Skyrim: et førsteinntrykk

Hva kaller man en rimjobb i et fly?

- Kristoffer Amundsen

Er det lov å mislike Skyrim? Etter noen timer med spillet er listen over graverende feil like langt som et ondt år, men å mislike det? Umulig! Eller?

Dragene er tilbake. En av de mest flatterende trekkene med Elder Scrolls-serien var at Bethesda har holdt seg unna de tovingede, huggtannebesatte drapsmaskinene. Så langt. Skyrim kunne like gjerne hatt The Dragon Slayer RPG basert på de fem første timene. Riktignok har jeg bare beseiret to, men det føles som om det er drager over alt. De kretser i horisonten akkompagnert av dramatiske orkesterkomposisjoner, og invaderer forsøket ditt på å nyte en verden som tross alt er ganske ålreit.

Den overregisserte åpningssekvensen, hvor spillerens avatar må stå skolerett for skarpretteren, avbrytes av en drage. Nøyaktig to oppdrag senere får du beskjed om å knerte en drage. Jeg hater virkelig å si det, men Bethesda dragelogikk trenger å finpusses. Greit, så det er imponerende å se på dem, men når gedigne drager faller som fluer for spilleren som knapt har rukket å gå opp i erfaringsnivå, bryter det med verdenens illusjon.

Det står i fantasyens ABC. Drager er noe av det verste du kan møte på. De har staminaen til tretten Klitsjko-brødre, hudtykkelsen til 300 griser, ildkraften til en napalmbombe og sluheten til Julius Cæsar.

I Bethesdas verden er de dårlig animerte, like dumme som alt annet du møter på i Skyrim, og tåler knapt å pustes på. Å beseire en drage i Skyrim er faktisk mindre tilfredsstillende enn det var å beseire sin første Mudcrab i Morrowind. Smak på det. Bethesda har latt seg spise av sin egen tilgjengelighetslogikk, de har falt enda dypere enn Oblivions nadir, og befinner seg nå på et nivå som representerer den foreløpige bunnen for det en gang så edle faget tv-spill-logikk: Hvis det ser farlig ut har du et problem.

Men nok om drager. Skyrim har tross alt andre kvaliteter. Etter den flaue kunstretningen Elder Scrolls-serien tok med Oblivion, gjør Bethesda sitt for å rette opp noe av inntrykket. Skyrims verden føles gigantisk. Den er riktignok merkelig strukturert med sine fjell som tvinger deg til å navigere kartet med møye, og du tar deg tidlig i å savne muligheten til å hoppe 20 meter opp i lufta eller ganske enkelt fly av sted. Kanskje får man sin egen drage senere i spillet, det hadde ikke vært under Bethesda å finne på noe slikt, men foreløpig må man leve med et gigantisk kart som ikke lar seg traversere på fornuftig vis.

Verdenen er derimot pakket med interessante gjøremål. Du kan plukke blomster, plukke sopp, jakte og samle insekter. The Elder Scrolls-serien har alltid vært et kamprollespill, jeg vil ikke kalle det et action-rollespill, for actionen suger mammutballer, men som de aller fleste rollespill sentrer altså Skyrim rundt kamp. Fiendene er varierte, men aldri det spor interessante. Jeg har møtt på hekser, magikere, vandøde, skjeletter og banditter, og strategisk fungerer alltid en av to ting: Du rygger mens du pælmer flamme ut av hånda mot folk med håndvåpen og kvesser sverdet mot de som skyter prosjektiler.

Så langt har det gått som en drøm. Men drømmen blir raskt til mareritt når du forstår hvor intetsigende kampsystemet i Skyrim er. Verken sverdkamp eller magibruk, som jeg har foretrukket så langt, fungerer med noen form for finesse, og selv om det åpenbart er morsomt å denge løs med høyrearmen mens venstrearmen fungerer som flammekaster, er det ikke tilfredsstillende. Bethesda har forsøkt å inkludere interaktive omgivelser. Ser du en oljepytt på bakken kan du antenne den, men mesteparten av tiden undrer du deg over hvorfor det ligger en masse olje på det mest utrolige steder. Bethesda har åpenbart glemt at ekte magikere maner fram sin egen olje.

Fortellingen er det reneste visvas, skrevet for folk som aldri har lest en bok. Siden Morrowind ser det ut som at Bethesda ikke en gang bryr seg. Så lenge de får bygge verdenene sine betyr det ingenting om de gir mening eller ikke. Det er noe tull med The Dragonborn (Robert Jordan-referanse?) som selvfølgelig er spilleren, og kan absorbere dragers sjeler for å utvikle superkrefter, men disse superkreftene har så langt vært ganske finesseløse.

Så er det noen gamlinger med skjegg, en jarl, en superagent fra The Blades og jeg får kreft. Ingenting gir mening. Som i alle rollespill står spilleren i sentrum for absolutt alt som skjer i universet, men Bethesdas manglende kløkt gjør dette tydeligere enn det hadde trengt å være. Jeg trenger ingen skjebne, jeg trenger verktøy som gjør opplevelsen gøy.

Rollespillelementene har derimot fått seg en kraftig overhaling. Å bygge en figur har blitt halvveis interessant igjen, og selv om det å gå opp i nivå ikke er like spennende som det kunne ha vært, du velger mellom mer stamina, magi eller liv, er ferdighetstrærne du fyller ut etterpå komplekse nok til at å utforme blir gøy.

Jeg kommer nok til å fortsette å spille Skyrim en stund til på grunn av det. Som en gigantisk lekegrind hvor man bygger en figur er det faktisk ganske morsomt, men som utfordring når det ikke Souls-spillene til knærne. Skyrim er som å legge en skikkelig stor kabel. Først føles det godt, men så viser det seg at det kommer enda en; og enda en. Hver kabel blir mer illeluktende, men du fortsetter å legge dem. Det er jo mer igjen.

Moralen? Det er kanskje på tide å forandre kostholdet.