Fordums tull

Spill har blitt som gamle venner. Gamle, utakknemlige venner som neglisjerer deg i en årrekke for så å plutselig en dag banke på døren med sleske smil for å spørre deg om pengene dine. De har trent seg skamlekre siden sist du så den, og når de flekser muskler lurer du saktens på om det er et menneske av kjøtt og blod, et menneske som deg og meg, du står ovenfor. Jeg har en idiotsikker plan, forteller de deg. Hvis du gir meg pengene dine, skal du få oppleve meg som du aldri har opplevd meg før. De er så innsmigrende, de gamle vennene dine, så høflige, så sympatiske, at du fort kan glemme. Glemme hva? At de prostituerer seg.

Nå som 2011 er oss av hende kan vi oppsummere noen trender. 2011s dominerende spilltrend kalles gjenutgivelser, noe som ikke bør forveksles med renessanse, reinkarnasjon eller gjenfødelse, men ganske enkelt er hva det er: En ny sjanse til å stjele pengene dine.

Spillmediet har gjennom en årrekke spesialisert seg på oppfølgere: Minimalt forbedrede versjoner av noe du har spilt før som man likevel har frekkheten til å kalle noe nytt. Kjært barn har mange navn, sies det, men oppfølgeren har bare ett, vanligvis pyntet med et tall bak, eller enda bedre, med en festlig undertittel som skriker ”kjøp meg!”

Det er gjort forskning på merkevarer, Hollywood har tross alt i en årrekke spesialisert seg på oppfølgere, lenge før spillmediet begynte med såkalt merkesetting, som forteller oss at menneskehjernen går lei av tall på et visst tidspunkt. Halo 2 er spennende, Halo 4 er Reach, Halo 5 er starten på en ”ny” trilogi.

Før jeg kaster opp innvollene mine over fantasiløsheten, la oss se på hva dette har med gjenutgivelser å gjøre. Det er kanskje ikke åpenbart, men gjenutgivelsen er den enda mer patetiske varianten av oppfølgeren: forsøket på å selge et spill som slettes ikke er nytt, et spill du sannsynligvis eier, til deg igjen; ikke for å dekke noe viktigere behov enn din egen forfengelighet.

Ja, gjenutgivelser kan forsvares, men ikke i den grad våre anmeldere gnir seg i de klamme, motbydelige henda sine over alt som kan krype og gå av såkalte klassikere du snart finner i en HD-versjon nær deg. Spill som knapt er fem år gamle trenger å pusses opp, som for å understreke at utvikleren, på det daværende tidspunkt, ikke hadde teknologien til å realisere visjonen sin. Enhver estetisk motstand filtreres vekk til vi står igjen med spillvarianten av et Ikea-kjøkken.

Men hva symboliserer gjenutgivelsen, HD-utgivelsen? Der nyutgivelser av film, som også er et teknologiavhengig format, leder til diskusjoner, til kritikk og til revurderinger, er våre anmeldere mer enn opptatt nok med å opptre selvtilfredse over at folk kjøper ”klassikerne”. De trenger ikke en gang å være ordentlige klassikere, drittstormen jeg fikk da jeg dristet meg til å skrive negativt om Beyond Good & Evil viste, om noe, at man ikke kødder med arvesølvet. Om noen forteller oss at et spills kvalitet ikke står skrevet i stein året etter at det ble anmeldt til jevnt over overstrømmende positiv kritikk, er det anmelderen det er noe galt med. Spill foreldes ikke, anmeldere gjør ikke feil, det er den gode vinen som har godt av å lagres som gjelder.

Jeg har gjennom hele min aktive karriere som spillskribent argumentert for at vurderingen av spill må ta høyde for hvordan estetikk og gameplay interagerer. En HD-gjenutgivelse er i verste fall eksemplifiseringen av at det ikke gjør det, i beste fall fullstendig unyttig. Klassikere trenger ikke ny drakt, de trenger å spilles, kritiseres og forstås i nye perspektiv.

Det eneste forsvaret for HD-bølgen jeg ser, er om spillet 1: Ikke er umiddelbart tilgjengelig for en rimelig pris 2: Spillet mangler støtte for elementer som fundamentalt påvirker hvordan det oppleves. Høyoppløselig grafikk er ikke en grunn til å gå ut et spill på nytt til en kunstig høy pris, og at markedet oppfører seg som om så var tilfelle, vitner om en pueril fetisjering av teknologi som framskritt.

Emulering, derimot, den respektfulle måten å behandle sin egen arv på, har en helt annen verdi. Man bedriver ikke historieforfalskning, man appellerer ikke til anmelderes og forbrukeres ofte høyst irrasjonelle fetisjering, man gir forbrukeren en mulighet.

HD-utgivelser av funksjonelle spill som Halo, som Silent Hill, som Devil May Cry, som Metal Gear Solid, er en direkte trussel mot den sunne fornuften. I Konamis tilfelle går man sågar så langt som å ødelegge en klassiker for at den skal oppleves som ny, en mishandling som er så vulgær at den savner sidestykke i moderne kulturhistorie.

Det samme kan ikke sies om iOS-versjonen av GTA 3. Her tar man et dårlig spill og gjør det enda dårligere, dvs. uspillbart. La oss håpe å tro at alle de utviklerne som går og grunner på om akkurat deres tittel kanskje har en framtid på dingsebomsen i lomma di lærer av Rockstars katastrofale forsøk på å være hipt, at GTA 3 selger like dårlig som det fortjente å selge i første omgang, og at verden står til påske.

Innen den tid dukker det nok nemlig opp et enda verre eksempler på ødsel.

2011s viktigste nyutgivelser:

1. Street Fighter 3: 3^rd Strike

Inkluderingen av nettkode gjør 3^rd Strike til årets desidert viktigste gjenutgivelse.

2. Radiant Silvergun

Treasures mesterverk var vanskelig tilgjengelig og kostet tre merkeskjorter. Poenglister er heller ikke til å kimse av.

3. Ico & Shadow of the Colossus

De opprinnelig lave salgstallene og bildeoppdateringsproblemene i SotC gjør at denne utgivelsen kan forsvares.

4. Guardian Heroes

Nettkode og relevante nye moduser samt valgfrie generelle forbedringer gjør dette til en verdig gjenutgivelse. Også vanskelig tilgjengelig.

5. Daytona USA

Denne obskure gjenutgivelsen har det aller meste, men lykkes ikke helt med å gjenskape arkade-følelsen.

2011s mest unødvendige nyutgivelser:

1. GTA 3

Man tar et dårlig spill og gjør det uspillbart. Et eksempel til skrekk og advarsel.

2. Beyond Good & Evil

Ikke bare oppskrytt, men gjenutgivelsen mislykkes fullstendig med å tilby noe som kan redde opplevelsen.

3. Halo: Combat Evolved

Det opprinnelige Halo har stått seg godt, og noen halvhjertede flerspillerkart og unødvendige piler forsvarer ikke dette ranet.

4. Resident Evil 4

En unødvendig utgivelse av et spill som er lett tilgjengelig til spottpris.

5. Another World

Denne klassikeren er et eneste stort kompromiss på iPod.