Hva forventer vi oss fra spill som film? Edgar Wrights Scott Pilgrim vs. the World og Matthew Waughns Kick-Ass benytter seg begge av en estetikk som lener seg tungt på forståelse av spillmediet, men bare førstnevnte lykkes i å skape en fullverdig adapsjon av en kunstart. Wright behandler nevroser mens Waughn dykker ned i den psykotiske sumpen som Watchmen for alvor aktualiserte, hvor menn og kvinner er superhelter, ikke fordi de vil forandre verden, men fordi noe har gjort uopprettelig skade på selvet deres. Kick-Ass er selvhøytidelig og bestialsk der Pilgrim er lekende og selvbevisst. Den ene forteller vitser der sosial usikkerhet er poenget, den andre bruker avkappede kroppsdeler for å understreke det maniske forholdet syke sjeler har til de nye kunstartene, hvordan de til en hvilken som helst pris vil se sitt medium stige frem som den ubestridte ener på kulturfronten.
Verre enn proteksjonisme? Neppe. Litteratur-, film- og kunstfeltet har alle sine bastioner, men til forskjell fra bølgen av rettferdiggjøring Watchmen noe urettferdig fullbyrdet, har de eldre stilartene befestet en viss kutyme, dannelse eller klasse over sin diskurs som fullstendig mangler når vi skriver om spill. En film som Kick-Ass tar denne mangelen på kulturell ballast og utnytter den gjennom å fremstille en verden der superhelter styres av helt andre faktorer enn det som opprinnelig fikk Flaggermusmannen eller Supermann til å legge sine beskyttende armer rundt metropolene. Den amerikanske drømmen legges død og erstattes med kalde hevntokt. Mer Miller, Mindre Moore. Kick-Ass tar superheltfenomenet og rendyrker det slik Hollywood har gjort det kult, viderefører den sjangerdrepende estetikken til Cristopher Nolan til det absolutte nullpunkt, og tjener sin avgud, kapitalisme blottet for humanisme, med ofring av menneskeliv.
Dette er èn tolkning av spillestetikk. Edgar Wright velger en annen, en bedre, en renere og en sannere. I Kick-Ass er relasjoner forbannelser som driver en inn i ødeleggelse og død, i Scott Pilgrim er de en mangelvare som kommer av sosial utilpassethet, mesterlig uskyldiggjort av Michael Ceras dusinprestasjon. På den andre siden har vi Nicholas Cage, også mesterlig på sitt vis, men utnyttet på det groveste for et budskap ingen trenger, langt mindre fortjener, å høre.
Scott Pilgrims ønske om å kapre drømmedama er kanskje banalt, men Wright gjør en god jobb i å forklare seeren hvorfor drømmer, også i form av damer, er bedre enn begjær. Der Cage begjærer hevnen begjærer Cera en plass i et samfunn han eksisterer på utsiden av, bandet Sexbob-omb representerer ønsket om seksuell, kreativ og sosial tilfredsstillelse, det er uskyldig rendyrket, der Cages hevntokt som Big Daddy, hans skamløse seksualisering og skyldiggjøring av en prepubertal datter, handler om sjokk i form av en estetisk doktrine. Relasjonene i Scott Pilgrim bygger på empati, i Kick-Ass bygger de på ferdigheter; og den eneste ferdigheten som finnes i Waughns hode er drapsferdigheten.
I sentrum for begge filmene står en vennegjeng, men der Wright viser vennskapets skakkheter, hvordan relasjoner har en tendens til å balle på seg og utvikle seg i andre retninger enn man forestiller seg, tar Kick-Ass oss fra utsider til innsider, med den korrumperingen av integritet dette innebærer. Scott Pilgrim kan ha et havarert amorøst forhold til trommisen i bandet, kan sove sammen med en fordomsfri homofil uten at det betyr at han blir tatt i rassen, i Kick-Ass ville vitsen vært motbydelig grov heller enn å understreke menneskets evne til å relatere seg.
Der Kick-Ass er bygd opp som en hevnfortelling med pubertal humor, omhandler Pilgrim veksten det å finne seg selv innebærer. Spillvitsene spiller på velklingende strenger, mens eksposisjonen er i høygir. Fienden karakteriseres ikke, han representerer. Dermed blir beseiring (drap) ikke et spørsmål om å ta liv, men om personlig vekst. Pilgrim bærer ikke egentlig nag til noen av de syv eksene han må beseire for å vinne Ramona Flowers, de bare er der for å fortelle oss mer om hvem Ramona er. Kampene, befriende urealistiske i hvordan de bølger frem og tilbake, visuelt utpregede i hvordan en konsert blir til en duell, viser oss en kompleks kvinnelig karakter med en kompleks seksualitet som Pilgrim må forstå for å kunne vinne.
Selv er Scott Pilgrim et barn av Nintendo-generasjonen. Hvordan han persiperer verden oversettes estetisk, gjennom ekstraliv, power-ups og superkrefter som oppstår og forsvinner etter behov, men gjør ikke følelsene mindre autentiske. Alle har elsket, men ikke alle tør å utfordre seg selv for å vinne noen utenfor sin komfortsone. I Kick-Ass beseieres ondskap med mer ondskap og imponerende våpenteknologi, en klassisk analogi til den vestlige verdensforståelsen og vårt behov til å hevde moralsk overlegenhet på bakgrunn av teknologisk suverenitet. Akkurat som i The Dark Knight representerer fienden bare en rendyrkelse av oss selv, vår egentlige frykt, men uten at Waughn forstår det. Den klassiske motsetningen mellom estetikk og propaganda, best representert av dagens sjangerutslettende reklame, utløses i møtet mellom to filmer, Den ene fullstendig uten skrupler, den andre ravende, men deilig, gal. Du trenger ikke å ha sett mye film for å forstå hvem som er hva.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar