Battle: Los Angeles

Man kommer med en del forventninger til førstepersonsskytere, og Battle: Los Angeles oppfyller ingen av dem. Man forventer et visst arsenal, en viss variasjon i fiender og en viss lengde, men Saber Interactive lykkes ikke med noen av delene. Det beste man kan si om spillet er at det er latterlig kort. Men om du mot all formodning bestemmer deg for å prøve et spill som ikke har noen forutsetning for å levne et merke i dagens spillmarked, kan jeg bare si én ting: Stakkars deg.

Write me to the moon

Settingen er enkel, og antakeligvis klippet rett ut av filmen spillet er basert på. En dag i ikke så alt for fjern fremtid regner det uforklarlige objekter over noen av klodens største og viktigste byer. Det som først blir tolket som et merkelig værfenomen viser seg snart å være langt mer uhellsvangert. Romvesnene er her og de kommer ikke med fredsparoler.

Som kontekst er dette mer enn godt nok for en førstepersonsskyter. Det finnes andre måter å fortelle gode spillhistorier på enn gjennom dramatisk eksposisjon, og det er ingen grunn til å dømme Battle: Los Angeles for sin fantasiløse tilnærming til Alien-klisjeen. H.G. Wells gjorde det riktignok mye bedre med War of the Worlds tilbake i 1898, men et spill er et spill.

Litt av problemet er imidlertid at Saber Interactive lar historien få uforholdsmessig stor plass. Å se gjennom videoene som forteller om en liten gruppe med soldater som er Los Angeles’ siste håp føles like tidkrevende som selve spillet. Historien er animert i en tegneseriestil så toskete utførtt at man undres over om det hele egentlig er en eneste lang vits.

Poenget kommer imidlertid aldri, så jeg regner med at vi bare snakker om manglende ferdigheter innenfor fortellerkunsten. Uansett: Du får et achievement for å lide deg gjennom en hel visning, som nok forteller at noen har forstått hvor bortkastet historien, som rommer flere klisjéer enn én sesong med Hotel Cæsar, er.

Dra meg baklengs inn i fuglekassa

Det meste med Battle: Los Angeles er bakstreversk. Fra begynnelsen gir det deg en angrepsrifle og granater du ikke trenger. Snart blir den lille samlingen din akkompagnert av en snikskyterrifle og du blir bedt om å drepe fiender som er like fantasiløse som standardfiendene du plafrer løs på i Mass Effect.

Ferdighetene dine inkluderer muligheten til å dukke og å sprinte, men ingen av disse ferdighetene påvirker spillet i stor grad. Du trenger dem egentlig ikke i det hele tatt, men det virker som at utvikleren har inkludert dem fordi det er hva man forventer av en skyter i 2011. Ammoen din fylles automatisk opp når du går over våpenkasser, noe som sørger for at å spare på skudd er fullstendig overflødig.

Ferden gjennom Los Angeles, som for anledningen er blottet for liv i det som må kalles en postapokalyptisk skildring, har imidlertid noen små høydepunkt. På et tidspunkt kan du se en sivil bli drept, på et annet kan du se en forlatt barnevogn i midten av et boligstrøk. Disse små detaljene viser at utviklerne har en viss forståelse av historiefortelling, men dette skjer så sporadisk at man mistenker at øyeblikkene med krisefølsomhet er mer slump enn talent.

Alle for én

Du møter én fiendetype gjennom hele spillet; en slags biotisk robot hvis eneste ferdigheter er å dukke og å skyte. Intensiteten i moderne førstepersonsskytere, hvor du har fiender som avanserer mot deg, flanker deg og som til og med flykter fra deg for å komme seg til krefter, er erstattet med et skytegalleri der det samme elendige bildet henger på hver eneste vegg.

Saber Interactive forsøker å skjule dette gjennom å involvere et fåtall actionscener som tar fokuset vekk fra den traurige skytingen. Du får kontroll over stasjonære maskingevær eller beskjed om å flanke fiendens svar på en AT-ST, noe som høres mye vanskeligere ut enn det er. Du avanserer noen meter på de fullstendig lineære brettene, før du finner fram snikskyterrifla og behørig avliver standardfienden som står ved skytespakene.

I tillegg må du fra tid til annen ta deg av fiendens flyvåpen. Til dette får du en rakettkaster, og klar beskjed om at du skal skyte fiendeskipet når det lader opp for ildgivning. Mønstergjenkjenningen begrenser seg imidlertid til å gjemme seg bak en vegg til fiendeskipet lyser blått. Det er ingen variasjon, bare leden.

Det enkleste er ofte en pestilens

I tillegg til at enspillermodusen er skammelig kort, det tok meg ikke mer enn en time å komme igjennom spillet, er Battle: Los Angeles blottet for fornuftig ekstramateriale. Du kan låse opp en del styggedom, konseptfoto, filmer og moduser, men ingen av dem gjør det spor forskjell.

En tragisk ting man ikke kommer utenom å nevne er hvordan å låse opp disse «godbitene» krever at du spiller gjennom spillet på samtlige vanskelighetsgrader. Hvis du velger den normale vanskelighetsgraden, som ikke kommer i nærheten av å ta livet av deg, får du hverken belønningsspoengene eller opplåst gjenstandene du får for å klare spillet på easy.

Du må kort sagt spille spillet tre ganger for å få alle belønningene, der de to første vanskelighetsgradene er en vits. Jeg ble så nedslått da jeg oppdaget dette at jeg bestemte meg for å aldri starte opp spillet igjen. For belønningspoeng er den eneste grunnen til å spille Battle: Los Angeles.

Konklusjon

Battle: Los Angeles er en fullstendig krise av et spill, om det var et eksempel på hvor førstepersonsskyteren i dag befinner seg hadde den virkelige apokalypsen vært spillmediet som helhet. Det fanger essensen i sjangerens lemlest og drep-tematikk, men bygger ikke videre på den på en eneste interessant måte.

Den korte lengden og den totale mangelen på interessant innhold og ekstramateriale gjør det ikke bare til en dårlig opplevelse, men også til en kort opplevelse. Heldigvis er selve skytemekanikken kompetent nok til at du aldri stanger hodet mot nivåer eller kontroller, men når det eneste positive du kan si om et spill er at mekanikken ikke er direkte irriterende, vet man at man snakker om et spill som hører hjemme på den lavere delen av poengskalaen.

Med mindre du liker raske belønningspoeng er det ingen grunn til å spille Battle: Los Angeles, og selv da bør du nærme deg med museskritt. Et fullstendig feilslått spill som ikke en gang er dårlig nok til å bli husket for det.