En sunn elitisme

Hva er poenget med at anmeldere over hele verden bruker store ressurser på å sette sammen sin egne lister over årets beste spill? Spørsmålet har indirekte blitt stilt av Jon Cato Lorentzen og Spill.no som like gjerne droppet alt av kåringer, og latt leserne sine bestemme. Vox populi? Resultatet divergerer på ingen måte fra det de andre norske spillmediene har kokt i hop.

Ikke bare vitner dette om en skremmende inkompetanse blant de beste av oss, de som får betalt for å synse om spill, det viser også at bransjen vår styres av idealer som ikke baserer seg på personlig smak, og er like autogenerert som et kart i Civilization. Forventninger fra tredjeparter styrer fullstendig anmelderens kvalitetsvurdering, subjektive og objektive ideer forveksles med hverandre og pressefrihet og kritisk dom vet ingen hva er.

Det virker nesten som det har gått sport i å leve opp til målgruppens forventninger, og i den grad man bryter med konsensus, noe som tross alt hender fra tid til annen, blir man garantert undergravd av sine egne.

Uheldigvis er det slik at den anmelderen som skiller seg mest ut fra flertallet også er den dårligste. Øystein Furevik har gjennom en årrekke representert det sorte fåret i norsk spilljournalistikk med sin særegne og uvanlige smak, og har faktisk høstet aksept for meningene sine; garantert fordi de er like dårlig utgrunnet som et hus på sandgrunn. Fureviks problem er at hans dommer ikke har noe logisk fundament, men baserer seg utelukkende på følelser. Han kan ikke forklare hvorfor et spill er bedre enn et annet, men er derimot ganske god på å skildre spill og hva de får ham til å føle, noe som rent kritisk bare har et bruksområde så lenge det er knyttet til et solid rammeverk.

Jeg har ingen behov for å definere god smak. Men hvis kritikerens oppgave er å forme allmuens kjøpsvaner, mislykkes de. Det eneste vi fungerer som er en forlengelse av folkeopinionen, som igjen styres av markedskreftene. Vi lever i en usunn symbiose hvor vi suger to pikker, uten tanke på hvem av dem som fortjener tungegymnastikken vår. Hvis du lurte: Svaret er ingen av dem.

Kritikeren gjør seg selv til martyr idet han aktivt motarbeider andres meninger for å fremme sitt eget estetiske syn. En kritiker som er enig med alle er en ubrukelig kritiker, en kritiker som sier det hvem som helst kunne sagt er en synser, og en synser som fremmer andres agenda er et verktøy.

Jon Cato Lorentzens valg, å skrinlegge ethvert forsøk på å stadfeste kvalitet som noe annet enn en folkelig mekanisme, vitner om likegyldighet eller fortvilelse. Kanskje ser han årslister som noe tabloid, eller kanskje har han ganske enkelt pragmatisk godtatt at han mener det samme som leserne sine. Selvfølgelig vil det si å spille fallitt. En kritiker som ikke vet at han vet bedre, ender opp med å undergrave sitt eget virke. Men det regjerende alternativet er langt verre. Norske kritikere har vist seg strålende uegnede til å dømme spill gjennom å utelukke alt som ikke bærer preg av vanilje fra listene sine, de har blottlagt sine manglende visjoner, basket seg i sin ikkeeksisterende forståelse og gladelig tatt rollen som verktøy for industrien som subsidierer dem. Sannheten er ubehagelig, men det gjør den ikke mindre viktig.

Når Spillborring neste uke kårer årets spill, kan vi love lister som tjener en helt annen funksjon enn å støtte pr-apparatene til våre største utviklere eller forsikre folk om at de har brukt pengene sine riktig. Vi tror at kritikerens rolle er å se dypere, lengre fram, høyere opp, ikke støtte den selvtilfredsheten som eksisterer når en samlet norsk spillpresse utroper 2011 til tidenes spillår. La oss avslutte med et sitat fra Pauline Kael:

”Criticism is written by the use of intelligence, talent, taste, emotion, education, imagination and discrimination. I suggest it is time you and your cohorts stop thinking with your genital jewels.”

Godt nytt år!