Maks nytelse

Med Max Payne lykkes John Moore med å skape film av spill. Den visuelle rikdommen gjør filmen til en av fjorårets mest severdige og den adapterte historien har den moralske ryggraden spillmediet mangler sammenlignet med mer tradisjonelle underholdningsformer. Tiden har kommet for å revurdere hva vi kan forvente av filmatiseringer av spill.

Allerede fra åpningsscenen, der en druknende Max Payne spilt av Mark Wahlberg reflekterer over sitt eget hevntokts begrensninger, viser Moore en overraskende vilje til å konfrontere samtidens paranoia med ordene: ”Jeg tror ikke på himmelen. Jeg tror på smerte, frykt, død.” Selv om manus ikke er filmens sterkeste side, lykkes det med å sette tonen for de ofte slående vakre komposisjonene som tar den klassiske noir-stilen inn i spesialeffektenes verden.

De halvt humoristiske referansene til klassiske gangsternarrativer droppes og det mangslungne plottet beskjæres effektivt til en spilletid på hundre minutter. Likevel holder universet seg gjenkjennelig for tilhengere av spillene med navn du kan nikke gjenkjennende til. Bak effektene og skytingen skjuler det seg også det samme alvorlige motivet som drev det første Max Payne-spillet: Mordet på kone og barn har gjort at Payne har gravd seg ned i gamle kriminalsaker, og etter tre år er han fortsatt ikke nærmere noen løsning på mordmysteriet som skal gi bakmannen hans velfortjente straff.

Tilfeldigheter fører til at Max møter Natasha Sax, som senere blir brutalt myrdet. En mystisk tatovering tar Max og Natashas søster Mona til den tidligere soldaten Jack Lupino og dopet ”Valkyr”, som enten gjør deg til uovervinnelig supersoldat eller skaper farlige illusjoner der du blir angrepet av, ja nettopp, valkyrier. Men hva er tilknytningen til Max’ kone og barn?

Det er de fine bildene som gjør Max Payne til noe mer enn en akseptabel filmatisering, et element som har blitt oversett av mange anmeldere. Et snølagt New York skaper muligheter som utnyttes til fulle for å skape minneverdige sekvenser, og selv om skytingen lenge tones ned, tar filmen nok vendinger til at det hele forblir interessant.

Tilhengere av finske Remedy vil finne nok å klage på. Historien henger ikke alltid like godt sammen og skuespillet varierer mellom det akseptable og det mildt sagt kleine. Skytescenene kommer sent og nesten helt uten ”bullet time”, men etter at Zack Snyder har gjort det som kan gjøres ut av sakte film er det kanskje like greit.

Uansett leverer Max Payne varene. Underholdende og sjeldent vakker tør den å berøre problemstillinger som er sentrale for vår egen tid med en underliggende moral, og det uten at den virker moraliserende. Man burde ønske at flere spill kunne gjort det samme.