Columbus’ (Jesse Eisenberg) ville eventyr i Zombieland begynner på skyggesiden av TV-spill, hvor nerden rammes inn og henges ut som bortkaster av livet. Og for en arm, wow! Mountain Dew forblir oppskriften på en stusslig fredagskveld eller som det endelige tilbakeblikket observerer: Jeg kunne like gjerne vært en zombie. Den rørende gjenforeningen med menneskeheten gir kanskje tårer i øyekroken, men er i alle valører falsk og utopisk. Glemmer Ruben Fleischer at mellommenneskeligheten gnistrer i den samme fiktive verdenen han utbroderer som demon? Zombieland kunne tatt problemstillingen på alvor (vært en annen film), eller bare rendyrket seg selv som zombiekomedie. En moderne splattstick med store doser kreativ vold slik vi kjenner den fra spillserien Dead Rising.
Det er tross alt utgangspunktet for filmen. Åpningen skisserer sivilisasjonens fall gjennom Zombienes aggressive konfrontasjon av mennesker på sitt svakeste. Overlevelsen av filmens fire knyttes først opp mot Columbus’ regler, så til Tallahassees’ (Woody Harrelson) lidenskap, før den oppsummeres gjennom Wichita (Emma Stone) og Little Rocks (Abigail Breslin) fragmentering av sosiale bånd til kun å inneholde hverandre. Alle tar de navn etter staters hovedsteder, men forente er de ikke. Filmen begynner i det ensomheten inntreffer og til slutt bringer dem sammen i jakten på fiktive paradis og hevn. Siste utgjør hovedhandlingen i filmen.
Banjo og balltre, la oss rote i skuffen. Volden i Zombieland prøver tydelig, men klarer aldri, å nå spillnivå. Den velbefolkede verdenen som utgjør det gjennomsnittlige zombiedystopia innbyr til det, men i enkelte tilfeller makter ikke mennesket å være kreativt, selv ikke med motto som nyt de små tingene. En scene som skal vise Ukens beste zombiedrap inkluderer noe så lite som et piano og noe så kjedelig som en bestemor, mens Tallahassees’ kuleste, med hagesaks, ikke en gang vises på skjermen. Hvem vil vel se en armløs zombietjukkas hoppe rundt på et ben? Kjedsommeligheten kjenner ingen grenser, og i et siste desperat forsøk på modig overveldelse knuser USAs siste en suvenirbutikk ved å dytte ting i bakken. Realisasjonen av at de er alene i verden og derfor kan gjør som de vil er naturlig, den kjedelige reaksjonen hører ikke hjemme på film.
Utstoppet dyrehode, gleden av å drepe. Hvor Zombieland glimter til mot slutten, bilder av zombier som meies ned av karuseller og Tallahassees i berg-og-dal-bane fremkaller i det minste et lite smil, gir Dead Rising deg umiddelbar tilfredsstillelse. Spillhelten er neppe kjedeligere en du er selv, og når hardt som mykt lar seg holde som våpen kiler det ofte i magen. Dynamitt-pil-og-bue, flammetennis eller høygaffeldrill, og det uten at det er kreativiteten som setter begrensningene. Den gjenkjennelig identifiserbare filmtufsen, i dette tilfellet Columbus, har neppe fantasi eller evne til noe lignende, mens Tallahassee burde komme med litt mer lidenskap en maskinpistolsalvene han skriker ut i løse luften. Gleden ser ut til å stoppe i det kulene forlater munningen. Hvis vi ikke følger dem ut i deres korte liv kommer vi aldri i kontakt med sansene våre. Konsistensen i Zombiekjøtt, fysikken som river av dem beina og så ned i bakken. Mykt kjøtt mot betong. Den begrensede leken med fysikk i Zombieland stopper i halvhjertede effekter uten de komiske abstraksjonene vi kjenner fra utallige spillserier. Åpningstaklingen på en Amerikansk fotballbane er f.eks. ikke i nærheten av å formidle den rå styrken vi kjenner fra sporten.
Blodbanen hjem. Hvis Columbus brydde seg om å utforske mer en filmfitta til Wichita og faktisk hadde peiling på tv-spill, kunne han kanskje glemme hvilken kjedelig filmskuespiller han er. Spillmediets begrensninger har gitt oss mye av den vakreste og mest abstrakte volden til dato, og selv om vi beveger oss mot en slags realisme fortsetter spillmediet å sette kreative begrensninger. Heller en å finne de vanlige harde objektene burde kanskje Zombieland gjøre som de lar deg i Dead Rising 2, kombinere zombie med dusjhode for å skape en fin liten blodfontene. En damemagnet som Jesse Eisenberg burde vite at jenter elsker fontener. Hvis Zombieland gikk inn i tvspillkulturen uten den stigmatiserende klistrelappen på spillnerden ville den se en rikere verden en forventet, og blitt en mye bedre film.
-Tom-Sondre Albrigtsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar