Som feskinger påpekte i sin sak Alle spillene, har jeg mange dårlige spill til iPod Touch. Men der han på sitt tøysete vis argumenterte for at rekken med elendigheter var et uttrykk for dårlig smak, kan jeg betrygge deg med at så ikke er tilfelle. Som tidligere spillskribent og nåværende blogger, føler jeg meg forpliktet til å kjøpe spill som høster god omtale hos mine kolleger. Spillsamlingen min har en det hull, men jeg fyller den stadig med nyervervelser som jeg sjeldent har tid eller ønske om å prøve ut, men som jeg i en anslag av malplassert ansvarsfølelse kjøper likevel.
På iOS har det blitt ekstra ille. Fordi spillene koster så lite hamstrer jeg dem som en nordmann på kolonialen i Sverige, med det resultat at jeg har et hundretalls spill, de fleste av dem ikke spillbare. Man skulle kanskje tro at det var mulig å lage spill til berøringsskjerm uten å gjøre store kompromisser, men utfordringene viser seg gang på gang for store for utviklere som tydeligvis tror at spill som koster under ti kroner ikke trenger å fungere. Når feskinger sier at iOS-spill slåss om øyeblikkene med tomhet som oppstår idet du skal legge deg, ta et offentlig transportmiddel eller setter deg på ramma for å legge en kabel, har han ikke nødvendigvis rett, men sannheten er at mange av spillene jeg eier ikke en gang kan konkurrere med tomhet.
Brent barn skyr ilden, heter det, og selv om jeg fortsatt kjøper iOS-spill, er det som regel fordi vår faste iOS-anmelder, Helge Albrigtsen, har lyst på et eller annet jeg har lest skal være bra. Har det kommet noen bra iOS-spill?, spør han med en farlig frekvens, og jeg ramser opp ukas ladning av anmeldelser fra Eurogamer, Edge og Gamer. Han vil ha, og svak som jeg er, fortsetter jeg å kjøpe alt som sikrer seg 8 og oppover på tierbarometeret. 50 kroner uka er da ingenting, tenkes det i underbevisstheten. Selv om jeg vet at jeg får mer glede av en halvliter, en tipakning eller av å drive veldedighet, fortsetter galoppen. Hva gjør man ikke for å kunne lure seg til å tro at man er en seriøs spiller?
Det hender imidlertid at jeg spiller spillene, og som de som følger Helge vet, har Cave optimalisert skyterne sine for plattformen slik at de er en fryd, om enn en ganske dyr fryd, å sette seg ned med Espgaluda, Dodonpachi eller Deathsmiles for å gjøre noen raske tokt som manisk skytterkonge. Et annet spill jeg virkelig liker er Matt Rixs Trainyard, som finnes i en gratisversjon alle bør prøve.
Men listen av spill jeg forakter dypt og inderlig er langt lengre. Ikke nødvendigvis fordi de er dårlige, men fordi nybegynnerfeil i spilldesign florerer over hele linja. Det siste iOS-spillet jeg har satt meg inn i, The Last Rocket av Shaun Inman, får tjene som eksempel fordi også det lider av en evneveik inkompetanse som fullstendig undergraver spillets åpenbare kvaliteter.
La oss gi faen i narratologi. The Last Rocket gir deg kontroll over en fallos som ikke en gang kan ejakulere, og forventer at du styrer den trygt fra A til B mens du plukker opp tannhjul som for øyeblikket ikke tjener noen annen funksjon enn at de er der. Kontrollmulighetene begrenser seg innledningsvis til å trykke på skjermen for å skyte deg framover, og trykke igjen for å snu på halvveien, en åpenbar seksuell metafor, bare undergravd av den sjarmerende 8-bit grafikken som skal få deg til å føle at du spiller et ekte spill.
Men The Last Rocket har liten pikk. Du kan bevege deg sidelengs så lenge du har bakkekontakt, en møysommelig prosess som gir deg lupus, for å fininnstille tissen din, og etter hvert, kan du, ved hjelp av vifter, sveve mellom høna og egget, for så å dra fingeren over skjermen i den retninga du ønsker for å suse avgårde.
Disse impotente valgmulighetene er de eneste du har. Det finnes ingen fiender, men gjennom småfiffige grep som miner, flammekastere, sagblad og pigger, som alle kan få deg til å eksplodere prematurt, blir hvert nivå, en dødsfelle a la N+ eller Super Meat Boy.
Uheldigvis stopper likhetene der. Alle kan se at The Last Rockets naivistiske stil skjuler et sinn som er virkelig perverst. Der N+ blandet mytologier og Super Meat Boy hyllet dem, evner bare Shaun Inman å pule deg i ræva med overlegg. Har han AIDS? Han sprer iallfall bakterier dit de ikke hører hjemme.
The Last Rocket har alle ingrediensene til å bli et greit spill, selv om det tror det er spillverdenens svar på kølla til Peter North. Oppgavene det presenterer skal løses raskt ved hjelp av enkle grep, presisjon møter logikk slik de ofte kopulerer med hverandre i gode spill, men noe mangler. The Last Rocket er antierotisk.
Etter hvert som gåtene blir vanskeligere og krever raskere reaksjoner forstår du at TLR er for hurtig, noe som fullstendig undergraver logikken i designet. Istedenfor å tenke ut løsninger og utføre dem med den enkeltheten du finner i gode mikroplattformere, må du hele tiden slåss mot et spill som gjør hver en minste bevegelse unødvendig vanskelig.
Dermed blir ideene, som i utgangspunkt er gode, tålmodighetsprøver. Du skal bruke bevegende plattformer for å komme deg fra A til B? Legg en forsinkelse i snumanøveren som gjør det umulig å time det du holder på med. Ja, og fullfør med pigger til alle sider slik at du må starte på nytt hver eneste gang det går galt.
Shaun Inman kunne ha gjort en rekke grep for å gjøre TLR spillbart. Han kunne senket hastigheten. Han kunne gitt spilleren en energibar. Han kunne hatt kontroller som hjalp spilleren. Han kunne ha perfeksjonert snumanøveren slik at den føltes riktig. Men i sin bunnløse arroganse har Shaun Inman beholdt fiende nummer én i alle middelmådige iOS-spill. TLR gjør ingenting annet enn å forsterke aversjonen ekte spillere føler mot iOS. Fordi det minner oss om hvor lite som skal til for at plattformen skal begynne å fungere.
The Last Rocket koster 21 kroner på iTunes, men bruk heller pengene på piker, vin og sang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar