De verste blant oss

Det skrives mye merkelig om spill her til lands. I denne tråden skal jeg se på hvem som ikke lykkes når de skriver om spill, og hvem som faktisk gjør det. Vi begynner med fem utvalgte lyspukt i et dystert landskap, før vi avslutter med prakteksempler på inkompetanse du ikke vil se før du dør.

De beste blant oss:

1. Erlend Grefsrud

Med en fortid fra Spillegal, Gamer og Spillverket har Erlend tatt steget ut av den pestbefengte virkeligheten spillpressen ofte føles som, og heller valgt å bruke tid på noe mer vettig som å lage sine egne spill sammen med en liten gruppe dedikerte menn som kaller seg Strongman Games. Jeg vet ikke om Erlend har det som skal til for å lykkes i en tøff bransje, for hvis man ser på hva han utrettet som journalist ser det lyst ut for den fortsatt ganske unge demagogen med den okseaktige fysikken.

Som spilljournalist var imidlertid Erlend en av de første i Norge som skrev kritisk om spill; med hjerte og hjerne. Høydepunktene kom i form av anmeldelser av spill som God Hand, Bayonetta og Time Gentlemen, Please!, oppvisninger i kreativ skriving såvel som kritikk. Erlend er den eneste norske spillskribenten som ikke ville virket malplassert hos Edge, og med tanke på hvor proteksjonistisk det norske spillmiljøet er, er det rart at han holdt ut så lenge som han gjorde. Erlend skriver fortsatt kritiske tekster fra tid til annen på bloggen til Strongman Games, men på engelsk, og man kan dermed si at han, som så mange i denne bransjen, har førtidspensjonert seg. Forhåpentligvis vil undertegnede klare å lokke ham til å bidra også på Spillborring, men Erlend venter ikke på brunostland. Hvis vi ikke ser mer til Erlend i norsk spillpresse kan bransjens overhoder vaske hendene mens den uvitende massen skriker korsfest, korsfest!

2. Kent William Innholt

Det er ganske stusslig at Norges to beste spillskribenter for tiden er så godt som inaktive, men som enhver tosk forstår er det ikke særlig fristende å bli i en bransje som dreper sitt hode i den tro at kroppen skal leve. Kent William har bidratt både som systemutvikler og skribent for Gamer, og hadde et helt særegent perspektiv på spill som var rotfestet i en veldig mekanisk forståelse av spillmediet samtidig som han ikke kimset av emosjonell innovasjon. I sine beste saker skrev han velbegrunnede og tekniske analyser av popkulturelle produkter fra en spiller som ønsker å forstå spill sitt ståsted. Høydepunkter ibefatter anmeldelser av spill som No More Heroes, Killer 7 og Fahrenheit.

3. Lasse Lervik

Jeg ser ikke for meg at Lasse Lervik ønsker seg inn på denne lista, til det er forskjellene våre for store, men har har gjort viktige innovasjoner hos Gamer og på mange måter bidratt til at siden nesten har fått klippekort hos Gullstikka. Lasse skriver med et godt ordforråd, bruker spennende bilder og er heller ikke en dårlig kritisk tenker, selv om han noen ganger ser ut til å ønske å skjule det. Han har et noe konservativt syn på spill og evner ikke alltid å se gjennom mastodontenes salgstriks, men måten han blander solid journalistikk med personlig smak og folkelige, men samtidig kreative formuleringer gjør det relativt enkelt å tilgi hans feilsteg. Les: Demon's Souls-anmeldelsen.

4. Daniel Guanio

Gamereactor får en representant på denne lista i form av norsk spillpresses wunderkid Daniel. Til tross for sin unge alder viser han en språklig fingerspitzgefühl og en innsikt som bidrar til førsteklasses saker, selv om det er tydelig at man snakker om en skribent som enda ikke fullt ut har utviklet sin identitet. Men hvis Daniel får fortsette å skrive om spill, er det liten tvil om at han en vakker dag kan toppe lista over de som skriver kommersielt om spill i Norge.

5. Siri Hommelsgård

Siri er vår dyktigste og mest samvittighetsfulle kvinnelige spillskribent. Hun skriver spennende og alternative perspektiver på spill og spillkultur med en dødelig common sensisk humor, og er en av få skribenter som klarer å overføre det personlige ved det å møte et spill til papiret. Les Minecraft-saken og analysen av en NOVA-rapport.

De verste blant oss:

1. Øystein Furevik

Den bregredelige æren av å være Norges mest inkompetente går til Gamers Øystein Furevik. I en årrekke har han drevet Gamer-forumet til vanvidd gjennom å skrive på nynorsk, men det er ikke målformen som er Øysteins problem. Han ordlegger seg sentimentalt, viser ingen evne til analyse og har en alt for tydelig forkjærlighet for alt som ser, hører eller føles japansk ut. Øystein har aldri skrevet en god sak, så å komme med noen anbefaling er ikke nødvendig.

2. Maren Omli Flasnes

VGs (tidligere?) postergirl er et åpenbart eksempel på kjønnskvotering der man ansetter en dame for syns skyld og gir henne alle de spilla gutta i redaksjonen ikke vil ha. Maren er ikke så mye en dårlig skribent som hun er anonym, formuleringene hennes nærmest forsvinner gjennom papiret og har ført til at jeg holder meg unna VGs spillsatsning.

3. Rune Fjeld Olsen

Neste mann på lista er VG-kollega og Norges kanskje viktigste ambassadør for spill, Rune Fjeld Olsen. Han har en viss folkelig sjarme i det han skriver og karakterene henger som regel sånn halvveis på grep, men i kraft av sin posisjon med spalteplass i Norges største avis, må man kunne forvente et og annet forsøk på å gi spillet dets rettsmessige plass i populærkulturen. Her har Rune feilet totalt. Det ser ut som han tror at det å spille fjortenåring for publikum er veien å gå, med det resultat at det som egentlig virker som en fornuftig mann like gjerne kunne vært ansatt hos Autofil.

4. Jarle Hrafn Grindhaug

Pressfire er Norges up-and-coming spillmedie, og sliter med å finne sin plass mellom de andre aktørene i markedet. Grindhaug er kanskje en grei skribent, men den fullstendig visjonsløse og antilektuelle tilnærmingen han har til spill gjør han til det blanke kortet du kaster idet du åpner kortstokken.

5. Kjersti Stuestøl

Å kalle Kjersti for journalist er en grov fornærmelse mot faget. Hennes eneste tilskudd til Gamer har vært den katastrofale Ukas spørsmål-spalten som skaper varig hodebry for Gamers skribenter. Det er en skam at Kjersti beholdt jobben etter å ha kjørt Spillverket på dynga med dårlig lederskap mens talentfulle skribenter som Siri Hommelsgård ble regelrett dumpet. Jeg vet at Kjersti fantaserer om Legolas, men kan du være så snill å ta fantasien din med deg ut av spillvirkeligheten og få deg noen (flere?) barn med en ekte mann?