Dårlige ideer knuses på tungen, så slipper vi å se dem ført ut i virkeligheten. Fordi vi lærer av fortiden, fordi vi kjenner kvalitet når vi ser den. Og når vi ser den, hvorfor ikke låne av den? Skammløst tyveri eller ikke, det understreker i det minste vår fortreffelige smak.
Dette er nemlig en god ide.
La oss suge alle gode spill.
Først Ikaruga, respekter Ikaruga advarer noen, men hvorfor skal man lytte. Ballen ruller. Er Katamari neste? Nei.
Historier skal bygges, ikke slukes. For mens vi er inne på Ikaruga, den mystiske østkanten er alt vi trenger. Mystikk sier jeg, fantasien tegner resten.
Vi spiller japanske noter, men glemmer presisjonen, nytelsen som oppstår idet uskyld møter spillets vold som utfordring. Hvorfor står jeg her? Observerer kulene? Hvorfor tenker jeg? Er ikke dette et spill?
Noen hyllest er det i hvert fall ikke. Du hopper ut i det. Feiler, men får ikke din straff. Uten dynamikk. Uten driv.
Og så kommer de slag i slag. Metroid, evner som låser deg videre, men ingen verden å utforske. Fable leier deg gjennom opplevelsen ved hjelp av svevende gulhet. Prince of Persia, vegghopp ja, men hvorfor like endimensjonale fiender? Shadow of the Colossus bidrar med drotter, det vil si små menn å klatre på i Outlands identitetskrise av et utrykk. Gammel verden. Og laser?
For den grafiske stilen er på indie-autopilot der spiraler sluker silhuettmennesket du springer rundt med i organiske omgivelser.
Thomas Christoffersens møte med Insanely Twisted Shadow Planet endte i bunnløst savn for Outland.
Spillere må virkelig leve med små gleder om dagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar