fredag 18. november 2011

Game Pride


PETA, dyrevern på sitt mest ekstreme bestemmer seg får å gi ut spill, men ingen tar vitsen. Kanskje fordi vi er oppdratt til å tro at disse blodseriøse pelselskerne verken har humor eller sjel, en sjel de prøver å finne i dyret de elsker, men mest fordi vi hater å bli stigmatisert. Mario Kills Tanooki forlenger kritikken av tv-spill inn i det absurde, hvor den reneste av alle spillgleder, barnespillet Mario blir gjort til syndebukk. Hvem hadde trodd, det eneste PETA hater mer en falsk pels, er virtuell pels.

Før vi velger å ta bladet fra munnen, kan det i de fleste tilfeller være lurt å ta et skritt tilbake, og ta en titt på hva vi spiller. Ethvert forsøk på å beskrive Mario: KåT burde få en til å trekke på smilebåndet. Det er kanskje ikke den ugne følelsen denne typen organisasjoner er kjent for å fremkalle, vi kjenner selv til bildene fra norske pelsgårder, men et overaskende morsomt forsøk på å skape blest rundt et viktig tema.

Det som overasker mest er kanskje kvaliteten på produktet, spillet overgår på ingen måte SMB3, men ærer likevel høydepunktet i serien, animasjonene forenkles til to og tre bilder, og spillet kommer nesten i kontakt med Mario-følelsen (egentlig ikke). Ellers er det ganske streite saker. KåT har ingen dybde, tidssystemet undergraves av en ubalansert og autogenerert verden, og spillet stopper opp idet du har fanget Mario. Den forløsende animasjonen er egentlig ikke verdt det.

Dynamikken, hvordan store deler av spillverden besvarte KåT er den spennende, nesten skremmende siden av saken. #$%! Mario!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar