Hvorfor skriver ikke Daniel Guanio mer? Det er åpenbart at han er den eneste som kan utfordre Jon Cato Lorentzens auteur-aktige enevelde på spillkritikk her til lands, men foreløpig har Gamereactor på mystisk vis klart å stue ham vekk i deres eget byråkrati, som for å understreke den valsende inkompetansen til deres mer aktive skribenter hver gang de slipper ham ut av skapet.
Guanios ingress, ”To generasjoner med Sonic kolliderer og snubler i beina på hverandre”, kan kanskje ikke konkurrere med Kent William Innholts smått legendariske dom over pinnsvinet som aldri ser ut til å lande på føttene, men det er et festlig bilde som setter premissene for en sak som utforsker arven etter maskoten som nesten ble en farsott.
Dommen over Team Sonic – utvikleren som spyr ut Sonic-relatert møkk, er kanskje nådeløs, spesielt med tanke på hvordan Nintendo har misbrukt Mario i en årrekke, men å bli frustrert over dårlige spill kan en spillkritiker tillate seg. Daniel har imidlertid funnet sin form. Han spytter galle som South Park Coalition i en nådeløs avkledning av det man, etter å ha lest teksten hans, godt kunne oppsummert med et ord som identitetskrise, om det ikke var fullstendig foreldet i spillsammenheng.
Daniels styrke som skribent er at han sier det åpenbare på alt annet enn åpenbare måter. Det ”bakenforkjørte” Team Sonic, jeg vet ikke en gang om det er et norsk ord, men du skjønner hva han mener, har ødelagt dagen til Daniel, og han er klar for å rette den opp så langt som det lar seg gjøre.
Begrepene Daniel opererer med, Old School og New School, er symptomatiske for spillbransjens manglende evne til å finne sin egen arv. Man skammer seg, kan det virke som, og om Sonic Generations er et forsøk på å få bukt med denne skammen, er det synd at det mislykkes. Men som Daniel mer enn insinuerer handler det ikke egentlig om ulike skoler, det handler om kvalitet.
Ingen liker hva Sonic er for øyeblikket, sier Daniel, og oppsummerer med det hele poenget i saken sin med en enkel setning. Sega har begått et tillitsbrudd. De har vist økonomisk utroskap mot fansen, de har fornærmet spillerne på det groveste, ja, de har til og med gått til sengs med Nintendo for å kunne fortsette sin smakløse kamp mot barnet i deg og dets sukkertøysamling. Sega tror det er enkelt å stjele minner, følelser og penger, men med skribenter som Daniel på laget, spillernes lag, kan man i det minste briljere med noen lekre finter til tross for at overmakten er følbar.
Sonic Generations er kapitalisme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar