Det er ganske lenge siden jeg har sett så mye hype om et spill. Det har vært så mye nyheter om L. A. Noire på nettet hver dag at jeg rett og slett har ignorert det i månedsvis. Jeg har også blitt lei av å høre ordet ”revolusjonerende” bli brukt så ofte og om så mye triviell bullshit. Man blir fort litt kvalm av å høre Rockstar hype opp spillene sine, spesielt når man ser resultatene. Her kommer de med en ”noir” krim thriller som Team Bondi har jobbet på i syv år, med et budsjett på langt over femti millioner dollar. De har castet kjente skuespillere, ansatt anerkjente skribenter, brukt den nyeste teknologien og antageligvis kurert AIDS i samme slengen. Det blir fort for godt til å være sant og man antar at resultatet blir en gigantisk fiasko. Jeg forventet virkelig ingenting av L.A. Noire men av en eller annen grunn ble jeg nysgjerrig nok til å plukke det opp uansett.
Jeg ble positivt overrasket.
Hovedkjøttet i L.A. Noires spillmekanikk er etterforskning og den er overraskende lik Ace Attorney-spillene hvis man ser bort ifra L.A. Noires kjøresekvenser, slåssing og skyteepisoder. Disse delene av spillet føles uviktige og er verken givende, utfordrende eller særlig godt implementerte. I stedet for å fungere som broer mellom scenene, føles de som totale brems i spillets flyt.
Man kan spekulere om at Rockstar følte seg usikre på et spill helt uten biljakt og halvgjennomførte skytesystemer og derfor tvang Team Bondi til å stappe inn så mye de kunne før spillet ble sluppet; Bare så Rockstars trofaste publikum ikke skader seg selv i den resulterende forvirringen av et knust verdensbilde. (Dette er så klart bare spekulasjon.)
Tilbake til Ace Attorney: LA special. Til å begynne med, har man en ”CSI”-sekvens. Her kjører man til forbrytelsens åsted, ser etter bevismateriale og snakker med kriminalteknikere og eventuelle vitner. Bevis materiale kan snus på og granskes mens karakteren din kommenterer på detaljene i bakgrunnen, i klassisk eventyrspill-stil. Ledetråder og bevis du finner blir automatisk lagt til i notisblokken din, og åpner opp nye dialogmuligheter i intervjusekvensene.
Intervjusekvensene består av å stille spørsmål og så se på reaksjonene til mistenkte/vitner. Det er her spillets salgspunkt, ansiktsscanningen, virkelig skinner. Jeg må meddele at jeg er temmelig imponert av denne teknologien. Den ser bra ut. Noen ganger kan folk se ut som botox-injiserte nittiåringer, men som regel er det greit. Det er gøy med ekstra detaljerte øyebrynbevegelser og pannerynker.
Skuespillet er også meget solid, og med det så mener jeg ikke bra til et spill å være, men faktisk solid skuespill. Jeg føler faktisk at skuespillet blir en viktig del av spillet. Det blir som i Fallout og Planescape, hvor mye av gleden i spillet kommer fra muligheten til å føre vittig dialog. Bra fremføring og solid skriving gjør at det å ”knekke” en mistenkt blir så mye mer tilfredsstillende, og noen ganger vil man gi detektiv Cole Phelps en high-five. Man har også sjeldent muligheten til å bli kalt en ”putz” i moderne tv-spill.
Ansiktsscanningen blir også en viktig del av innlevelsen faktoren. Nå kan du studere ansiktene til folk for å se om de snakker sant. Bestemmer du deg for at du tror dem, lar du dem snakke videre. Tviler du, presser du dem for mer informasjon. Tror du at de lyver, må du støtte opp bak anklagelsene dine med bevis. Her kan skrivingen feile litt; For eksempel, mener du at en rørleggers intensjoner virker tvilsomme og velger å presse ham, kan det hende at Detektiv Cole Phelps bryter ut i et vilt raseri og truer ham med fengsel. Med bare tre alternativer til reaksjon, hender det ofte at spillerens intensjon er i konflikt med skriptet.
Det hele virker veldig kjent. I Ace Attorney gjør du stort sett det samme; pressing og anklaging. Til og med svakhetene ved systemet er de samme, skriptet blir for begrenset.
L.A. Noire virker som at det definitivt har hentet mye fra Ace Attourney, men det er visse forskjeller også. Du får ikke lov til å rope ”Objection!” og ”Take that!” i L.A. Noire, som er teit. Heldigvis gjør skuespillet som regel opp for det.
Der systemet virkelig skiller seg fra Ace Attorney, er når du gjør feil. I Ace Attorney går ikke spillet videre før du har funnet alt beviset. Gjør du for mange feil i en interrogasjon, taper du rettsaken. Ace Attorney er altså 100% lineært.
Dette er ikke for å si at L.A. Noire ikke er lineært, for det er det absolutt. Det går bare frem på en annen måte.
I L.A. Noire kan du gå glipp av så mange ledetråder du bare vil, den eneste konsekvensen er at du har mindre å koble til de mistenkte. Leser du folk feil i et intervju, slår de seg vrange, men dette betyr bare enda et tap av informasjon. Du kan til og med anklage feil person til slutt. I store deler av spillet anklager du faktisk feil person. I flere saker er alle alternativene feil, bare for at du etter hvert kan få en sak som kobler alle de mindre sakene til en endelig gjerningsmann, som du til slutt fanger.
Den eneste måten å tape i spillet på, er å miste den mistenkte i en jakt eller å dø i en av de tåpelige actionsekvensene. (Som er hentet rett ut ad Red Dead.) Ingen livslang skyldfølelse for å ha puttet en uskylding mann i gasskammeret kan stoppe deg, bare død og utilstrekkelige kjøreevner.
Gjør hva faen du vil, sier Team Bondi. Resultatet blir det samme uansett. Ansiktslesningen som sikkert kostet Rockstar flere millioner blir altså da poengløs, intet mer enn en gimmick. Det samme kan du si om resten av etterforskningsmekanikken. Skaperne har prioritert spill-elementene sist. Her er det estetikk og historie som teller, for interaktiviteten er død.
Historien er helt grei, du er en ung, ivrig detektiv, du stiger raskt i rankene, du blandes inn i en syndig underverden full av korrupsjon men forholder deg ærefull og kompromissløs. Standard film noir-klisjeer, og det er det dette spillet gjør bra. Det er en homage til en død sjanger.
Man ser godt at Rockstar har klart å holde sine skitne små fingre fra fatet når det kommer til historien. Det er ingen som forventer at vi skal relatere til og sympatisere med en sosiopatisk morder som Nico Belic her. De prøver ikke en gang å få deg til å like hovedkarakteren, han er en selvhøytidelig dritt med en enorm hybris.
De ”voksne” scenene er gjort med en viss verdighet, ingen sjokktaktikk. Her skjer det uhyggelige ting, men det er ikke på noen måte pornografisk.
Det er heller ikke noe tegn til den fåfengte politiske synsingen man har sett i Rockstars to siste spill. (Innvandrerpolitikken i GTA IV og privat vs. stat i RDR.) Her får vi en overbevisende og presis skildring av Los Angeles i etterkrigstiden. Et venstrevridd Hollywood med en voksende New Age-kultur, et florerende dopmarked, heksejakt på anarkister osv. Har man lest noe amerikansk historie, er det mye å kjenne igjen her.
Estetisk sett er det lite å klage på. Det er nok spillets største styrke, og det visuelle designet bidrar ekstremt til opplevelsen. Alt ser bare riktig ut. Ansiktsanimasjonene ser sort sett fantastiske ut. Klærne er tidsriktige og til tider jævlig stilige, bilene er kule, Los Angeles ser utrolig bra ut og er en ekstremt troverdig gjenskapelse. (Bare synd det er så jævlig tomt.)
Men det beste er musikken. Ikke radioen, den er for øvrig også grei, men jeg mener lydsporet. Her går det fra små jazz-ensembler til symfonisk filmmusikk. Det hele høres tidsriktig og autentisk ut og treffer nesten alltid mål stemningsmessig. Musikken setter ofte i gang når du er i en av de kjedelige kjøresekvensene og klarer faktisk til en stor grad å redde spillet. Mens du egentlig bare er på vei fra A til B sørger musikken for en hvis suspens som klarer bygger opp mot den neste scenen.
Jeg må si at jeg er spesielt svak for musikk. For meg har musikk reddet ekstremt mange middelmådige filmer og spill. Dette er ett av tilfellene.
Et eksempel på musikken: http://www.youtube.com/watch?v=6L3MPgIFiCk
Jeg forventer aldri mye fra Rockstar, men dette kunne virkelig vært et bra spill, hadde det vært mer spill her å ta tak i. Historiemessig klarte de i alle fall å skape en stilfull og voksen historie. Noe få spill klarer uten å drite seg ut. (Jeg snakker til deg David Cage.) Selv om den ikke er noe litterært mesterverk.
Musikken og det visuelle designet redder hva som uten dem hadde vært en helt standard digital roman.
I sin artikkel ”Hva vi ikke skriver om når vi skriver om spill -4” beskrev Tonny Albrigtsen Rockstar sine spill som ”antiaktive.” Du finner ikke noe bedre eksempel på det enn L. A. Noire. Jeg vet ikke om jeg er helt enig i hans strid mot narrativt drevne spill. Det ville diskreditere for mye av mediets historie for meg. Men I Rockstars tilfelle er jeg enig. Dette funker ikke helt.
Spillet er et jævla rot, men uansett sitter jeg igjen med et positivt inntrykk.
Det må være hattene.
-Kristoffer Amundsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar