mandag 30. januar 2012

Avansert kritikk

Alle gode spill er like. Alle dårlige spill er dårlige på sin måte. Om Leo Tolstoj hadde skrevet om spill, hadde han neppe formulert seg slik, men den kritiske familien som har oppstått rundt spillmediet opptrer nesten like absurd i sine skussmål som omskrevne sitat tatt ut fra sin kontekst.

På oppfordring fra Christer van der Meeren skal jeg forsøke å forklare hva jeg mener med at det å vurdere spill med ulike ambisjoner etter samme skala fort kan føre til feilsteg.

Som en som har jobbet nært med karaktersetting og kritikk over flere år, i hovedsak som skribent for Gamer.no, men også gjennom litteraturstudier (engelskspråklig og verdenslitteratur), har jeg måttet ta og føle på utfordringene det å gi et spill en poengsum er. Min konklusjon er forholdsvis klar. Kritikk og poengsummer hører ikke sammen.

Grunnen til dette er i hovedsak det uforholdsmessige fokuset på poengsummen; hvordan den har blitt fetisjert til det uforståelige. Det finnes imidlertid andre og intellektuelle argumenter for at spill ikke bør vurderes på denne måten. Det viktigste av disse er knyttet til spillets oppgave. Hva ønsker man seg av et spill?

Før vi begir oss ut på tvilsomme kunstdefinisjoner: La meg bare fastslå at jeg finner det revnende likegyldig om spill er kunst, kunstferdig eller bare gøy. Denne debatten flytter fokus mer enn den setter premisser for god kritikk, og skiller seg ikke fundamentalt fra den klassiske problemstillingen om høna og egget. Skriver vi om spill som om de betyr noe begynner de å bety mer, skriver vi om dem som meningsløs underholdning tenker folk på dem som akkurat det.

Jeg mener at poengsummer understreker at spill er underholdning, at terningkast og alle deres avarter bare bidrar til fordummende sekkebetegnelser på hva spill betyr for oss. Tommelfingerregelen er at en liten skala er bedre enn en stor. Grunnen til dette er at desto mindre tid som brukes på å rasjonalisere hvorfor man liker noe med et enkelt tegn, jo mer kan brukes på å mangfoldiggjøre hvorfor man liker noe med språk.

Det er enklere å si at noe er en klassiker enn hvorfor det er en klassiker. Dette har blitt en hvilepute for kritikeren som slettes ikke er villig til å konfrontere seg selv med at spill som omtrent lages for å ikke fungere (mange sportsspill), spill som resirkulerer innhold (mange oppfølgere) eller spill som har så små ambisjoner at de knapt fortjener navnet spill (mange mobilspill) kan omtales med rosende poengsummer. Disse spillene har en åpenbar funksjon som tidsfordriv, men tidsfordriv er ikke klassisk.

Det skal selvfølgelig ikke være slik at mine fordommer mot enkelte typer spill skal definere kanon. Men en klassiker blir ikke ugyldiggjort året etterpå. Denne typen tankegang vitner om latskap og respektløshet ovenfor virkelige ambisjoner: evnen til å abstrahere innhold til treffende mekanikker som blir stående som tilfredsstillende tiår etter at de oppstod.

Når disse spillene settes i en kritisk kontekst med det virkelig tidløse framstår resultatet som ganske banalt. Likevel kan dette bortforklares med at smak er subjektivt, med at poengskalaer handler om underholdningsverdi (et annet vanskelig konsept) eller med at kritikerne ikke gjør en god nok jobb når de setter karakter fordi det finnes en ukultur. Dette er å kaste ut barnet med badevannet. I en perfekt verden hadde kanskje poengskalaer fungert, kunne man kanskje utformet noe så sinnrikt at spillet i seg selv ble erstattet av gleden ved å stirre på et tall mellom en og uendelig (ironien er at spill består av tall). Men mennesker har ikke denne evnen. Vi har derimot språk.

Alle spill er forskjellige, og selv om det er fristende å sette disse forskjellene i system, for eksempel gjennom en vurderingsskala, fanger det aldri nyansene i opplevelsen som beskrives. Tallkarakterer er upersonlige der beskrivelser av kritisk natur er personlige, og der man kanskje skulle tro at de var allmenne, er heller ikke dette sant. De er et verktøy for sortering, og et verktøy sider som Gamer.no bruker for å selge.

Hvis du lurer på hva alternativet er, kan jeg lansere noen på stående fot. Det første er et merke på spill som skiller seg ut som klassikere. Hvis man gjennomfører dette kan man enkelt skille de spillene som bør spilles og de som kan overses med et enkelt ja/nei-system som kommuniserer akkurat like mye som en tallkarakter, uten at det forvirrer oss som er opptatt av kritisk konsistens.

Det andre alternativet er at man istedenfor å operere med tallkarakterer, plukker ut et sitat fra omtalen som spesielt godt beskriver spillet det snakkes om. Slik kan man sette fokuset på det journalistiske aspektet ved å skrive godt om spill.

Jeg vet ikke om Christer ønsker seg noen konkrete eksempler på spill som ikke uten videre lar seg sammenligne med tallkarakter, men for meg er ikke det så viktig. Utgangspunktet er at ingen lar seg gjøre det.

4 kommentarer:

  1. Lest og satt pris på; det var absolutt oppklarende i forhold til hva du mente. Skal lese gjennom et par ganger til og komme med et fyldigere svar senere i uken.

    SvarSlett
  2. Jo mer jeg leser innlegget, jo mer virker det som om det er et svar på det underliggende spørsmålet «trenger vi egentlig karakterer» heller enn hvorvidt spill med ulike ambisjoner kan vurderes etter samme skala. Det eneste argumentet som går direkte på mitt spørsmål, er at tallkarakterer aldri fanger opp nyansene av spillopplevelsen. Jeg sitter derfor igjen med et ønske om at du nevner noen eksempler. La meg først komme med generelle moteksempler – jeg mener stort sett at de fleste spill kan vurderes etter samme skala.

    Hvis du i hovedsak snakker om mobilspill vs. større spill til PC og konsoll, så ser jeg litt av poenget: mobilspill og storspill lever i to vidt forskjellige verdener og har ganske forskjellige formål. Der mobilspill, som ofte er av sjangeren casual, er rent tidsfordriv på den måten at man slår i hjel tid man har til overs nå og da, kan storspill by på en mer helhetlig opplevelse med god historiefortelling, interessant tematikk, testing av helt andre ferdigheter og fantastisk audiovisuell presentasjon til å bygge oppunder det hele.

    Dette skillet synes jeg imidlertid ikke bør være et argument for å ikke kunne anmelde dem etter samme tallskala. Får et casual mobilspill karakteren 10/10, sier det meg for eksempel at spillet er ekstremt vanedannende, har mekanikk som fungerer utmerket og sikkert det lille ekstra på toppen. Får et storspill til PC eller konsoll 10/10 sier det meg for eksempel at spillet forteller en god historie med sterk følelsesformidling, at det er fungerer gjennomgående bra som en interaktiv opplevelse, og at alt formidles gjennom en utsøkt audiovisuell opplevelse av et helt annet kaliber enn mobilspill har. For meg er det og har det aldri vært et problem å omstille meg på denne måten når jeg ser på karakterer for vidt ulike spill.

    Ta sportsspill, for eksempel. Jeg har lite til overs for sportsspill, men det betyr ikke at de ikke er gode. Selv om de ikke forteller noen form for historie eller har god musikk, så kan de fungere nærmest perfekt ut ifra sin egen oppgave, som kan være å simulere flere aspekter ved en sport på en underholdende og noenlunde realistisk måte. Man kan ikke begynne å snakke om at spillet skal stille viktige spørsmål eller at det mangler følelsesformidling; det er ikke i spillets oppgave.

    Om du tenker spesifikt på Gamer.no sin skala med de tilhørende tekstbeskrivelsene, så kan jeg være dels enig i at ikke alle casual-spill passer inn i disse beskrivelsene. Likevel er det ikke verre enn å se bort ifra tekstbeskrivelsene i de tilfellene, og la tallet stå for seg selv.

    Du sier at tidsfordriv ikke er klassisk. Jeg ser på Angry Birds som rent tidsfordriv. Er det ikke kontroversielt – uansett hva man måtte tenke personlig om spilltypen – å hevde at Angry Birds ikke er en klassiker innen sitt felt? Kanskje vi ikke er helt samstemte om hva «klassisk» betyr i denne sammenhengen.

    (fortsettes i neste kommentar)

    SvarSlett
  3. (fortsatt fra forrige kommentar)

    Hvorvidt karakterer i det hele tatt trengs, er en annen debatt som jeg synes er enda mer interessant. La meg derfor ta tak i en del ting i innlegget ditt, som jeg oppfatter at går direkte på dette.

    Grunnen til dette er i hovedsak det uforholdsmessige fokuset på poengsummen; hvordan den har blitt fetisjert til det uforståelige. […] Jeg mener at poengsummer understreker at spill er underholdning, at terningkast og alle deres avarter bare bidrar til fordummende sekkebetegnelser på hva spill betyr for oss.

    Jeg er helt enig – poengsum kan lett få et uforholdsmessig stort fokus. Det er tross alt selve omtalen som er anmelderens vurdering av spillet, og jeg mener at et minstekrav er å lese konklusjonen. Å bare se på karakteren trenger ikke å gi mye mening, ettersom hver anmelder eller redaksjon gjerne har sine regler eller normer for hva som skal til for å nå en gitt poengsum. Problemet er klarest når disse reglene/normene ikke kommuniseres tydelig til leserne. Dette synes jeg Gamer.no klarer bra, ettersom de ikke bare har «tomme tall» – selv om tekstbeskrivelsene er generiske, så hjelper de godt på. Jeg kommer tilbake til disse beskrivelsene.

    De er et verktøy for sortering, og et verktøy sider som Gamer.no bruker for å selge.

    Har Gamer.no flere inntekter enn annonseinntekter? Jeg ser ikke hvordan det faktum at Gamer.no bruker karakterer hjelper på annonseinntekter. Opplys meg gjerne.

    Hvis du lurer på hva alternativet er, kan jeg lansere noen på stående fot. Det første er et merke på spill som skiller seg ut som klassikere. Hvis man gjennomfører dette kan man enkelt skille de spillene som bør spilles og de som kan overses med et enkelt ja/nei-system som kommuniserer akkurat like mye som en tallkarakter, uten at det forvirrer oss som er opptatt av kritisk konsistens.

    Du mener det er bedre å erstatte en skala med et ja/nei-system? For det første virker dette enda mer svart-hvitt og unyansert. For det andre finnes det ingen klare måter å bestemme hvorvidt et spill bør spilles eller ikke. Er dette et spill som kan omvende selv fiender av sjangeren (10/10)? Bør det spilles av alle med et snev av interesse for sjangeren (8-9/10)? Kan dette spillet være gøy for tilhengere av sjangeren/serien, men kanskje ikke andre (6-7/10)? Et rent bipolart system vil bare forverre dette. (Karakterene jeg nevner i parentes er så klart eksempler de også – det finnes ingen lov som relaterer de karakterene til de respektive «bør spilles av»-beskrivelsene mine.)

    La meg et lite øyeblikk komme tilbake til Gamer.nos karakterbeskrivelser. Med disse beskrivelsene tatt i betraktning, oppfyller ikke Gamer.nos skala nettopp klassiker/ikke klassiker-inndelingen du er ute etter? 9-10/10 er klassiker – spill som vil kunne bringe mye glede også flere år fram i tid. 8/10 impliserer gode spill, men de vil kanskje ikke stå i historiebøkene om noen år, og resten av skalaen nedover deler dette inn ytterligere.

    (avsluttes i neste kommentar)

    SvarSlett
  4. (fortsatt fra forrige kommentar)

    Det andre alternativet er at man istedenfor å operere med tallkarakterer, plukker ut et sitat fra omtalen som spesielt godt beskriver spillet det snakkes om. Slik kan man sette fokuset på det journalistiske aspektet ved å skrive godt om spill.

    Jeg fortsetter på Gamer.no sine beskrivelser: Om dette sitatet skal gi en oppsummering av alt hva anmelderen tenker om spillet, vil det ikke da bare være en kortversjon av beskrivelsen til den passende karakteren? Kanskje et lite hakk mer generell, men likevel såpass generell at den blir totalt overflødiggjort av konklusjonen?

    For å oppsummere: Jo mer jeg tenker på det, jo mer slår det meg: Jeg synes ikke vilkårlige tall uten noe verbalt grunnlag hører hjemme i spillomtaler. Derimot synes jeg en karakter kan være til hjelp dersom tallet har et klart fundament. I min omtale av Skyrim gav jeg karakteren 8, og jeg synes «har substans nok til å fortsette og være en svært god opplevelse også i årene framover», «vil kanskje ikke gå inn i historien som definitive klassikere» og «har evnen til å gi masse glede for pengene til enhver som måtte være interessert» passer utmerket som en avrunding på omtalen for dem som måtte være interessert nok til å klikke på karakteren. Rage fikk 7/10 av meg, og jeg synes «presterer sterkt på mange felt, og er et spill som mange vil ha glede av» og «har ikke vesentlige problemer, men de mangler også det lille ekstra» blir en fin generalisering av mine tanker om spillet.

    Hadde det ikke vært for Gamer.nos karakterbeskrivelser (eller andre tilsvarende beskrivelser som måtte eksistere), hadde jeg nok droppet karakterer i spillomtalene mine. Men disse beskrivelsene gir karakterene et holdepunkt som gjør dem mer meningsfulle og i mindre grad et tall som i tilfeldighetens kraft like gjerne kunne vært justert opp eller ned et hakk.

    Jeg håper derfor også at du tar tak i mitt andre hovedspørsmål: Hva er galt med Gamer.nos karakterskala?

    SvarSlett