I de siste månedene har det bare blitt tydeligere at Jon Cato Lorentzen er den norske kritikeren som holder faget sitt i live. Denne gangen skal vi se på hans forsøk på å utgrave mening og underholdning i Ico og Shadow of the Colossus, spill Jon Cato til forskjell fra Line Fauchald anerkjenner som noe av det fremste innenfor interaktiv underholdning.
Jon Catos tekst kan på overflaten virke lik Line Fauchalds, men om man foretar en dyplesning av de to tekstene hvor man sammenligner dem, vil man raskt forstå at Jon Cato er en tenker på et helt annet nivå enn Line. Selv om han fra tid til annen roter seg bort i tåkete formuleringer man helst ikke vil se i kritikk, bruker Jon Cato spillene han vurderer som eksempler for å forklare leseren hans personlige syn på spillmediet, et grep som tyder på at han ønsker å gå i dialog med leseren og andre kritikere, men samtidig har rasjonalisert sitt eget forhold til tv-spill.
Man ser det allerede fra første avsnitt, der Jon Cato påpeker Uedas rolle som en slags kultfigur. Spillene hans har hatt begrenset økonomisk suksess, og selv om man ser en tydelig påvirkning i spill som Castlevania: Lords of Shadow og Enslaved: Odyssey to the West der førstnevnte inneholder drottkamper som føles som annenrangs kopier av klatringen i SotC og sistnevnte lar omgivelsene stå som meningsbærere mens forholdet mellom to svært ulike figurer står i sentrum, har ingen kommet i nærheten av å kopiere den undringen rundt spilltroper Ueda legger opp til.
Som Line Fauchald unngår imidlertid Jon Cato kontant å snakke om sin opplevelse av spillene, en merksnodig holdning til spill som jeg står fullstendig i opposisjon til. For at spillkultur skal blomstre, må anmeldere ta et langt større ansvar for å utvikle en personlig forståelse av kvalitet de er villige til å argumentere for. En anmeldelse er også en tolkning, og dette er noe de færreste norske kritikere forstår. Problemet isolerer seg ikke til spillmediet, men har vært et gjennomgangstema i norsk kritikk generelt. Anmelderen betales for å gjøre en skitten, kvalitetssikrende jobb, ikke for å utvide leserens forståelse av det produktet han setter under lupen.
For meg er det sjokkerende at man kan bruke tjue timer på et spill uten å sitte igjen med en eneste tanke man ønsker å formidle. En slik manglende entusiasme for det man vurderer er dømt til å smitte over på leseren. Jon Cato skriver:
”Selv om de to spillopplevelsene er ganske ulike har de også mange fellestrekk. Ueda har en minimalistisk tilnærming i spillfortellingene sine, her fortelles gjerne historiene mellom linjene. Som spiller er jeg vant til å få historier malt i brede strøk og gjerne gjentatt i det uendelige via monologer og dialoger, Uedas sparsomme tilnærming gir meg tid til å reflektere over handlingen selv. Og ikke minst mine egne handlinger.”
Til forskjell fra Line Fauchald skriver Jon Cato et klart og tydelig språk, men også han avslutter resonnementene sine idet de er i ferd med å bli interessante. Også Jon Cato lener seg tungt på formalistiske tolkninger av spill, og viser liten interesse for å beskrive sin reaksjon i annet enn generaliseringer, men måten han ordlegger seg på får det til å virke som dette er et bevisst valg.
Når han fortsetter med å utfordre den etablerte ideen om at kunst er subjektivt og individuelt, og faktisk tør påstå at spill som Ico eller SotC ikke nødvendigvis bør forstås som kunst, viser han stor forståelse for kunst som politisk, økonomisk eller moralsk definert begrep. Til forskjell fra Espen Aarseth forstår Jon Cato at et spill er et spill, ikke en film, en bok eller en komposisjon. Jeg tror jeg og Jon Cato er enige om at spill som kultur-debatten heller motvirker enn understøtter opplevelsen å tre inn i en annens verden er, og at spill ikke trengs å forsvares på andre mediers premisser.
At han påpeker at Ico og SotC er vanskelige spill, blir dermed en naturlig forlengelse av den avstanden som eksisterer mellom de som kjenner spillvirkeligheten og de som ikke gjør det. Men det må være plass for disse spillene. Om de andre mediene skulle begrenses til aversjon mot eksperimentering hadde livet blitt mer fattig på opplevelser, og det samme burde være klart for oss som spiller.
Jeg synes ikke at Ueda lager spesielt vanskelige spill, og at, om spillene hans hadde vært enklere, hadde de mistet mye av verdien som interaktive opplevelser. Både Jon Cato og Line glemmer at en vel så god innfallsvinkel som å spille et spill er å se på noen spille et spill, akkurat som at man ikke trenger å kunne spille Beethoven for å nyte ham, og kanskje Uedas spill har vel så stor verdi som passive opplevelser. Å vise noen et spill har en estetisk verdi i seg selv, og man må nesten bare akseptere at alle spill ikke er ment for alle. Det er fortsatt slik at man ikke trenger å mestre noe for å sette pris på det, selv om det i noen tilfeller hjelper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar