"I really think the range of emotions and perceptions I have had access to as a black person and as a female person are greater than those of people who are neither."
- Toni Morrison
Jeg har forsøkt. Jeg har provosert. Vært urimelig. Vært kvinnefiendtlig. Men jeg har ikke vært forståelsesfull. Flere artikler her på Spillborring tar for seg våre kvinnelige spilljournalister, i hovedsak Kjersti Stuestøl og Line Fauchald, i lite flatterende ordelag, og tiden har kommet for å beklage. Det er ikke slik at jeg hater kvinner. Jeg kunne kanskje sagt at noen av mine beste venner er kvinner, men som alle vet fungerer ikke det som noe argument. Jeg bare forventer noe av dere. Noe mer enn jeg forventer av mannlige spilljournalister. Det er komplisert. La oss heller si at jeg forventer noe annet.
Når jeg leser kvinnelige forfattere, ser filmer regissert av kvinnelige regissører, selv om det ikke er mange av dem, eller hører musikk av kvinnelige artister, er det det samme. Det er ikke det at jeg opphøyer kvinnen, setter henne på en pidestall slik at jeg skjelmsk kan kaste blikket opp under skjørtet hennes, men jeg har blitt opplært til å tro at kvinnens opplevelse av verden ikke er som mannens. La oss ikke gjøre dette til en diskusjon om kjønnsroller og kjønn, Harald Eia har skviset fornuften ut av den debatten for lengst, men la oss anta at det i dagens samfunn er opplevelser som er unik for kvinnen, tross alt, og som jeg som mann bare kan fantasere om.
Er du enig? Hvis det å være kvinne forutsetter unike opplevelser, for jeg tviler ikke på at Line Fauchald og Kjersti Stuestøl har møtt mer sjokkerende angrep på sin kvinnelighet enn de jeg har stått for, burde ikke disse opplevelsene kunne speiles i deres kritikk? Som du sikkert vet har jeg ikke mye til overs for spillkritikk slik den utføres i dag, og jeg har ofte tenkt at det kvinnelige, det trenger ikke en gang å være feministisk, perspektiv kan få oss ut av den dumpen norske og internasjonale spillmedier befinner seg i. Istedenfor har kvinneperspektivet blitt akademisert. Feminisme er et for seriøst tema til at det kan inngå i kommersiell kritikk. Det finnes kvinner som skriver om kvinnelighet og spill, men de gjør det utelukkende som akademikere. Det fokuseres ikke på kvinnens persepsjon, hvis det finnes noe slikt, det fokuseres ikke på kvinnens intellekt og det fokuseres ikke på kvinnens følelser.
Kvinner som skriver om spill ser ut til å være motivert av en ting: Å være så anonym at de kan forveksles for en mann. Resultatet har blitt at de i det store og hele bidrar til å opprettholde den kvinnefiendtlige strømningen som dominerer spillandskapet. Når Line Fauchald skriver om Batman: Arkham City, et spill som har blitt kritisert for sin spinnville misogyni fra flere hold, velger Line heller å trekke fram Batman-fantasien, noe som ikke bare er irrelevant for de fleste kvinner, men som desto mer er hva hennes mannlige lesere bryr seg om å få bekreftet. Kanskje er Arkham City et godt spill, men der hvem som helst med gode kritiske evner kan påpeke om det er det, gjør Lines erfaringer og stilling at hun er i en unik posisjon til å foreta vurderinger mannlige spillanmeldere ikke er like egnede til å gjøre.
Når Kjersti Stuestøl skriver om Ernest Clines Ready Player One, er det ikke på sin plass å påpeke hvordan Cline benytter seg av kvinneskikkelser som åpenbart bare dekker hans behov for å se seg selv som en feminist? Hvordan Clines forståelse av kvinnens sjelsliv begrenser seg til at de fungerer som forlengelser for hans mannlige alter-egoer? Kanskje har ikke Kjersti kompetanse, vilje eller ønske om å kommentere dette, hvordan Clines roman forlenger innflytelsen til den dårlige fantasy-litteraturen og timevis med D&D-filosofering over hva som skal til for å vinne kvinnens gunst?
Det er ikke dermed sagt at menn ikke kan si noe interessant om kvinnens rolle. De to beste filmene om kjønnsroller de siste ti årene kommer begge fra menn, Pedro Almodóvars nylige mesterverk Under huden og Brian De Palmas enorme Femme Fatale. Feminisme er ikke et felt jeg foreløpig har beveget meg inn på i min egen kritikk, kanskje med unntak av saken som sammenligner Bayonetta og God of War, to spill som står som rake motsetninger i hvordan kvinnefiguren oppfattes og kommuniseres. Men jeg håper at noen, hvem som helst, er villig til å ta opp arven fra den artikkelen.
Jeg vet at det finnes spillinteresserte her til lands som vet mer om feminisme enn meg, som har mer enn en løs kjennskap til feministisk litterær kritikk, og som ikke er fornøyd med status quo. Hvis noen av dere ønsker å bruke Spillborring som et talerør er dere mer enn velkommen, hvis ikke håper jeg at dere finner en kanal for å lufte frustrasjonen over et medium som fortsatt tror at det å være kvinne ikke innebærer mer enn muligheten til å forføre figurer av begge kjønn i en generisk fantasy-setting. Vi trenger flere kvinner i spillindustrien. Flere spillskapere, flere kritikere, flere spillere. Men mer enn det trenger vi kvinner som tør å ta bladet fra munnen og fortelle om seg selv – om sin opplevelse. Bare slik kan spillmediet bli noe annet enn det er i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar