Pang, pang, boomerang

Men faen da, hva skal jeg gjøre med all denne friheten/fritiden min, hvordan angripe noe som lar deg gjøre alt?

Med fart og spenning, tenker jeg mens løpeknappen endelig gir etter for tommelen, klikket fra kontrolleren er både flagg og startskudd. Det eneste som mangler er et dundrende motorbrøl, tenningen sitter i hodet, og kroppen min skyter fart.

Veien smalner og former seg som spydspiss foran meg, vinden burde hyle, men alt jeg hører er mine egne fottrinn, trampeklapp for neste nummer. Og så smeller det, stål møter menneske og liv blir til død i en antifilmatisk spillkræsj. Jeg har løpt over min første fotgjenger, og jeg spiller Crysis for første gang.

Vennen hans får kjenne på silkehansken min, rund halsen tar jeg ham på tur, sprinter frem til fjellkanten og kaster han ned i landsbyen han en gang kom fra. Det regner menn og været er bra, skyteskivene er på vei.

...

Jeg er ikke løs, bare løssluppen sier jentene, og det samme kan du gjerne si om tekstene mine. Men ikke denne gangen, ikke herfra og ned.

Forenklet intelligens i kunstig intelligens, og synligheten av denne legger opp til en analyserende spillestil. Denne står i kontrast til hodeløs skyting, som baserer seg på reaksjonstid, og evnen til å mestre spillkontrollen. Deus Ex og Metal Gear utnytter forenklet intelligens i forskjellig grad (Halo er et annet eksempel), mens spill som Call of Duty og Gears of War bare kaster horder av endimensjonale fiender over deg, og ber deg om å takle det. Crysis gir deg evnene, og en spillverden som legger opp til analyse, men klarer ikke å fylle den opp med verdige fiender. Utfordringen dør med spillet, og vi sitter igjen ensom på en overaskende øde spilløy.

Du kan sikkert ha det gøy med Crysis, leke Mario og hoppe fiendene dine til døde mens du teller palmer, men det blir aldri et pent spill, eller et spennende ett. Estetisk og arkitektonisk uinteressant, og ikke verdt verken pengene, eller tiden din.

Med mindre du liker tullespill.