke hvorfor.
For meg hadde det ultimate kunstspillet vært en bjørn som gikk i skogen og dreit. Hva tenker du om det nye spill-Norge? Snakker vi om en blomstrende bransje, eller en gjeng med isolerte freakere?
Jeg tror kanskje Det Nye Spill-Norge understrekte at, uh, det er ikke så innmari Spill-Norge i det hele tatt. Jeg synes ikke noen virket som raringer, egentlig -- men så er jeg vant til spillutviklere -- bare som veldig engasjerte og entusiastiske mennesker som prøver å gjøre noe som ikke er spesielt økonomisk forsvarlig i Norge. Unntatt han Rock Pocket-typen, som virket først og fremst forretningsorientert. Godt mulig han elsker spill, godt mulig han har massevis av ideer, men måten han presenterte seg på fikk meg til å tenke på noen som er ute etter statusen som følger av å lage noe STORT heller enn noen som vil skape noe nytt, som ser en verdi i håndverket i seg selv.
Skjønt, jeg vet ikke hvem han er og har aldri truffet ham. Umulig for meg å dømme noen basert på mediedekning.
Jeg håper jo at Norge kan få et yrende spillmiljø, og jeg jobber med å prøve å få noe til å skje i Oslo, men det er lite ekspertise, få midler, ingen kultur for spillutvikling. Det kommer seg kanskje, men jeg tror ærlig talt ikke vi kommer til å se svenske tilstander med det første.
det er ikke så innmari MYE Spill-Norge, mener jeg.
Jeg følte mest for D-Pad Studios, kanskje fordi de hadde den mest håpløse oppgaven og så ut til å kaste seg over den med mest liv og lyst. Jeg håper de lykkes, jeg håper Owlboy selger, håper at entusiasmen de har vekket på indie-fora rundt om på nettet faktisk betyr noe i kommersielt øyemed.
Var det derfor du dro til England?
Ja. Jeg så ikke egentlig noen fremtid for spillmarkedet i Norge. Det må sies at timingen min ikke var spesielt god, ettersom den engelske bransjen kræsja litt et par år etter at jeg ankom, men på den annen side har jeg truffet flere spillutviklere i London de siste årene enn jeg tror det finnes i hele Norge, og jeg har knapt beveget meg utenfor London.
Men jeg vet det finnes voldsomt mye her. Det er mange som driver lønnsomt, og det er rom for flere. Det er mer enn hva jeg kan si om Norge.
England var liksom "det nærmeste utland" med en kulturindustri jeg hadde tiltro til. Tyskland og Frankrike var ikke like interessante, og USA har jeg et litt uklart forhold til. Jeg liker å besøke det, beundrer på mange måter nasjonen for hva den er, men jeg er ikke sikker på om jeg kunne bodd der. Jeg blir helt sprø av å lese om amerikansk politikk og samfunnsdebatt, og om jeg skulle vært omkranset av det sirkuset ville jeg antakelig blitt fryktelig deprimert. Jeg synes Norge på mange måter er blitt grotesk de siste årene, men det er ingenting i mot hvor fryktelig USA ser ut på avstand. England er også ganske ille, jeg får inntrykk av at dette stedet er gjennomført korrupt på en skala som ikke er mulig i Norge. Men hvem vet? Jeg har aldri sett skikkelig etter. Jeg bare antar at det ikke er investeringsfond, banker, innfule mediehus og opportunistiske politikere som styrer skuta i Norge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar