Kongen av Kong

Fortiden er ferdig, og fremtiden heter Spillborring. Dypdykk bakover inn i det som en gang var har likevel sin sjarm, og kan overaskende ofte fortelle oss noe om hvordan spill burde være, hvilken del av arven vi burde se opp til, og etterfølge.

Donkey Kong, spillet som nå er mest kjent for å være bakteppet i liksom-dokumentaren King of Kong, fikk i 1994 en magisk forlengelse. Det som begynner som en hyllest til sin djevelske forgjenger tar raskt oppgjør med sin demoniske vanskelighetsgrad, og finner andre måter å utfordre spilleren på. Kløkt og kløft. Mens Donkey Kong tilbrakte sitt første tiår som kongen på haugen, som en primitiv ape med begrenset arsenal, har han i forkant av 94 tilbrakt tiden foran skolebenken. Resultatet er en helt ny ape, en hvis hode nesten står til det alltid like prektige bakpartiet, som denne gangen får hard konkurranse av Ladys oppdaterte kropp. Det er vanskelig å holde styr på spillfiguren mens blikket flakker mellom de to. Sexappellen er som snytt ut av King Kong, det vil si før Peter Jackson forsøplet navnet med sin fantasiløse adapsjon.

Mens fokuset på mestring av kontrollen er noe nedtonet, er mangfoldet av bevegelser oppdatert. Donkey Kong holder seg innenfor originalens ikoniske tobilders-animasjoner, men går langt i å legge til nye, stilen er den samme mens repertoaret har fått en kraftig overhaling. Det samme går for fiendebildet som fyller hele spektret fra fisk til fugl. Hver med unike egenskaper for spilleren å frykte, eller utnytte i kampen mot den alltid tikkende klokken. På båt-tur, på tog-tur, på fly-tur. Landskapene er varierte og har unike utfordringer knyttet til seg. Den distinkte følelsen av å befinne seg i en jungel, eller i en storby uteblir kanskje, men truer aldri opplevelsen som helhet.

Mer en om å klatre handler altså Donkey Kong om å utforske. Mens de fire første brettene går fra null til hundre oppover, introduseres rask en låst dør og en nøkkel. Et typisk segment består av 3 låste dører før det avsluttes med en klassisk klatrekamp mot Kong. Mest eventyr, men med litt spenning på toppen. Mekanikker introduseres gjennom mellomsekvenser i spillmotoren, men gjør aldri løsningene på problemene du møter åpenbare. Den som følger godt med belønnes med mindre motstand, og mer glede.

Det som likevel imponerer mest med DK er animasjonene. Mens Limbo ble en dødsklassiker, har DK minst like mye å by på. Helt til slutten imponerer det med eksklusive animasjoner. Møter du ild brenner du, elektrisitet stikker og steiner klemmer. Alt innenfor to og tre bilder. Lekenheten i alt fra egne, til fienders bevegelser fremkaller alt fra smil til latter, og viser oss et spill som virkelig lykkes i god gammeldags slapstick. Når du ser hva Nintendo klarte med en Gameboy, begynner du å lure på hva som beveger seg i kontemporære hoder. Bevegelsesfangere og annet dill, teknologi som bringer oss nærmere, men aldri i nærheten av filmfølelsen ser ut til å kvele lekenheten som en gang bar industrien.

Det tvetydige bildet som avslutter spillet, Kong og Mario i lykkelig forening (Kongs munnvik ser riktignok ut til å være festet til øret med binders) gir et slags håp for fremtiden (junior virker i det minste lykkelig). I retrospekt kan jeg dessverre ikke si at vi levde opp til Nintendos bilde av en lykkelig fremtid.