Anmelderens makt

“You are a tool in the hidden hand that's using you. Please don't be delusional the rulers of this world practice confusing you.”

- K-Rino

Vi lever i vanskelige tider. En tid der den sanne kritikken er under tungt skyts fra alle kanter, og å opprettholde integriteten i det vi driver med stadig blir mer utfordrende. Lenge trodde jeg det var et godt tegn, at samsvaret mellom kritiker og folkeopinion var en styrke som vitnet om en gullalder, men dette viser tendenser mot en svart/hvitt-tenkning som isolerer spillmediet fra de andre underholdningsformene der kritikk bare lever som ironisk kritikk av andres kritikk.

Anmelderen har i spillsammenheng aldri hatt noen videre betydning. Framveksten av den moderne, eller nye, spillkritikken har ikke forandret på dette, da heller det motsatte. En del av årsaken til dette er at man ikke kjenner sin rolle. Den innfløkte maktstrukturen som definerer en hvilken som helst industri har, idet spillmediet har vokst seg større og nå virkelig kan konkurrere med andre underholdningsformer, bare forsterket seg. Anmelderen tjener ingen, minst av alt seg selv.

Den tid jeg skrev for Gamer ble jeg fortalt at det var slik det skulle være. Anmelderiets kreativitet begrenset seg til å komme med noen dårlige vitser, eller i mitt tilfelle, flette inn referanser til annen kultur iallfall jeg syntes var morsomme og relevante. Men det er ikke kritikk.

Kritikk begrenser seg ikke til å kommunisere allmenne ideer på esoterisk vis. Vi er oversettere, vi er smaksdommere og vi er bindeleddet mellom visjon og produkt, i den grad noe slikt eksisterer. Som anmelder har man en særegen mulighet til å snakke med spillutviklere, til å forstå tankene bak mekanikkene, men istedenfor velger man å referere motefraser. Det er viktigere at det høres fengende ut enn at det betyr noe. Spillindustriens pr-apparat er en dårlig pop-sang, der refrenget bare tjener til å bekrefte banaliteten.

Tiden vi lever i har gått over til en postironisk fase. Der man for noen år siden latterliggjorde det man ikke forstod, de såkalte sentraltemaene, nøyer man seg nå med å ignorere deres livsgrunnlag. Kritikk har blitt et håndverk, noe som i seg selv ikke er problematisk – jeg har stor respekt for Lasse Lervik som åpenbart er en håndverker – men som i kombinasjon med forakt for ethvert forsøk på å rettferdiggjøre mening som noe annet enn underholdning.

Kultur reduseres til en luksusvare, noe som åpner for det åpenbare spørsmålet: Hva er ikke en luksusvare? Selv om noe oppstår som et resultat av materielt overskudd blir det ikke automatisk underholdning. I en uoversiktlig verden trengs det at man attribuerer mening, selv om det føles smertelig begrensende, og å utelukke alt som ikke kan oppsummeres i materielt overskudd eller effektivisering fra virkelighetsforståelsen vår som tidsfordriv slår meg som en urimelig tanke som ikke samsvarer med hva mennesker ønsker ut av livet sitt.

Når anmeldere behandler spill som noe som dekker et behov som er grunnleggende unyttig, kan det heller ikke lede til at spill får andre dyder enn en sjekklistepreget definisjon av betydningsløshet. Dette fører igjen til at man speiler utgiverens ønske om å tjene penger på investeringen sin, ikke utviklerens ambisjoner om å skape noe av estetisk verdi. Sirkelen er ond fordi kjøperens forventninger ender opp med å være de samme som selgerens, og regresjonens prosess er et faktum.

Dagens anmelder ser på sin kritikk som selvbekreftelse, forsterket av Facebook og Twitters mikrotilnærming til tilbakemelding. Det er nok å bli likt, og jo flere man er likt av, jo bedre er det. Man har ingen ønsker om å delta i noen diskurs, man holder seg for god til å kritisere kolleger og salgs- og kjøpsapparat. Man baserer alt man skriver på minste fellesnevner, og har man en personlig idé om kreativitet, fornektes den av fare for å fremmedgjøre seg fra det dysfunksjonelle økosystemet.

Man kunne drømme om at dette ville forandre seg med Jon Cato Lorentzens kritikerlaug, men det som kunne vært en innfallsport til tverrmedial kritikk, har vist seg å bli en interesseorganisasjon som er mer opptatt av å beskytte en falsk integritet enn å stille spørsmål ved de iboende dysfunksjonene i systemet.

Problemet er her at spill-Norge i hovedsak består av selvgode tosker med kunstig høye selvbilder, til tross for at ingen av dem har relevant utdannelse, erfaring eller er særlig bevandret i kultur. Istedenfor sprer de kritikkens svar på kioskromaner som en del av sin gruppepsykose, mens de gratulerer seg selv med at de er bedre enn leserne sine, som ofte ikke kan skrive grammatisk riktig norsk en gang.

Anmelderens makt er kanskje begrenset, men slik den håndheves i dag er det ikke snakk om makt overhodet, men servil rævslikking. Så hvem er du, kjære anmelder?