Spillrytmen, de små alterasjonene som vanligvis utgjør spillerens jakt på den perfekte runden er grunnpilaren i Source Code, Duncan Jones forsøk på gjøre spillmekanikk om til filmestetikk. Åtte minutters omspill er i beste fall en kjedelig basslinje, men som tv-spiller er det vanskelig å ikke identifisere seg med Colter Stevens 8 minutter i loopen, hans forsøk på å forbedre seg selv gjennom gjentatte mislykkede forsøk. Premisset er ganske ukomplisert og trenger neppe forklares for dem som har spilt DS-spillet Ghost Trick. Begge gir muligheten til å forandre fremtiden gjennom døde tilbakeblikk, en siste sjanse til å gjennoppleve og i Ghost Tricks tilfelle, forandre menneskers tragiske sjebner.
Dødens tog, USAs ferskeste mål for terror er Colter Stevens lekegrind, og som Sean Fentress utforsker han scenarioets muligheter, banker tilfeldige passasjerer og kysser sin avatars beundrer i en paranoid jakt på den mistenkte. Forholdet mellom spiller og spillskaper utdypes i evalueringer mellom slagene, hvor Stevens ønsker for seg selv kommer i konflikt med de gitte oppgavene, det følende mennesket i en verden hvor suksess måles etter konkrete mål (finn bomben, hent pistolen, osv). Source Code leker tøff men lengter etter dype følelser. Om den finner dem kan noen andre vurdere, men fordi den perfekte runden beskrives som i følelsesmessig balanse står Source Code på siden av spillkonvensjonens grå omgivelser, sjelløse pappdukker gjennomboret av kulehull byttes ut med ekte mennesker.
Hvor Ghost Trick tidlig setter et overnaturlig premiss starter Source Code som kvasivitenskapelig Si-Fi. Mot slutten ser vi derimot et tydelig fotskifte, og i det Steven går over på sitt siste liv (bokstavelig talt) begynner han endelig å ligne på en ekte filmhelt. Som sine overmenneskelige brødre flyter han gjennom filmverden med en nesten arrogant enkelhet, og med omtanke for selv de minste detaljene oppstår en kollektiv tro på at de tragiske rammebetingelsene skal falle. Toget er en åpen verden, men den har bare en løsning. Den perfekte runden som noe mer en enkel oppgaveløsing, suksess eller en god poengsum.
I møte med den estetiske klarsynheten som preger Stevens siste runde, den emosjonelle ballansen han putter seg selv og medpassasjererer i, samt den faktiske avvergingen av ulykken oppstår det en gudommelig kontakt som bryter Stevens og toget ut av spillverden og inn i virkeligheten. I Groundhog-stil våkner verden opp til den lykkelige slutten filmpublikumet forventer, og på sitt første av femti stevnemøter gis den døde spillhelten muligheten til et ekte liv. Borte fra krigssonen som først drepte han, inn i den romantisk komedien som betaler for innsatsen hans i Afganistan - lykkelig liv heller en traumene som vanligvis følger vel utført tjeneste.
Source Code er først og fremst post 11/9 patriotisme, suppe kokt på burger som overser sine virkelige røtter. Grip øyeblikket og kom deg ut i verden for å leve forblir den tvilsomme moralen som fortsetter den velkjente kritikken av tv-spill som hodeløst tidsfordriv. Duncan Jones nyeste blør pixler men lever i et heller tradisjonelt filmunivers. Den er en film som lever på tv-spill, men som ikke makter å si noe vittig eller viktig om dem. Annet en i struktur overser den oss helt.
-Tom-Sondre Albrigtsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar