Call of Duty: Modern Warfare tre er av en eller annen grunn et av de spillene det knytter seg mest forventning til i år. Fra seriens første hjelpeløse forsøk på å gjøre krig realistisk ved å ta den slitne ballen krigsspillet etter hvert har blitt og kaste den i trynet på nærmeste guttunge, har vi måttet lide oss gjennom en toer som forsøkte å være kontroversiell og en treer som det nå ser ut til at går enda lengre. Pressfire, som er norsk spillpresses svar på Dagbladet, glad i å liksomprovosere, men med en fullstendig mangel på substans i alt de foretar seg, har mer, men det er først i siste avsnitt av den ureflekterte teksten deres at det virkelig begynner å gå på remmene løs.
Man slipper til Snorre Bryne, en glorifisert spillanmelder med alt for høye tanker om seg selv, til å konkludere med at om film kan gjøre det, ja, da er det jaggu på sin plass at spillmediet også gjør det.
De fleste som følger med på det som foregår i norsk spillpresse vet at spilljournalistene føler litt av et mindreverdighetskompleks stilt ovenfor andre kunstformer. Snorre Bryne er kanskje den som gjør dette tydeligst idet han gang på gang blir kalt inn som en slags ekspert, på tross av at han aldri har skrevet noe tankevekkende, for å befeste spillmediets posisjon for Pressfires kaputte leserskare. Han har blitt en ambassadør for Dagbladets falske liberalisme, og tjener sin arbeidsgiver som en førmarxistisk proletar.
Å føle seg underlegen filmmediet er det ingenting galt med, men faktum er at norske spilljournalister ikke en gang interesserer seg for film. Daniel Guanio understrekte det da han på flåsete vis skrev at han foretrakk pretensiøse filmer, en holdning som virker så skremmende dominant at Daniels satiriske innspill blir stående som stor komikk. Jeg vet ikke om flertallet av gruppen som jeg en gang motvillig regnet meg som en del av har Avatar som favorittfilm, men jeg tviler ikke på at de forguder søppelet til regissører som Nolan, Aronofsky og Anderson, og bare unntaksvis har sett en film som ikke er engelskspråklig, langt mindre forstått den. At en hvilken som helst smaksdommer som viser så liten interesse for kulturelle uttrykk som norske spillanmeldere får slippe til i nasjonale medier er den sanne kritikkens dødsdom.
Dermed blir det direkte latterlig når Bryne trekker sine tråder. Spill er ikke film og bør heller ikke bli det. De er heller ikke en forbedret versjon av filmen fordi ”man har sjansen til å leve seg inn i figuren sin på en helt annen måte.” Nei, det er ganske enkelt snakk om noe annet.
Videoen Pressfire linker til, viser en familie i London som bombes i hjel av terrorister; noe som i og for seg ikke er mer problematisk enn ting vi vises på dagsrevyen. Problemet med denne videoen er i første rekke ikke hvor dårlig regissert den er, selv om Infinity Ward forsøker å skjule det med å gi det en anything goes-hjemmeopptak-estetikk, men hva den nødvendigvis ender opp med å rettferdiggjøre. Ikke bare er Modern Warfare-seriens hyperrealisme uovertruffen, den maler også et ubehagelig bilde av terrorister som noe umenneskelige, noe som reflekterer den norske allmennforståelsen av Anders Behring Breivik som en det ville klikke for før eller siden uansett.
Vi evner ikke å ta inn over oss at det kan være noe fundamentalt galt med velferdsstaten Norge i et slags pragmatisk ”dette kunne skjedd hvem som helst”-scenario. Ikke at dette nødvendigvis er feil, det er bare ikke konstruktivt. Krisesituasjoner er en anledning til å gå i oss selv, kvitte oss med fordommer og reflektere – ikke tildele skyld og avhumanisere mennesker som avviker fra hva vi regner som akseptabelt.
MW3-filmklippet er en forlengelse av denne tankegangen. Terroristene er de andre, hensynsløse, brutale og umenneskelige, og kan dermed bare møtes med deres egen mynt. Uansett omfanget av terroraksjonene Infinity Ward framstiller, tviler jeg på om det vil overgå antall lik spilleren har på samvittigheten ved spillets slutt. Man inkluderer bevisst scener som spiller på den emosjonelle delen av spilleren for at terrorist-pogromet skal kunne forsvares, noe som selvfølgelig ikke er nødvendig i et spill, det er tross alt bare et spill, men som Infinity Ward, i sin lefling med realisme, gjør nødvendig. Dermed blir det som ikke er tema i langt mer brutale spill politisk dynamitt.
Dette forstår ikke Snorre Bryne. Han og hans likemenn eier ikke estetiske antenner, og dermed faller subtiliteten i Modern Warfare-seriens egentlige narrativ langt utenfor det buret spilljournalistene sitter stuet sammen i, lykkelig uvitende om alt som heter teori. Om man dekonstruerer det som faktisk foregår på skjermen, som kloke hoder har gjort, avslører Infinity Wards manusforfattere en nærmest fascistisk tro på at resultatet rettferdiggjør virkemiddelet, at mennesker som er villig til å bruke vold for sin sak ikke er mennesker med mindre de er på vår side. Vestens forbryterske aktiviteter i store deler av verden overses fullstendig så snart våre egne interesser trues, fordi vi er bedre enn villmennene. Bare se på dem! De sprenger jo seg selv for en gud. Og ikke nok med det: Det er ikke en gang alltid vår gud. Chinua Achebes kritikk av Mørkets hjerte blir som blåbær sammenlignet med det jeg kunne skrevet om Infinity Ward.
Spillmediets arv og teknologi gjør framstillingen av komplisert mellommenneskelig interaksjon, som terrorisme er et resultat av, ekstremt vanskelig. Når man aktivt bruker terrorister i et spill, i dagens politiske klima, krever det en form for nyansering som Modern Warfare-serien ikke vil oppnå med det første. Jeg sier ikke at Infinity Wards forsøk på å si noe dypsindig om krig og sånt bør sensureres, løsningen er å ganske enkelt overse det. Istedenfor skriver Dagbladet en sensasjonalistisk sak som Snorre Bryne benytter seg av i sin skamløse trang til å fremme spillmediet etter hans bilde. Skam på deg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar