fredag 23. september 2011

Den visjonsløse norske spillpresse










Det har blitt et fenomen. Ukene går uten at de seriøse norske spillnettsidene bidrar med noe som helst annet enn forbrukerjournalistikk. Jeg vil gjerne skrive om dere, journalister, men da må dere tørre å satse litt. Ingen har tatt skade av litt rå kjærlighet.

For det er ingen tvil om det. At impywimpy, eller Tonny Albrigtsen, skriver om deg er det nærmeste en norsk spilljournalist kommer en æresbevisning. Men der det i starten var morsomt å skrive om steile tekster som ikke kommuniserte så mye, har norsk spillpresse de siste månedene degenerert til et hårrivende lavmål. Vanligvis habile skribenter som Joachim Froholt og Jon Cato Lorentzen har måttet vike for sensasjonalistiske vinklinger fra Snorre Bryne og Kjersti Stuestøl som framstår som pinlige forsvar av spillmediet.

Hvorfor er politisk aksept så viktig for enkelte av oss? Sannsynligvis fordi vi dypt inne er noen streitinger som egentlig bare bryr seg om å sove godt om natta. Ingen liker å høre at de gjør en dårlig jobb, og gode initiativer kommer fra de rareste plasser. Se bare hva Rune Fjeld Olsen oppnådde med sine videoartikler om norske spillutviklere.

Om resultatet var relativt pinlig, var intensjonen god. Rune er ingen dårlig tenker, han skjuler seg bare bak den folkeligheten som går hånd i hånd med å skrive for VG. Og selv om en stilstudie av arbeidsmetoder og visjoner hos utviklerne, kanskje er gratisreklame, og Rune konsekvent stilte de spørsmålene man forventer av en som ikke forstår spill særlig godt, og dekker over det med entusiasme, fikk vi som ikke er helt inne i grasrotbevegelsen, et inntrykk av menneskene som representerer framtida.

Gamer.no svarte på sin måte med en artikkel om Markus Jahnsrud, en skikkelig gladsak som begrenset seg til det økonomiske aspektet ved utvikling der Lars Devold serverte substansløse spørsmål i en nedlatende tone for å bekrefte fordommen om at alle kan lage et suksessfullt spill. Han gikk til og med så langt at han intervjuet ungdommens foreldre, et åpenbart stikk til de som mener at ”spillavhengighet” bryter ned familiære relasjoner.

Jahnsrud blir framstilt som en helt vanlig gutt som tilfeldigvis har laget et spill. Jeg vet ikke om han selv vil være bekjent en slik definisjon, men som journalist bør Devold vite at denne vinklingen skader mer enn den gagner. Det er kanskje hyggelig å høre om Jahnsrud, og siden spillet hans virker fullstendig uinteressant, finner det neppe veien til min iPod, men kreative verk fortjener en helt annen behandling gjennom seriøs journalistikk enn en ovenfra-og-ned-holdning.

Gamers andre store sak de siste ukene befinner seg på et langt lavere nivå, og er ren forbrukerjournalistikk. At en side som aktivt kommuniserer at pris er uvesentlig for kvalitet bruker store ressurser på å kåre den beste nettbutikken for spill, virker selvmotsigende, nesten direkte hyklerisk. Den typen saker er noe man forventer fra VG, ikke fra spill-Norges intellektuelle bastion. Jeg har ikke tidligere skrevet om hvordan deres spillguide fungerer som snikreklame, for det gjør den uten tvil, men inntil nå har man i det minste holdt profitt og journalistikk separert, og holdt seg til mer forsiktige anbefalinger.

For noen er sikkert en slik sak glimrende, det vil si de noen som ikke vet hvordan Google fungerer, men å bruke store mengder ressurser på noe enhver oppegående spiller har funnet ut for lenge siden, vitner om en fortsettelse av det skamløse frieriet til kommersielle interesser Gamer med sine sjangeranbefalinger begynte.

Gamereactor har på den andre siden utsatt forsøk på dyptpløyende saker fullstendig. Daniel Guanios utgraving det tidløse spillet står som sommerens kanskje beste eksempel på seriøs journalistikk med en intelligent vinkling, men ingen hos Gamereactor har tatt opp fakkelen etter at Daniel også skrev en interessant sak om Duke Nukem Forever. Dermed har det som virket som spiring mot en seriøs utfordrer til Gamer fullstendig stagnert.

Pressfire har også trukket seg tilbake fra den intellektuelle sfære, og det er kanskje like greit etter at de brukte store deler av sensommeren til å fortelle oss at spillere ble uglesette og diskriminerte, og at spillutviklere ble økonomisk sensurert, alt på bakgrunn av noen tabloide overskrifter og merkelige definisjoner.

Den eneste som har beholdt vettet er Jon Cato Lorentzen, som i løpet av året har utviklet seg til Norges eneste aktive kompetente kritiker. Jon Catos dekning av spill, der han ser ut til å kjøre en knallhard linje hvor han selv spiller de fleste kvalitetsspillene som kommer ut, har ført til at norsk spillpresse har fått sin første konsekvente kilde til anmeldelser. Hvis han blir tøffere også intellektuelt, er det ingen grunn til at Spill.no ikke skal forbigå Gamer i kampen om å bli årets beste spillnettsted.

Tegnene har vært gode, i form av den hysterisk morsomme NHL-anmeldelsen, den varme mottakelsen han ga Deadly Premonition, den ubestridte kanoniseringen av Uedas Ico og Shadow of the Colossus, og en viss evne til å se gjennom hype, eksemplifisert av L.A. Noire-teksten. Men for at Jon Cato skal bli en virkelig god kritiker, savner jeg en større egenart i hvordan han vurderer spill. Du får ikke inntrykk av noen videre forståelse av spillmediet gjennom det Jon Cato skriver. Han henvender seg utelukkende til forbrukeren av spill og glemmer fullstendig hvordan gode tekster om spill også kan påvirke framtidige og nåværende spillutviklere til å tenke bedre.

Spillborring har på sin side gjort sin egen ting. Vi dekker spill fra uvanlige vinklinger, og trives med det, men tar gjerne imot tips til hvordan vi kan bli bedre, eller om konkrete saker vi bør skrive. Vi har forsøkt å øke oppdateringsraten til en sak om dagen, planlegger en egen spalte som oppsummerer hva vi spiller hver måned og vil, så snart bosituasjonen min forandrer seg, bli mer tidsaktuelle. For de som liker det vi driver med, ser framtiden med andre ord lys ut. Jeg skulle ønske det samme var sant for den norske spillpressen.

2 kommentarer:

  1. Dette er nok bare begynnelsen på Gamer.nos fall, og jeg tror grunnen kan oppsummeres i to ord: Mediehuset Tek. Synd, for jeg tror ikke noen av de andre seriøse aktørene i Norge har viljen eller de menneskelige ressursene som trengs å ta opp tråden etter Gamer.no.

    SvarSlett
  2. Nei, du har nok rett i det. Gamer har mange gode skribenter og Tor-Steinar er villig til å satse uortodoks, men han er ingen tenker og det vil sannsynligvis føre til at han blir overstyrt i større grad nå som Tek ønsker et ord med i laget. Noen av sakene Gamer promoterer er åpenbare misbruk av menneskelige ressurser, som Joachims Ukens nettutgivelser, anbefalinger av sjangerspill og den nevnte nettbutikkguiden. Når de også konsekvent lar være å dyrke frem skribentenes egenart og utelukket spisser seg mot rene kjøpsanbefalinger, mye fordi de har mistet de som var villige til å skrive alternativt, er det ikke så mye igjen av den intelligente vinklingen Gamer en stund kunne presentere.

    Min erfaring var at jeg som skribent ikke ble oppmuntret til å skrive noe annet enn anmeldelser, og det å kjøpe spill jeg ikke var sikker på om jeg kunne skrive noe som passet for Gamers profil om var alt for risikabelt. Resultatet ble det som er felles for samtlige av skribentene Tor-Steinar har ansatt som freelancere: De produserer nesten ingenting. Tor-Steinar tror han kan rydde opp i det ved å annonsere etter flere menn, men sannheten er at å skrive om spill for Gamer ikke betaler seg på noen måte. Synd.

    SvarSlett