”Taste is the enemy of creativity.”
Jeg skriver vanligvis ikke om utenlandske tekster om spill, fordi Spillborrings intensjon er å kommunisere med mennesker man kan nå. Jeg har selvfølgelig lekt med tanken om å skrive på engelsk, men der er blogosfæren såpass oversvømt at å nå fram uunngåelig vil bli vanskelig. Hvis man vil forandre verden er det greit å begynne med sin egen bakgård, og det er mye som er galt med norsk spillkritikk. Men la oss gjøre et unntak.
Kotakus Luke Plunkett har skrevet om hvorfor det er dumt å hate Call of Duty, men subteksten hans er en ganske annen. For Plunkett er kritikk dumt. Call of Duty tjener som et eksempel for dette hårreisende argumentet, som dessverre ikke tilhører en liten minoritet, men er den dominerende retningen i det post-kritiske samfunnet vi lever i. Hal Foster kalte det kritikkens død, og når man ser rundt seg er det vanskelig å ikke dele hans bekymring.
Jeg har ingen spesiell formening om hvorvidt det er riktig å hate Call of Duty. Det vil si, jeg har aldri hatet et spill, en spillskribent eller en nettside. Hat er et irrasjonelt ord, noe Plunkett er fullstendig klar over, og poenget hans er at man lar følelser komme i veien for den kritiske dommen. Problemet er bare at det for den relativistiske Plunkett ikke finnes god og dårlig kritikk: det finnes bare meninger.
De fleste spillskribenter har ikke et særlig bevisst forhold til kritikk, men lar seg styre av samfunnets konsensus, noe som resulterer i en rekke idealer i konflikt. Man liker å tro at man kan skrive, at ens formidlingsevne løfter en over de som ikke lever av å skrive om spill, men samtidig har man store problemer med å forklare akkurat hva det er som gjør en egnet til å drive med kritikk. For Gamer handler det om godt språk og humor, en skremmende naiv tilnærming til det som for ikke lenge siden faktisk betydde noe. En av Gamers mer verdifulle nyervervinger, Lars Devold, gikk så langt som å si at det også er kritikerens rolle å sette spill inn i en kulturell kanon, noe som definitivt må kalles framskritt for en side som er livredd for å mene noe som helst.
Men tilbake til Plunkett. Han snakker nedsettende om såkalte Gamere, og hevder at denne gruppen er unik i spillsammenheng. Dette vitner om en begrenset kunnskap om de andre kunstformene som er typisk, men likevel skremmende. Filmverdenen har sine cineaster, litteraturen sine litterater, kunsten sine kjennere, alle en del av det Plunkett nedsettende kaller elitistene. La oss se på elitisme.
Elitisme er ikke et fyord. Det handler om å skille kvalitet fra dusinvare, om å ha et bevisst forhold til hva man bruker tiden sin på, og å være villig til å argumentere for hvorfor noe er bedre enn noe annet, kritikkens livslinje. Elitisme kan gå over til ekstremisme, men det kan også folkelighet, faren er når man unnlater å være villig til å kommunisere ideene sine og blir proteksjonistiske, når man slutter å se på kvalitet, og enten fordømmer eller hyller alt som er populært.
Popularitet har nemlig svært lite med kvalitet å gjøre. Dette er en kjensgjerning kritikeren daglig må forholde seg til. I spillsammenheng har det likevel ofte vært slik at kvalitet og gjennomslagskraft ikke har vært fullstendig uavhengig av hverandre, og jeg velger å tilskrive dette det jeg vil kalle en gullalder hvor kunstneriske ambisjoner ikke har gått på bekostning av tilgjengelighet. Unntakene er mange, men for de som liker spill er ikke salgslistene det verste stedet å se etter nye spill, Metacritics brukeranmeldelser det merkeligste stedet å finne en anbefaling.
Der finner du imidlertid ikke skikkelig kritikk, som Spillborring representerer. Å hate for å hate er ikke bare meningsløst, det er også konterproduktivt. Å vise at du er bekymret for et medium som kanskje ikke utvikler seg slik det burde, er imidlertid demokratisk, sosialt og oppbyggende. Den sosiale bevisstheten rundt spill som kunst er lav, og Spillborring vil gjøre sitt for å bidra til at den framover blir høyere. Vi hater ikke. Vi forteller deg ikke hva du må mene. Vi leverer poengterte analyser av popkulturelle fenomener som får deg til å tenke over hva du liker, og kanskje til og med revurdere det.
Call of Duty? Jeg har bare spilt Modern Warfare 1, og det var ikke så veldig interessant. Det er konservativt på alle måter, fra historie til spillfølelse. Det føles ofte vilkårlig, hermetisk lukket og utfordringen er ikke særlig godt balansert. Samtidig har det noen intense øyeblikk som gjør at du ikke er direkte uinteressert i hva som venter deg ved reisens slutt. Det er ikke et spill du må spille, men det jeg vil kalle grei skuring. Rekreasjon som ikke krever at du investerer verken oppmerksomhet eller flid, men som kan sluke en ettermiddag eller tre. Og flerspilleren? Den prøvde jeg aldri.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar