fredag 5. august 2011

Spillerne har skylda

Etter at Anders Behring Breiviks først utløste en bombe i Oslo sentrum og siden massakrerte nærmere sytti mennesker på Utøya, har norske spillere stått like samlet som resten av det norske folk. Vi skal bli mer åpne, mer rause og mer demokratiske, har vi fått vite, og selv om den formen for nasjonalisme som har blomstret opp i kjølvannet av det flere medier har beskrevet som et angrep på Norge, i seg selv er problematisk, er norske spilleres reaksjon noe langt verre.

I spissen for de indignertes kamp har Pressfire stått. Med Snorre Brynes artikler Spill dreper ikke og Hvorfor er det alltid dataspillene som får skylda?, har man på kort tid skrevet to artikler som begge briljerer med en skråsikkerhet, en bedrevitende holdning og en taktløshet som under dekke av å være nyanserende innspill i en viktig debatt, tjener en helt annen funksjon.

Bryne var lenge Dagbladets faste spillanmelder, der han sammen med VGs Rune Fjeld Olsen sørget for at norsk spillkritikk stod på stedet hvil i en årrekke. Nå har han beveget seg dypere inn i den uforståelige labyrinten som er dagens Dagbladet, og skriver bare unntaksvis om spill. Men forrige måneds terroranslag har åpenbart vekket sterke følelser hos Bryne, og som en av Norges mest profilerte spillkritikere, er han en stemme som vil bli hørt.

Problemet oppstår idet man finleser Bryne. Ikke ulikt våre demagogiske politikere, benytter man en tragisk hendelse for å skape en fellesskapsfølelse som både er malplassert og feig. Breivik blir en gal mann som angriper våre nasjonale verdier, selv om han politisk har mer til felles med oss enn vi skulle ønske, mens de som stiller kritiske spørsmål om Breiviks konsum av spill blir latterliggjort som bakstreverske, avhumaniserende og populistiske.

Breivik er et produkt av Norge, enten vi liker det eller ikke, på samme måte som allmenhetens holdning til spill er et resultat av hvordan vi i spillpressen konsekvent har omtalt spill, med en blanding av kvasifaglige formuleringer og hyllester til de grunnleggende fantasiene drapsspillet feirer, noe som igjen har påvirket hele diskursen rundt spill.

Norske spillere har ikke et eneste forbilde blant kritikerne, verken på akademisk eller populærkulturelt plan. De som skriver om spill er grunnleggende udugelige med noen få hederlige unntak, de har ingen evne til å se forbi spillets umiddelbare funksjon og tolke det i en kontekst, eller å gjøre opplevelsene sine forståelige for de som ikke spiller spill. Og de som leser om spill er åpenbart fornøyd med dette. Enten forstår du det eller så forstår du det ikke, virker å være mantraet. Man skriver meningsløse tekster hvis eneste formildende omstendighet er den poengsummen som oppsummerer omtalen, og i beste fall kan lede til at flere kjøper et spill de slettes ikke forstår hvorfor de må ha.

Hva har dette med Breivik å gjøre? Akkurat som Breivik ønsket å bygge en nasjon av konservative, ønsker norsk spillpresse å bygge en nasjon av og for spillere. Den selvgratulerende holdningen er ikke på noen måte enestående for de som spiller, man ser den også under det som for mange er et relativt harmløst geskjeft, som for eksempel Gay Pride-festivaler, der man tar en holdning til et så ekstremt ytterpunkt at det for mange blir vanskelig å relatere seg til hva som faktisk foregår. Og det man ikke forstår frykter man.

Slik har norsk spillpresse fått sin egen bølge av ekstremisme, men til forskjell fra mindre subkulturer, blander man dette med populisme for å skape en falsk humanisme, ikke ulik den norske nasjonalfølelsen, der man gir seg ut for å være inkluderende, men bare så lenge de som vil inkluderes lar seg forandre. Man påberoper seg intellektuell og moralsk suverenitet, og underbygger den ved å peke på sin egen privilegerte stilling, uten å ta hensyn til de prosessene som har ført oss til den nåværende balansen.

Forstår du hva jeg mener? La oss se på sitater fra Brynes tekst: Hvorfor er det alltid dataspillene som får skylda?:

”De unnlater å nevne at rekken av massemordere med en langt over gjennomsnittet interesse for voldsfilm og politisk litteratur også har vokst et hakk. Vi har foreløpig ikke registrert verken lukkede kinoer eller bokbål.”

Denne smakløse formen for sarkasme vil kanskje få enkelte spillere til å nikke fornøyd på hodet, men det Bryne skriver vil for enhver utenforstående virke selvgodt og ordkløvende. Den åpenbare logiske bristen er at ingen beskylder spill med voldelig innhold for å være en medvirkende årsak til massakren. Man sier derimot at spill foregår i en annen kontekst enn film og bøker.

I tillegg finnes det to poeng som Bryne i sitt forsøk på å spille indignert fullstendig overser: Det første er at spill er fantasier i langt større grad enn bøker og film er det. Selv om det finnes en historie som rettferdiggjør handlingen, som i de aller fleste filmer og bøker, er den som regel enten så underholdningsmessig underlegen det du deltar i eller så inkompetent fortalt at man fullstendig overser den. Bryne ser ut til å glemme at norske kinoer fra tid til annen forbyr filmer der den samme tematikken er gjeldende (A Serbian Film), og at norske bokhandlere sjeldent stiller ut Mein kampf i vinduet.

Det andre er at spills faktiske rolle er mindre viktig i en situasjon av denne typen. Det viktige er ikke nødvendigvis at folk er trygge, men at de føler seg trygge. Selvfølgelig har media en viktig rolle i hva folk er redde for, men er man redd for spill betyr det én av to ting: enten at spill er farlige eller at vi som kritikere og spillere ikke har vært flinke nok til å ufarliggjøre dem.

”Vi som spiller har danset denne moralpaniske runddansen før, og vi vet akkurat hvordan trinnene går. En frem, en tilbake, på stedet hvil til neste svingom.”

Hvis Snorre Bryne tror at å trivialisere folks frykt er veien å gå, er det ikke rart at vi ikke kommer noen vei i denne dansen. Igjen spiller han rollen som stigmatisert, noe han slettes ikke er med mindre han selv har bidratt til det.

”Vi slår på tråden til spillforsker Espen Aarseth, som forteller det vi allerede visste på akademisk autopilot:”

Hvor vanskelig kan det være å skrive én setning uten å komme med puerile stikk som skal få deg til å føle deg bedre enn de som ikke befinner seg innenfor gruppen din? Espen Aarseth kjenner jeg kun gjennom artikkelen ”Norsk spillpolitikk er uambisiøs”, et slett stykke arbeide som kjennetegner et akademisk null.

”«Og spilleelskerne er mange» skriver Morgenbladet, som om spillere var en grå, truende masse av umodne mordlystne pubertaltroll som sjelden ser dagslys - og ikke som vanlige folk, som spillere faktisk er. Anført av typiske merkelapper som «spillelsker», «spillfrelst» og «spillentusiaster» utvises gjerne en ovenfra-og-ned-holdning som tyder på liten forståelse av og for spillmediet.”

Så derfor ser du ditt snitt til å svare med en ovenfra-og-ned-holdning? Ser du ikke hva retorikken din fører til, Snorre? For å legge til en personlig betraktning: Det er en kjensgjerning at de fleste av oss som skriver på Spillborring, godt utdannede og intelligente mennesker, ikke lenger oppfatter spill som så interessante som vi en gang gjorde. TV-spillets manglende evne til å utvikle seg etter 3D-eraens teknologiske løfter, har ført til at flere av oss foretrekker retrospill framfor dagens opplevelser, rett og slett fordi de er bedre.

For en intelligent mann i tjueårene som ikke har noe forhold til spillindustrien slår det meg som utenkelig å velge å bruke tid på nyere spill foran film og litteratur. Å spille har blitt en unntakstilstand, den luksusen du vet at du ikke bør koste på deg fordi de fleste av dagens kritikerroste spill ikke er verd plata de er brent på. Jeg forstår Morgenbladets bekymring for mediet.

”At spill gjøres til gjenstand for en mistenkeliggjøring er en helt unødvendig belastning i en vanskelig tid. Vi må selvfølgelig bare fortsette å opplyse, men det kan virke som det aldri helt nytter. (Aarseth)”

Hva? Om noen hårsåre ungdommer som ikke klarer å forklare sine foreldre hvorfor de handler som de gjør, føler seg mistenkeliggjort, som antakeligvis betyr at de ikke får spille like mye som før av foreldrene sine, kan man da snakke om mistenkeliggjøring og belastning? Dette er en vits. Aarseth vet åpenbart ikke hva mistenkeliggjøring og belastning er, om ikke Snorre Bryne i sakens tradisjon har geleidet ham ut på glattisen.

Spill dreper ikke er med unntak av overskriften, som sender uheldige konnotasjoner til at våpen ikke dreper, mer heldig ordlagt. Igjen benytter imidlertid Bryne seg bare av kilder som bekrefter hans bias, og viser seg lite ydmyk.

Det forblir en gåte hvordan folk som Snorre Bryne får spalteplass i Norge. Mest av alt er det en intellektuell fallitterklæring, men det vitner også om hvor skakkjørt holdningen til norske spillere og spillkritikere faktisk er. Man isolerer seg, nekter å gå i dialog med kritikere på en måte som lar seg forstå, og tviholder på aksiomer man slettes ikke har tenkt igjennom. Om ikke spillere er drapsmenn, er de iallfall villig til å ta livet av enhver debatt med et hvilket som helst virkemiddel, hvor lite fundert det enn måtte være. En tragedie har blitt til to.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar