mandag 12. september 2011

Fra blodbad til bloddrypp: BloodRaynes fall

Å lage oppfølgere virker egentlig ganske enkelt. Man har sannsynligvis massevis av skisser, ideer man ikke hadde tid til å implementere, arbeidstakere som kjenner seg selv og arbeidsgivere som respekterer jobben disse gjør. Teoretisk sett. Det hender selvfølgelig at det dukker opp oppfølgere som er dårligere enn originalen, men vanligvis gjør våre venner utviklerne nok grep til at det som en gang var interessant iallfall ikke blir direkte uinteressant.

Jeg har aldri brydd meg noe særlig om oppfølgere, men jeg har en forkjærlighet for ekte B-spill: Ninja Blade, Earth Defense Force og, kanskje litt overraskende, BloodRayne-serien. Dermed skulle man tro at det siste tilskuddet på stammen til heltinnen som så mesterlig ble portrettert av norskættede Kristanna Loken på det store lerret skulle kunne møtes med den samme grådigheten jeg opplever stilt ovenfor en pose med Sørlandschips.

Fellestrekket for disse spillene, som det eksisterer mange av, er en fullstendig mangel på ambisjoner som overgår de ansvarliges forståelse av zeitgeisten. Ser det kult ut er det kult. BloodRayne-spillene tok henholdsvis for seg vampyr- og nazislakting, der det var viktigere at fienden ble blodig partert enn at han presenterte en utfordring. Her snakker vi popkultur!

Nå er BloodRayne: Betrayal her, og om forandring fryder, representerer Majescos forsøk på å revitalisere den rødhårete sexslaven sin et endelig lavmål i en serie av produkter som alle måtte tolkes på sine premisser.

Der BloodRayne 1 og 2 aldri forsøkte å være noe fullgodt alternativ til østlige kolosser som Ninja Gaiden og Devil May Cry, plasserer Betrayal seg i samme tradisjon som Konamis Castlevania-handlingsrollespill. Verden fremstilles i en 2D som forsøker å trykke på Castlevania-knappene, men Betrayal ender opp som resirkulert kitsch som har vært en snartur innom animen Hellsing for å feite seg opp på griseblod.

Den kanskje tydeligste parallellen innenfor dagens spillmarked er The Dishwasher-spillene til James Silva, også en spillserie som lider under et uinspirert kampsystem, men som rent estetisk er en mye mer vellykket serie enn Betrayal er et enkeltspill.

Betrayal er et handlingsspill uten inspirert handling og et plattformspill som resirkulerer seg selv idet det implementerer en rekke sløve kontrollmuligheter som forvirrer mer enn de åpner opp for eksperimentering. I kampene veksler du mellom slag og pistolskudd, før du kaster deg over de lidende fiendene dine for å tømme dem for blod.

Den eneste funksjonen dette har er å tappe dem for liv. BloodRayne suger seg mett og livmåleren gjør et aldri så lite hopp, før hun kvitter seg med menneskerestene ved ganske enkelt å slippe dem i gulvet. Majescos lakeier mangler fullstendig evnen til å kommunisere gjennom mekanikk og animasjoner. Blodsugingen, som burde presentert en tydelighet i hvordan Rayne kategoriseres og karakteriseres, blir redusert til en billig enknappsteknikk du ikke en gang må lære deg å mestre, langt mindre opplever konsekvenser av.

Rayne virker ganske enkelt som en gjennomgående likegyldig helt. Sammenlignet med Bayonetta mangler hun fullstendig arroganse, sårbarhet og omsorg. Oppførselen hennes blir redusert til glatthet. Hun er et instrument i andres (inkludert spillerens) hender.

Fienden skildres like anonymt. I Betrayal slåss du kun for din egen del, og Majesco evner ikke innledningsvis å skape noen emosjonell kontekst for det som foregår. Historiefortellingen er like tam som den er utbrukt, og perspektiverer kampsystemets likegyldige krav til ferdigheter i det kamp mot kontroll og nivådesign blir mer prekært enn fienden noensinne evner å utfordre.

Demoen åpner som et svakt kampspill, utvikler seg til et svakere plattformspill og ender opp i antydningen til en tragisk designet drottkamp. Istedenfor å konkurrere med God of War, der BloodRayne i sin tid tross alt ikke kom dårlig ut, er den nye utfordringen Metroidvania-sjangeren. Sammenlignet med Super Metroid og et titalls Castlevania-spill som har pyntet 2D-himmelen med stjerner, er Betrayal i beste fall en utslitt satellitt som sirkler rundt kloden uten å inspirere til verken undring, redsel eller handling.

Betrayal er et søppelspill, bortkastet tid og bortkastet plass. Ikke at tidligere BloodRayne-spill var noe annet, men de latet i det minste ikke som om de eksisterte som en del av en større arv. Sammenlignet med spillene det etteraper, er BloodRayne: Betrayal det nærmeste vi kommer en smittebærer. Ikke la deg lure.

BloodRayne: Betrayal er tilgjengelig på XLA og PSN til ca. 100 kroner. Demoen er testet på X360, og anbefales ingen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar