Spill vekker et særs begrenset register av følelser, ofte sentrert rundt den klassiske maktfantasien. Du kan føle vitalitet idet du beseirer en utspekulert utfordring, du kan opplevelse lettelse eller bli oppløftet idet du fullfører et spill som enten var et pliktløp eller stilte krav til ferdigheter du ikke visste at du hadde, og som du egentlig skammer deg litt over at du til slutt tilegnet deg. Noen kan sågar beskrive spill som sentimental edutainment, de kan hevde at spill virkelig gir dem noe, men de færreste av disse klarer å beskrive opplevelsen på en meningsfull måte. Et skrekkeksempel er Øystein Fureviks møte med Lost Odyssey, en oppvisning i å attribuere mening til det meningsløse som er representativt for vår generasjons råte.
Å vise sex i spill har så langt ikke slått an. David Cage har forsøkt seg med et realt mageplask, det mer suggestive Project Rub klarte ikke å overføre seksualitetens taktilitet til DS-ens berøringsskjerm, Catherine virker mer merkelig enn opphissende og det japanske markedets sjangerspill kommer så åpenbart fra en undertrykt seksualitet at det raskt blir uinteressant for andre enn guttemenn som ikke evner å kommunisere med andre gjennom annet enn maskiner.
Det beste seksuelle spillet er noe så sjeldent som en skrekkhistorie. Silent Hill 2 klarte med Maria/Mary spaltingen som foregikk i protagonistens sinn å skape et særs motstridende bilde av mannlig seksualitet og hvordan man objektiviserer kvinner, og utbroderte denne delen av spillet mesterlig i Born From a Wish-utvidelsen som tok for seg den sensuelle Marias skapelse. Her ble en luftspeiling et symbol på spillerens seksualitet, hvordan man idealiserer og lyver om de man elsker fordi sannheten om den menneskelige tilstand er for fryktelig. Silent Hill 2 var et spill om et overgrep i ordets videste forstand, om å ikke kunne leve med noen og ikke kunne leve uten dem, og hver minste detalj i den forstyrrende småbyen ble brukt til å understreke følelsen av mannlig utilstrekkelighet stilt ovenfor kvinnen, hennes rolle som madonna og hore, og mannens manglende evne til å forstå en kvinnes følelsesregister.
Men Silent Hill 2 var ingen våt drøm. Avstanden, både mellom den stive animasjonen og den kvinnen enhver man ville ha elsket og den uhyre selvrefleksive og stigmatiserende måten spillet forholdt seg til spilleren på og det idealet kvinnen må beseires som, gjorde det umulig å la seg forføre av Maria. Det at hun var et produkt av en verden som skrek om overgrep, i alle dets former, der mer ble antydet enn vist, gjorde Silent Hill til en i sitt format ytterst litterær pekefinger , ikke til en spillmediets Carrie (Brian De Palma).
Med unntak av dette eksempelet har spill behandlet seksualitet særs overfladisk. Ubisofts We Dare er kanskje det beste eksempelet på at spilling så langt ikke har latt håndkontrollen inngå i spillerens erotiske vokabular, selv om Rez's trance-vibrator i det minste fikk noen til å trekke på smilebåndet.
Nå, hvor var jeg? Spillets seksualitet. At spill ikke klarer å omdanne bevegelse til sex kan forklares på mange måter, kanskje først og fremst gjennom at kjernespilleren ikke ønsker å forstå kvinnelig seksualitet. Ord gjør det, bilder gjør det, lyd gjør det og bevegelse gjør det, men slår du alt sammen sitter du fortsatt igjen med et stigma. Spill burde ikke være seksuelle, mener mange. Og så langt har de stort sett hatt rett.
Problemet oppstår imidlertid idet utdannede spillere tolker spillverdenens manglende evne til å gjøre relasjoner meningsfulle opp mot hva spill flest dreier seg om. Den homoerotiske vestlige skyteren stilt opp mot østens lolitaer representerer begge et dypt problematisk forhold til kvinnen som person. Man skal kanskje redde prinsessa, men fra hva? Hennes egen inkompetanse eller stygge vanskapninger som har blitt vasket ut av den gjennomsnittslige spillerens mentale kloakk. Å fremstille kjønnsspillet som en lek der den beste vinner ville vært latterlig i et hvilket som helst annen format, men i et spill ville det virket som en alvorlig innovasjon.
Mange spill seksualiserer, men de fleste evner ikke å opphisse. For det er avstanden fra porno for lang, men ikke like lang som avstanden til erotikk. Det er ingen grunn til at spill ikke skal være erotiske annet enn at mennene som driver denne bransjen hater kvinner. Og med det tydelige hierarkiet mellom Utgiver, utvikler, media og konsument, ser dette ikke ut til å forandre seg. Med det er det ikke sagt at kvinner ikke kan like eller skrive om spill. Selv om bruk av denne typen underholdning ikke er det første jeg ser etter hos jenter kan de, med riktig veiledning bli akkurat like glimrende spillskribenter som menn. Kjønn er ikke et spørsmål om svak og sterk, men om kvaliteter og hvordan man bruker dem.
Men at man gjennom å fremheve kvinnelige spillskribenter skal få bukt på den ukulturen som eksisterer i formatets toppetasjer er i beste fall naivt. Jeg forstår ikke hvordan kvinner med æren i behold kan gå inn i denne bransjen og bli en del av det maskineriet som driver dronene til å plassere pengene sine akkurat der de en etasje over dem vil ha dem. Det krever et mot, selvfølgelig gjør det det, men på sett og vis tar man også på seg en offerrolle. Man blir tvunget til å tilpasse seg en mannlig, for ikke å si gutteaktig, logikk, eller å lyve. Men det er kanskje på tide at vi har løyet nok.
Men enda verre: Dannede menn ser seg nødt til å ha noen kvinner på lista si over autoriteter hvis de ønsker å opprettholde illusjonen av å kunne kommunisere. Enda verre fordi disse kvinnenes idealer bare er interessante hvis de sammenfaller med deres egne.
Tilbake til spill og erotikk. For at spill skal klare å vekke et fnugg av erotisk interesse, må man tørre å skille mellom romantikk og sentimentalitet. Vi er eksperter på å sette fellestrekk mellom det episke og det viktige, men i relasjoner er det like gjerne subtile småting som avgjør hvem vi knytter kontakt med. Å bygge videre på denne djevelen i detaljene vil være det første, men viktige, skrittet mot å skrive spill som appellerer til andre enn menn som hater kvinner og kvinner som hater kvinner.
Virkeligheten kommer ikke med fasit, men spillbransjen kommer med et sett av mytologiske komplekser som ville gjort Freud til den eneste autoriteten verden trenger. Hvis jenter som lager spill, skriver om spill, spiller spill, tør å være jenter, det vil si være seg selv, spår jeg en rask død for det moderne episke interaktive verket. Hvis ikke spår jeg en langsom død. Så fortell meg, hva er verst?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar