Virkeligheten kommer med en serie konstrukter, men tror vi som spillere på dem? Sansene våre, hva speiler de egentlig? Gir verden mening slik vi persiperer den, eller gir den mening slik vi kvantifiserer dem, og kan følelser beskrives med biokjemiske ligninger? Dette er ikke spørsmål Sucker Punch tar opp, men den har en struktur som gjør det naturlig å stille seg det viktigste av alle narrative spørsmål: Hva er virkelighet?
Zack Snyder har gått fra den homoerotiske 300 til den nerde-erotiske Watchmen og befinner seg nå i erotikkens lekekasse idet han tar en serie unge jenter, plasserer dem i purgatorium og lar deres seksualitet utfolde seg. Fylt med latterlige symboler, parallelle universer, superheltinner som smøres inn i spillkonvensjoner og deres tøylesløse libidoer, ledes man inn i en farlig suggererende skildring av forsømmelse, fornektelse og forspillelse.
Baby Doll (Emily Browning) er den unge jenta som kan vandre mellom bevissthetsnivåer. En psykose, trigget av en hjerteløs stefars overgrep idet morens arv finner veien vekk fra den patriarkalske labyrinten og inn i de uskyldiges hender, fungerer som besvergelse. I Snyders film representerer arven en vekkelse, et aktivum for grådighet, ondskap og seksualitet, og Baby Doll blir, idet søsteren utsettes for stefarens potensielle overgrep, gjort til morder idet hun forsøker å beskytte.
Skuddet som tar livet av Baby Dolls søster benyttes i en umyndiggjørelse som fører Baby Doll inn på sinnsykehus og klargjører henne for lobotomering. Men allerede nå fremstår Baby Dolls mentale retrett så fullstendig, hennes virkelighet så fragmentert, så spaltet, at den for seeren ikke gir konvensjonell mening.
Delvis kreativ fantasi, delvis seksuelt maktspill og delvis voldsfantasi, er det opp til Baby Doll å finne tilbake til den virkeligheten som forener oss alle, de sanseinntrykkene som gjør det mulig å relatere seg til samt dele opplevelser.
Som beskytter og ødelegger må Baby Doll forene virkelighetene sine gjennom et komplekst spill hvis oppgave er fullstendig frigjørelse. Delmålene kommer i form av et kart, ild, en kniv, en nøkkel og en gåte; konkrete, men samtidig så fjerne fra den underliggende virkeligheten at de krever en tillært logikk for å aksepteres.
For å nå målene samler Baby Doll medhjelpere fra sinnsykehuset/bordellet, hver jente er en agent i puslespillet hvis kompleksitet bygger på at hver enkelt gode hjelper er et åpent nevrotisk sår.
Snyder trekker paralleller mellom psykose og seksualitet, men uten å generalisere. Viktigere er den underliggende logikken, de tre nivåene historien fortelles på, og hvilken form de tar.
Fra åpningssekvensen, som ordløst beskriver Baby Dolls fall fra fornuften, til bordellstrippingens sensualitet, uttrykt gjennom en dans som tar form av en mesterlig koreografert voldsballett, pakkes Sucker Punch inn i fortellerkonvensjoner som kunne vært klippet og limt fra tv-spillet. Symboler er viktigere enn handling, øyeblikksscenarioer erstatter narrativ flyt og vold må forstås som metaforer. Fienden manifesteres gjennom klisjeer og målene styres av en særegen logikk som det ikke tas tid til å forklare.
Jentene er ikke mer enn arketyper, de spiller tildelte roller uten rom for overraskelser og improvisasjon, og de ofres og ofrer. Når de begår sine edle feil, fjernes de behørig fra spillet, men ikke fra voldsvirkeligheten. Volden er alltid perfekt, men den andre virkeligheten, seksualitetens, innhenter dem og slakter spørsmålssløst alle forsøk på å bryte med hierarkiet.
Rollene er doble: Psykiateren spiller bordellmamma, streng og kompromissløs, men ikke blottet for kvinnelig omsorg. Avdelingslederen er hallik, korrupt, voldelig og sadistisk. Og Lobotomisten, truende i bakgrunnen, bordellets viktigste klientell.
Sucker Punch gir en følelse av (falsk) voksenhet i hvordan jentenes mentale vrangforestillinger føres opp som et skuespill, kommer til uttrykk gjennom en dans som i Baby Dolls virkelighet fullstendig erstattes av kompromissløs vold. Bare ved å ofre seg selv kan hun bryte ut av psykosen, gi en av de andre jentene muligheten til å starte på nytt i en virkelighet som lar seg relatere til også på emosjonelt grunnlag.
Slik diagnostiserer Zack Snyder en hel generasjon på bakgrunn av deres forhold til en undervurdert fasett av den medieskapte kvinnen. Sucker Punch rommer mer enn Femme fataler. Den rommer kvinner som er sin fortid bevisst, som kan sine moderne medier og som er villig til å ofre seg selv for at voldsfantasien skal forbli bare en fantasi. Spillmediet kunne ikke fått noe bedre manifest, feminismen fortjener kanskje bedre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar