VVVVVV trykker på glemte knapper. Terry Cavanaghs moderne retrolek forteller oss mye om hvorfor vi spilte, og hvorfor noen av oss ikke gjør det lenger. Man skal være forsiktig med å uttale at alt var bedre før, men noen ting var det, og VVVVVV får oss til å huske hvorfor vi ble forelsket i spill i førstningen. Den nærmest brutale enkelheten mekanikken bygges rundt, en gravitasjonsflipp som det hele tiden bygges videre på, får det meste av moderne spillverktøy til å virke skrotete. VVVVVV er en oppvisning i å bygge kloss for kloss, ikke metodisk som i Minecraft, men sprikende, eksperimentelt og kreativt.
Den lettbeinte settingen, noe med romstasjoner, vitenskapsmenn og uforklarlige farer i de merkeligste inkarnasjonene, hyller spillet som popkultur. Incentivet er at det finnes enda et rom, og enda et. Utfordringen ligger i en nøye planlagt eskalering av alt som hører sadistiske plattformere til, pigger, fiender som beveger seg etter lettfattelige mønstre og gjenstander (”trinkets”) du kan føle deg flink når du samler.
Spillets artikulerte mål er å finne de seks V-ene, vennene og kollegaene dine, ikke ulikt konseptet i den glemte klassikeren Ufouria, i en sammenhengende metroidvania-verden. Du låser imidlertid ikke opp ferdigheter underveis, du lærer deg å benytte deg av din ene eksisterende på nye måter. Denne minimalismen står i skarp kontrast til det moderne actionspillets verktøyfetisj, og reflekteres i VVVVVVs 8-bit-estetikk.
Under overflaten syder det av trivielle drama presentert så naivistisk at det blir direkte koselig. V-ene forelsker seg i hverandre, kødder det til for deg, og oppfører seg jevnt over som barn i retrokropp, noe som resulterer i det sjeldent magiske ordet empati. Siden Soul Blazers imponerende verden lærte oss at hver blomst har et indre liv, har ingen spill kommet så nært å skape en verden der du bryr deg om hva som foregår. Virkemiddelet er enkle ansiktsanimasjoner og fargevariasjoner, karakterisering gjennom assosiasjon.
Men VVVVVV er åpenbart distansert. Spilleren betrakter mer enn han deltar, noe som reflekterer spillets mekanikk, hvor du kommer inn i et rom, analyserer rommet, og utfører den logiske oppgaven rommet representerer, akkompagnert av en undertittel som kanskje forteller deg noe du trenger å vite, eller bare er morsom, før framgangen din bekreftes med generøst plasserte sjekkpunkter. Plutselige hopp i vanskelighetsgrad er filtrert vekk, men Cavanagh finner opp mekanikken på nytt ved å innføre et av de mest vellykkede eskorteoppdragene i spillhistorien, en oppvisning i logisk minimalisme.
Her må du forholde deg til en V som følger deg blindt, så lenge gravitasjonen er normal og ikke opp ned. Dette gjør at du kan kontrollere V-en ved å benytte deg av gravitasjonsskifter, og slik traversere hindringer på en sjeldent intuitiv måte som tvinger deg til å tenke annerledes om spillfeltet.
VVVVVVs korte lengde, gjør det til en opplevelse uten dødpunkter. Mekanikken introduseres, og uttømmes gradvis til du ved spillets slutt føler at du har lært noe. Ikke nødvendigvis om livet, en prestasjon de færreste spill kan skilte med, men Cavanaghs enkle symbolikk hyller utfordringen slik den nesten har blitt glemt. VVVVVV slår et slag for den autonome spilleren, og for ferdighetene han besitter. For Cavanagh er ikke spill urettferdige, men ferdighetspregede, utfordringen er en temporær hindring som beskyttes av en umiddelbarhet og tilfredsstillelse lasteskjermen tok fullstendig livet av.
Det føles ganske enkelt godt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar