Diskursen om spill som film begrenser i stor grad seg selv, men fra tid til annen forvirrer spesielt ambisiøse skribenter seg inn på enemerker der man strengt tatt ikke har noe å gjøre. Thomas Heger var en stakket stund Norges dristigste spillskribent før han forsvant ut i havet av bitterhet, paranoia og snusfornuft som kjennetegner de som ser illusjonene sine briste uten at de helt forstår hva som gikk galt. Et eksempel på Hegers skrivekunst er Gamer-anmeldelsen, som burde sendt sjokkbølger hele veien til norsk filmpresse. Men fordi Heger ikke lyktes med å hverken skrive en koherent tekst eller forstå Gamer som film, kan Gamer.nos hittil eneste forsøk på å dekke en spillefilm best forstås som en uheldig opphopning av tarmgass. Når jeg likevel velger å trekke fram denne saken, er det fordi spilljournalister, med den rette tilnærmingen, kan tilby norsk filmpresse et særegent og viktig perspektiv på en estetikk som alt for ofte blir oversett av de som ikke kjenner til interaktivitetens konvensjoner.
"Suksessfulle forsøk på å bringe videospillkultur til lerretet er intet nytt. Men når gutta bak Crank-filmene prøver å vise oss en blek fremtid hvor gamere kan kontrollere både dødsdømte fanger i skytespill, og folk med sosiale avvik som avatarer i onlineverdener, er det like før det blir «game over»."
Virkelig? Sannheten er at Neveldine/Taylor i satirens ånd tar gjenkjennelige arketyper og lar dem utfolde seg innenfor en logikk som både estetisk og moralsk ikke kan forstås med en filmkritikers begrensede horisont. Det hindrer selvsagt ikke Heger fra å forsøke. Som god filmstudent bruker han leserens tid og sidens spalteplass på å trekke tråder til andre verk, men han har absolutt ikke evnen til å sette Gamer inn i noen meningsfull kontekst. Neveldine/Taylor er kanskje de filmskaperne som har kommet lengst i å overføre spillverdenens skyggeside til filmformat, de benytter seg av estetiske føringer og plottmessige utviklinger som flytter grenser for hva man kan forvente fra en filmskaper og skriver hipp satire av forbrukerkulturens konsum av postmoralske artefakter der den skamløse heltedyrkelsen til actionfilmen og nå også tv-spillet blir satt under lupen.
Å sitere fra Hegers anmeldelse er egentlig overflødig, fordi det er innstillingen og ikke selve teksten jeg vil til livs. Heger skriver som en relativt dyktig filmstudent, fullstendig hjernevasket og inkapabel til å rasjonalisere hva som skiller god og dårlig pop, eller en gang fortelle hvorfor han liker eller ikke liker noe. Han gjør greie observasjoner, men klarer ikke å knytte dem opp til et meningsfult hele, som når han kritiserer Gamer for å stigmatisere spillere, akkurat som om dystopier ikke alltid ender opp med å stigmatisere bestemte grupper. Neveldine/Taylors satire er rettet mot spilleren, noe som i seg selv er flatterende, fordi spillkultur vanligvis ikke blir gitt seriøs oppmerksomhet med mindre det betyr at man kan forstå forbryterens psykologi, men også viktig fordi regissørene viser en vilje til å utforske et ekstremt scenario og hvordan relasjoner kan fungere innenfor et gitt sett med omstendigheter. Parallellene er så godt som uendelig; man kan snakke om nasjonalisme og nazisme, om sosialisme og kommunisme eller om formspråk og rendyrket estetikk. Samfunnsoppbyggende til en viss grad, men ødeleggende når det blåses ut av proporsjoner.
Hegers holdning minner om den bestemorsaktige frykten for alt som er nytt slik den manifesterer seg på universitetene. Han nekter å godta at spill som populærkultur representerer en maktforskyvelse, kanskje til og med en idealforskyvelse, og sier selvfornektende "slik er da ikke jeg". Gamer handler ikke om hva spill må være, men med det smale markedet kjernespilleren representerer, leverer Gamer en god kritikk av hva vi konsummerer, om ikke hvordan vi konsummerer det. Heger har helt rett i at spilleren ikke erstatter avataren, men det hevder heller ikke Neveldine/Taylor. De gjør tankeksperimentet "Si meg hva du spiller, og jeg skal fortelle deg hvem du er." Prinsippet er enkelt, og langt fra nyansert, men det setter samtidig bare føringer for Neveldine/Taylors estetiske krumspring, deres vilje til å utfordre sjangere gjennom å rendyrke sex og vold slik den blir presentert for oss gjennom reklame, porno, film og, ja, spill.
Heger er mer opptatt av referanser enn av mening, men han er til gjengjeld så flink på referansene at det er vanskelig å fastslå om vi bare er uenige om hva filmkritikk skal være, eller han ikke har evnen til å tenke selvstendige tanker. Som en konsekvens fremstår uansett Hegers filmanmeldelse som dunkel og vag, dårlig begrunnet og svakt analysert. Som tekst har den alle ingrediensene som skal til for å skrive noe som gir mening, men det virker som om unge Heger enten ikke har lyst til å diske sammen noe måltid eller tror at akkurat det er opp til leseren.
Gamer er ikke en velspilt film, det er ikke en film som er godt skrevet eller har interessante karakterer, men det betyr ikke at den ikke er en kvalitetsrik og viktig film. Ulike medier er ikke bedre eller dårligere enn andre, og Gamers fremste prestasjon er hvordan den forener spillestetikk med filmspråk. Dette gjør filmen krevende. Ikke fordi den er rotete, men fordi den setter andre standarder for action enn Hollywood så langt har rendyrket. At Heger som spillskribent ikke er kapabel til å forsvare spillkultur er det mest beklagelige med Gamer-saken hans, men betyr selvsagt ikke at hans ofte givende forsøk på å belyse spill som noe mer enn voldsfantasier ikke bør settes pris på. Heger er savnet, men ikke uerstattelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar