Tiden har kommet for å oppsummere spillåret 2011, av mange regnet som det beste noensinne. Her på Spillborring er vi selvsagt ikke enige. 2011 har vært et fint år, bevares, med mange store og små godbiter, men det har også gjort det tydelig at bransjen i hovedsak drives a hypemaskineriet både utgivere, kritikere og spillere propagerer. Spillborring vil skrive om noen av sine favoritter i ukene framover, personlige tekster om sitt møte med virkeligheten i virkeligheten, og finnes det en bedre start enn at Spillborrings kjekkeste forteller deg hva du ikke har tenkt om årets titler? Så her er de: Årets ti beste spill sett gjennom Tonny Albrigtsens forskrudde hode.
10. Pullblox (3DS)
Få spill tvinger deg til å tenke i plan. Pullblox’ enkle konsept setter det likevel inn i en tydelig tradisjon av førsteklasses hjernetrimspill som Slitherlink, Picross og Trainyard, hvor begrensede verktøy åpner muligheter for å tenke seg fram til løsninger som baserer seg like mye på fingerspitzgefühl som systematikk. Konseptet stiller deg opp mot en vegg bestående av klosser du skal trekke ut for å skape trappelignende kontrapsjoner av festlige motiver. Kontrollen stiller ingen krav til presisjon, samtidig som den gir følelsen av kontroll over en avatar, noe som fører til innlevelsen som ofte uteblir i mer kliniske og sterile gåteopplevelser. Den rike mengden kart, en førsteklasses level editor og en presentasjon som sender tankene til Nintendos beste spill, gjør Pullblox til en opplevelse av de sjeldne.
9. Groove Coaster (iOS)
Rytmespill var en farsott noen år tilbake, der innovative nyskapninger Ouendan (Elite Beat Agents), Audiosurf og Guitar Hero alle hadde stor kommersiell suksess. Før det var det imidlertid Tetsuya Mizuguchi og hans Rez som la grunnlaget for at spill virkelig ble auditive opplevelser. Groove Coaster spilles som en våt drøm av Mizuguchi, ultraportabelt, visuelt stimulerende og med et sjeldent interessant lydbilde gjøres iPoden din til en fullverdig spillplattform. Groove Coaster er kanskje ikke lenger originalt, men presentasjonen og det inviterende gameplayet bekrefter noen av mulighetene som ligger i årets beste konsoll.
8. El Shaddai (X360, PS3)
Viktigheten og forståelsen av spillmediet som visuelt så vel som auditivt kan ikke undervurderes, og El Shaddai tar opp arven etter noen av de mest interessante visuelle spillene fram til nå, og rendyrker et uttrykk som har en rikdom eventyrslåsseren ikke har sett siden denne generasjonens beste spill, Bayonetta.
7. Bug Princess (iOS)
Cave og Treasure representerer hver på sin side rendyrkelsen av en sjanger. Hvem av dem som er best er egentlig irrelevant, for der Treasure har funnet sitt hjem på Xbox Live Arcade, har Cave egenhendig gjort iOS til en konsoll for hardcore-spilleren. Bug Princess på iOS er deres beste kulehelvete hittil; upåklagelig justert for en markedsgruppe som forventer umiddelbar tilfredsstillelse, samtidig som man har beholdt den evigvarende appellen som ligger i poengkniving. Det store spørsmålet er: Hva nå? Cave har allerede avslørt at de har planer for 2012, men akkurat hva som venter oss må vi nesten bare vente og se på.
6. Child of Eden (X360, PS3)
Child of Eden er en visuell perle, lukket inne i en østers av umuligheter. Som den åndelige oppfølgeren til det mange mener er tidenes beste spill, Rez, hadde det mye å leve opp til, og om det ikke helt er oppgaven verdig, forteller det mer om Rez enn det gjør om Child of Eden. Spillet som skulle selge Kinect er for vanskelig for sitt eget beste, optimalisert opp mot en kontrollmetode som fortsatt ikke fungerer knirkefritt, og det er hovedproblemet. Den mindre lyten er svakere musikk enn Mizuguchi på sitt beste leverer, men som en innføring i audiovisuelt samspill er Child en verdig oppfølger til en av spillhistoriens mest definerende spill.
5. Catherine (PS3)
Jeg har forstått at jeg må sette meg inn i Atlus’ Persona-spill. Hvis Catherine er noe å dømme etter, representerer de japanske særingene toppen av østlig fortellerkunst. Historien om Vincent er like mye en sosial simulator som det er et puslespill, full av skrudd symbolikk som toppes idet du må skrifte gjennom å svare på spørsmål om livet, døden og kjærligheten, som alle gjøres til en global spørreundersøkelse. Spillets to deler er akkurat like sjarmerende, i det ene øyeblikket sitter man i baren og svarer på tekstmeldinger fra dama man ikke fortjener, i det neste klatrer man for livet som sau mens monstrøse kreatur forsøker å ta knekken på en. Så sært, men akk så godt.
4. Portal 2 (PC, MAC, X360, PS3)
Listens eneste spill med et tall i tittelen, kommer ikke overraskende fra Valve. Portal 2 kunne fort ha blitt en fadese, for der Portal var et interessant eksperiment i fortellerkunst og gameplay, var det vanskelig å se for seg som noe som kunne utvikles til et storspill. Men gjennom å utfordre spillets begrensninger i naturlige retninger, samt inkludere elementer som føltes like friske som naturlige, fikk serien et nytt liv. Portal 2 er mer gjennomført solid enn det er direkte banebrytende, men av årets storproduksjoner er det spillet som skiller seg mest ut med positivt fortegn.
3. Quarrel (iOS)
En lekende lett lek med ord. Quarrel er en blanding av Risk og Scrabble, og det er egentlig det som trengs å sies. Taktikk, tilfeldigheter og ordkunnskaper møter hverandre i en sjeldent besnærende mikstur. Sammen med Wordfeud er det det iOS-spillet jeg har brukt mest tid på i år, og det eneste Quarrel mangler for å slåss om førsteplassen på denne lista er en nettkode.
2. Bangai-O: Missile Fury (X360)
Treasures kanskje beste spill noensinne tar vanskelighetsgrader til en annen planet. Som liten robot møter du større roboter i en serie utfordringer som føles mer som sinnrike gåter enn som reflekstester. Bangai-O er simplistisk presentert, men under overflaten lurer det avanserte taktikker, feighet, sluhet… og alt det andre som hører hjemme i virkelig gode spill.
1. Dark Souls (PS3, X360)
Men er ikke det en oppfølger? Om Spillborring har skrevet mye om Dark Souls i år, er det fordi ingenting kan dekke den omsorgsfulle sadismen som From Software så gladelig har delt ut i sine sjangerknusende Souls-spill. Et rollespill med et kampsystem som er bedre enn de fleste slåssespill? En verden som representerer en fullstendig ny tilnærming til utfordringer? Et audiovisuelt design som har et mål: Å føre deg lenger inn i den enorme verdenen som har blitt så skarpsindig konstruert? Dark Souls er ikke først og fremst enda et spill vi kan kalle årets beste; det er en åpenbaring.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar