Lego for de utholdne

Minecraft kan best karakteriseres som et virtuelt byggesett, der byggeprosessen forlenges til å faktisk skaffe ressursene en trenger for å bygge. I motsetning til spill som Little Big Planet, som riktignok gir en anledning til å utfolde ens kreative evner ved bruk av ferdiglagede brettelementer, må man i Minecraft drive gruvedrift, holde gård, hogge trær til tømmer, samt drepe monstre for å få tak i de ressursene en trenger til ens neste store byggeprosjekt. Spillets byggeklosser er hovedsaklig 1x1x1-kuber av diverse typer, noe som gir spilleren en stor frihet i valg av mulige byggeprosjekter, samtidig som det krever større forestillings- og planleggingsevner for å gjøre disse enkle elementer til større bygg som kan dekke bestemte funksjoner.

Frihet til å velge

Men hva er målet? Det interessante med spillet er at der ikke finnes målsetninger utenom de en setter selv. Her tar Minecraft avstand fra en sentralt element ved moderne spill; der disse krever at man gjør spillets målsetninger til ens egne, gir Minecraft deg muligheter som kan utnyttes, og vanskeligheter som må forseres, mens resten er opp til en selv. Dette kan sees på som en stor fordel: En rekke såkalte ikke-lineære, åpne rollespill av typen Elder Scrolls IV: Oblivion, taper mye nettopp fordi spillet krever at spilleren gjør spillets ferdigprogrammerte mål til ens egne, uten å være i stand til virke suggerende nok til å gjennomføre dette. Til enhver tid er spilleren klar over dataskjermen som skiller spillets handling med hendelser i den virkelige verden, og det å skape troverdige figurer, og plassere disse i en historie med nok styrke til å bryte ned dette skillet, er muligens den største utfordringen moderne dataspill står overfor. Her utmerker Minecraft seg ved å gå utenom problemstillingen, noe som muliggjør sviktende realisme i grafikk og gameplay.

Fantasien setter grenser

Minecraft bærer nemlig tydelig preg av å være laget av en uavhengig spillprodusent; Mojang AB, ledet av spillets skaper Markus 'Notch' Persson, består av en gruppe på syv personer, samt to som hyres inn til bestemte oppdrag. Dette gjenspeiles i en grafikk som nesten bringer tankene tilbake til de tidlige Duke Nukem-spillene, og en musikk som man nesten skulle tro kunne spilles av Windows 2. Vi ser her hvorledes store deler av spillet må utfoldes i spillerens eget hode.

I jakt på diamanter

Her må vi spørre oss selv: Hva er det som virker så appellerende med Minecraft? Hva er det som får oss til å sløse bort helgen på søken etter diamanter i de dypeste gruvesjaktene, samt bygge konstruksjoner som egentlig ikke har noen betydning eller funksjon utenfor vår egen fantasi? Om vi spiller for byggingens skyld, finnes der ikke langt mer velutviklede virtuelle byggesett, som ikke krever at vi bruker timer bare for å få tak i de ressursene vi trenger til prosjektet? Man kan her innvende at alt arbeidet som ligger i forkant nettopp er en del av det som gir tilfredsstillelsen ved å se et lenge planlagt bygg stå ferdig, men blir ikke dette omtrent som ethvert prosjekt man har i den virkelige verden?

Minecraft... og måneferder?

Vi ønsker her å presentere en teori om at det er den eksistensielle tilstand man som spiller møtes med idet man for første gang starter spillet, som utgjør det spesielle ved Minecraft: Man kastes ut som det eneste intelligente vesen i en verden som er ustrukturert og ugjestmild. Første dag må brukes bare på å skaffe nok ressurser til å overleve natten, ettersom zombier, pilskytende skjelletter, kjempeedderkopper og grønne selvmordsbombere dukker opp når mørket senker seg.

I denne undertrykkende tilværelsen fremstår byggeprosjektene som en stor trøst: Idet man har samlet nok ressurser til å våge seg ut av ens trygge huleganger og ut i lyset, utfordrer man de gjeldende lover i Minecraft-universet. Man skaper strukturer som en direkte utfordring av det kaos som utgjør den naturlige orden. Kort sagt gjør Minecraft det som må omtales som det menneskelige prosjekt – å skape orden i en kaotisk virkelighet – til et enkeltmenneskes oppgave. Derfor fremstår også byggeprosessene, og de tålmodighetskrevende økter med ressursuthenting som forutgår disse, som meningsfulle. Dette tilsvarer hvordan man som fysiker finner det meningsfullt å forsøke å avkle naturens grunnleggende struktur.

Det viser seg altså at elementer man egentlig skulle tro ville virket negativt på opplevelsen og tærende på tålmodigheten, som frykten for at et nattlig oppdrag vil lede til at en større seksjon av byggeprosjektet sprenges i stykker samtidig som man mister en del utstyr, faktisk er nettopp det som gjør at Minecraft utmerker seg som et virtuelt byggesett. Der man med andre byggesett fort går lei av å tenke ut stadig nye prosjekter – det holder å bygge én ting man er litt stolt over, så er man ferdig med det – opplever Minecraft-spilleren hvordan den kontinuerlige byggingen har en mening utover muligheten til å ta skrytebilder: Man gjenskaper det menneskelige prosjekt idet man utfordrer ensomheten i den ufølsomme verden spillet kaster deg inn i.

En ny form for interaktivitet

Fenomenet Minecraft er imidlertid større enn den enkelte spillers opplevelser: Utviklingen av spillet gjennom kontinuerlige oppdateringer, der Persson gjerne utnytter seg av respons og forslag fra spillerne, uttrykker en forsterket form for interaktivitet enn den vi generelt ser i spillmediet. Her underbygges også vår påstand om at opplevelsen av spillet i stor grad er spillerskapt. Gjennom sosiale medier på internett, kan spilleren være med på å utforme de muligheter spillet gir en, slik man som spiller selv står ansvarlig for å definere hva som skal være spillets målsetning.

Minecraft-spilleren vil også oppleve hvordan han i stor grad er avhengig av et miljø der spillet strekkes ut over den enkelte spillsesjon. Nye spillere vil finne det nødvendig å se på diverse såkalte «tutorials» på nettet, og vil nok videre utnytte seg av nettet for å lære nye måter å utnytte seg av spillets muligheter i oppnåelsen av selvkonstruerte målsetninger. Samtidig kan et kreativt sinn tenke ut nye utnyttelsesmuligheter, og gjennom nettet selv bidra til å berike Minecraft-opplevelsen til andre spillere.

Sammen mot målet

Til sist har vi det faktum at spillet også har en multiplayer-funksjon, der man kan samarbeide med flere for å igangsette større prosjekter enn man ville vært i stand til på egen hånd. Selv om vi også her har Minecrafts ekvivalenter til internett-troll, forbauses man gjerne over hvordan flere mennesker virker sammen i et konstruktivt sosialt miljø, for å utføre prosjekter som er gitt en slags kollektiv mening innenfor gruppen. Spillet reflekterer her hvorledes det menneskelige prosjekt forplanter seg fra enkeltindivider til større grupper. Minecraft gjenspeiler som sådan virkeligheten i langt større grad enn det sosiale spill i eksempelvis World of Warcraft, der gruppens målsetninger langt på vei er preprogrammerte mål skaperne av universet har lagt inn.

Konklusjonen får bli at Minecraft ikke kan anmeldes eller analyseres som et enkeltstående spill, men som et fenomen med både eksistensielle og sosiale dimensjoner som i stor grad transcenderer den enkelte spillsesjon. Det er også dette som bidrar til å gjøre Minecraft unikt.

Kilde: Minecraft Wiki - http://www.minecraftwiki.net/wiki/

- Jørn Kløvfjell Mjelva