Nintendo snakker til folket

Mens nintendo lenge så ut til å ignorere Apples inntog i spillverden, ser de nå ut til å ta grep. Pullblox er Nintendos svar på kritikken om at de ikke tar iOS seriøst, men langt fra et spill som hermer etter mobilbølgen. Det er vanskelig å ikke respektere Nintendo for å ta seg den tiden de har tatt, observere markedet, dets trender og dets publikum før de nå velger å gi ut et spill som virkelig er i tidsånden, et spill hvis søthet lever opp til iOS dypeste ønsker for hvordan smakfulle pengekraner skal utformes. For hvis vi skal være ærlig med iOS, sett bort fra glemte perler som Trainyard og Picopicofighters ser plattformen ut som en utbrent mediestudent, druknet i pastisj og estetiske vrangforestillinger. Mens Wordfeud gikk for en heller edru utforming, lider det langt mer spennende konseptet Quarrel av feilskjær som ironisk nok kan spores tilbake til nintendo. Hvor Wiis avatarutforming burde vært en poke-skaper, og en pimp-min-pokemon-aktig applikasjon måtte vi nøye oss med slette karikaturer, Quarrel fortsetter misforståelsen av South Parks geniale enkelhet, og føyer seg inn i rekken av iOS og mobilspill uten estetiske visjoner.

For selv om Pullblox er et svar, er det også noe helt annet, mer enn en fortsettelse et alternativ til mobilverdens mange identitetsløse plattformer. Et umiddelbart svar på iOS’ enorme popularitet ville også være et svik mot seg selv og egen filosofi. Mens spilljornalister for det meste gjorde narr av det de mente var et handlingslammet Nintendo, svarte selskapet med en spillhøst fylt opp av spillglede, ikke new-age tidsfordriv, men kjærlighet for faget de, mer en noen andre har vært med på å utforme. Pullblox føyer seg inn i denne tradisjonen, hvor enkle konsept, vakre bevegelser i kledelige farger fortsetter å glede spillere i alle aldre.

Pullblox trenger ingen forklaring, brettene som skal lære deg spillet kunne godt vært utelukket, men gir deg en slags historie å holde fast ved. En eldre mann har bygget en park av blokker, barn leker i parken, klatrer på kreasjonene, men blir fanget på toppen av en halvvoksen drittsekk med fritidsproblemer. Det blir din jobb å redde dem. Rollen som Redderen i rugen, en ensom beskytter av barnas uskyldighet er motivasjon nok i det som tross alt er et gåtespill, resten av spillet er kampen mot å nå toppen.

Konseptet er ikke ulikt marerittene som plager Vincent i Catherine. Blokker i forskjellige farger og former kan skyves på skinner inn og utover. Hvis de plasseres riktig danner de trappeformasjoner som bringer deg nærmere toppen, mens talentløs stabling straffer deg med skam og hodepine. Som voksen spiller er det spesielt pinlig å finne seg selv fanget på en av spillets mange kanter, Pullblox er ikke spesielt vanskelig, men utfordrer nok til å holde seg friskt og spennende. Noen av de senere brettene, store mosaikker krever kanskje mer arbeid en tanke, men det plager ikke nok til å skape nevneverdig kvalme. Pullblox’ hovedproblem er mangelen på kreative motiver. Pikselabstraksjoner av barneboktemaer, planter og dyr burde vært supplert av nintendos rike katalog og generelt flere kreative tilskudd- brettene som ikke er utformet som figurer er ofte langt mer spennende en de mer rett frem mosaikkene, som uansett ikke er spesielt spennende å se på.

Spilleren kan heldigvis lage sin egen park av barnevenlig pikk og annen grov porno, hvis det spillskaperen har snekret sammen ikke pirrer.