Armond White – en hyllest

Jeg og feskinger har aldri lagt skjul på én ting: Vi regner Armond White som vår tids fremste kulturelle kritiker. Om han skrev for The City Sun, The Village Voice eller, som han har gjort inntil nylig, for den uavhengige ukentlige New York Press som nå er nedlagt, visste man aldri hva man kunne forvente av Armond White. Noen har beskyldt ham for å gå motstrøms med vilje, men sannheten er at det ikke finnes en eneste kritiker i dag som så kontinuerlig har utfordret fordommene vi som lesere deler, estetiske, moralske og filosofiske, som Armond.

For meg har Armond White bidratt med det som bør være sentralt for en hvilken som helst kritiker, en utvidelse av kampsonen. Filmkritikeren og musikkritikeren Armond White har hele tiden utviklet sitt virke, fra det ti år lange prosjektet ”The Resistance” som handlet om hvordan unge, svarte artister fant nye måter å kringkaste ideene sine på, og satte Armond White som kritiker på kartet, til tiden i New York Press hvor han kjempet mot internettversjonen av den kulturelle høyborgen, ofte representert av de Armond ikke uten ironi refererte til som hipster-nihilister.

På sitt beste er Armond White klarsynt, rettferdig og rasende morsom. Han har vært sentral for anerkjennelsen av musikkvideoen som artistisk uttrykk, har skrevet om ikoniske figurer som Morrissey og Michael Jackson på en måte som belyser, kontekstualiserer og perspektiverer deres artistiske mæle gjennom en sjelden vilje til å tilegne seg og dele kunnskap.

Det er imidlertid som filmkritiker Armond White har vært mest aktiv de siste årene. Med et stadig skiftende perspektiv har han delt sin imponerende kunnskap om film med alle som har vært interessert i å høre på. Årene har ikke gått uten kontroverser. Om det er ”What We Don’t Talk About When We Talk About Movies”, en flengende kritikk av konsensusstrømningen som har tatt over for tradisjonell filmkritikk, eller gjennom populærformalisme, kanskje vår tids kritikks største fiende, har Armond satt fingeren hvordan filmer og filmkritikere er i ferd med å miste sitt kulturelle fundament.

Årene har ikke vært uten feilskjær, som da Armond hevdet at The Squid and the Whale-regissøren Noah Baumbach burde vært retroaktivt abortert, men i det store og det hele har den kontroversielle Armond White vært en internett- og fiendeskapt myte. Gjennom sitt utrettelige arbeid for New York Film Critics’ Circle, i to perioder som formann, har Armond benyttet sjansen til å sette film på kartet gjennom å oppfordre til direkte dialog mellom kritiker og skaper, et konsept vi her på Spillborring har forsøkt å videreføre.

Spillborring håper at Armond White finner seg en ny jobb så snart som mulig. Dagene blir fattige uten muligheten til å oppleve hans form for kritikk på en regelmessig basis. Hvem skal holde Steven Spielberg i tøylene nå?

Armond Whites topp ti filmer slik presentert til Sight & Sound:

1. A.I. (Spielberg)

2. L’avventura (Antonioni)

3. Intolerance (Griffith)

4. Jules et Jim (Truffaut)

5. Lawrence of Arabia (Lean)

6. Lola (Demy)

7. The Magnificent Andersons (Welles)

8. Masculin féminin (Godard)

9. Nashville (Altman)

10. The Passion of Joan of Arc (Dreyer)