Gamers fall

Med fire journalister og tolv skribenter skulle man nesten tro at det for Gamer lot seg gjøre å anmelde Dead Island uten at det gikk på rettssikkerheta løs. Når unnskyldningene til Lasse Lervik for at det ikke lar seg gjøre mest av alt minner om en sveitserost, gjør det det bare tydeligere at Gamer er i ferd med å miste posisjonen som Norges spillbastion. Unnskyldningen om at spillet åpenbart er ment for flere kunne hatt en viss gjennomslagskraft om det ikke var slik at subteksten er at du er redd for å gi et populært spill en dårlig karakter, noe som bare beviser den frykten Gamer for øyeblikket sitter med for å skrive noe som er det spor polariserende. Jeg forstår ikke hvorfor en anmeldelse ikke bare kunne spesifisere at Dead Island ble spilt alene, fordi det er åpenbart at svært mange spillere spiller det på den måten, akkurat som alle vet at de fleste som leser anmeldelser ikke er verdensmestere i spillet som omtales.

De siste ukene har vært intet annet enn katastrofale hva angår Gamers dekning av spill. Radiant Silvergun, en av de definerende moderne skyterne og etter mitt syn et av tidenes beste spill, Street Fighter 3: Third Strike, det mest sofistikerte kampspillet som noensinne har blitt laget, Resident 4: HD, enda et sjangerdefinerende spill i nyutgivelse, ICO og Shadow of the Colossus-pakken, El Shaddai... Listen over viktige titler, ikke bare for spillerne, men for den kunstneriske verdien til spillmediet, som har blitt fullstendig oversett er lang som et ondt år. Er det virkelig slik at man, etter at jeg sluttet, ikke har en eneste anmelder som klarer å skrive om spill som noe annet enn middelmådige vestlige skytere, daskere eller rævpulere, iOS-spill og japanske rollespill uten at det leder til en urettferdig bedømmelse? I så fall har Gamer et kjempeproblem.

Det kan virke som at faren for å dumme seg ut fullstendig har kvalt entusiasmen for spill i alle dets former. Er dette hva vi kan forvente fra Gamer i framtida? Det store fokuset på forbrukerjournalistikk, en grunnleggende motvilje til å si hva man faktisk mener så lenge det ikke svarer til konsensusforståelsen (les: mine saker om Fable 2, Fight Night og Beyond Good & Evil HD), og unnskyldninger som bygger på åpenbar feilinformasjon, som svaremnet til Dead Island-fornektelsen ettertrykkelig har bevist at Lerviks sak gjør, er alle tegn på at det må gjøres grep. Slik det ser ut nå er Jon Cato Lorentzen den eneste norske spilljournalisten som faktisk gjør jobben sin.