Bak Deus Ex:Human Revolution trailernes hook-line ligger det en dypere sannhet. Ikke bare i den overambisiøse historiens kontekst. At Adam Jensen er blitt ufrivillig operert om til en overmenneskelig kyborg har sine dystre etiske undertoner. Men dette er også sant for oss som har spilt og elsket Deus Ex siden det kom ut i 2000.
Vi spurte ikke om et nytt Deus Ex-spill.
Etter Deus Ex: Invisible War var hovedkonsensusen at vi var fornøyde med ett godt spill. PC-spillets hellige ku måtte ikke besudles videre. Nostalgitripper, et dårlig forhold til skolen og et fortsatt levende mod-miljø holdt det i live for meg og mange andre. Akkurat som JC Denton, skulle spillet augmenteres og forbedres.
Likevel ble det overraskende lite bråk når Deus Ex: Human Revolution først ble annonsert. Jeg skimtet et par bekymrede responser i kommentar felter på sider som RockPaperShotgun.com, men ellers var det overraskende stille. Ingen tre tusen ord lange krangletekster i full CAPS-LOCK. Det var også særdeles få sensasjonalistiske blogginnlegg om ”konsollifisering” av PC spill. En uvanlig reaksjon for PC spillere, som er kjente for deres hat for konsoller og sitt overbeskyttende forhold til PC-klassikere. Dette var enten ekstrem apati eller blindt håp.
Men hva hadde man å håpe på når spillet ble lagd av Eidos Montreal som er eid av ingen andre en Square Enix? Ville konsollifiseringen ta nok et nytt offer?
Noen måneder senere kom de første trailerne hvor vi fikk servert en emosjonell historie om en stakkars robotkar som har mistet kjæresten sin. Full prerendret CGI med eksplosjoner, kuleregn og dramatisk musikk. Hadde jeg ikke vist bedre hadde jeg trodd det var en ny Final Fantasy-film. Det var ikke mye Deus Ex å kjenne igjen her i alle fall.
Men jeg lot meg fenge, jeg! Jeg vet ikke hva som har kommet over meg i det siste. Trailere må være ekstra bra for tiden. (Jeg lot meg også lure av Dead Island sin trailer.) Dumme meg. CG-trailere har jo ingenting med gameplay å gjøre. Kanskje mitt vilt økende forbruk av alkohol og harde dop har tatt overhånd og hjernen min er på vei ut. Kanskje det er derfor jeg også likte Human Revolution svært godt.
For å være helt ærlig forventet jeg et AAA spill uten sjel, proppet full av Blade Runner-referanser og dårlig researchet cyberpunkkultur. Jeg gledet meg faktisk til det. Jeg hadde tilpasset meg ideen av billig fan-service og endelig gitt inn til markedsføringens søte sang. Det føltes rart å bli skuffet, glad og beroliget på en gang. Dette kjentes som Deus Ex… I de første seksti sekundene.
Shyamalan-tvist! Etter å ha introdusert meg til kjente og kjære teknikker som hopping og dukking bestemte spillet plutselig seg for å kaste inn nye kontroll mekanikker i fleng. Et CoD-ironsightsystem, et deknings system fra GoW, sniking, fiendemønster og radar fra MGS.
Blanding av så mange sjangertrekk i spill har som regel bare gitt katastrofale resultater. Vi husker vel alle skyteoppdragene fra GTA4. Når jeg tenker meg om var hele GTA4 et rot. Men i Human Revolution funker dette utrolig bra.
Systemet er ekstremt robust. Slenger du inn åpen banedesign med mange ventilasjonsrør, så får du en rekke deilige, spente situasjoner. Du får en tilfredsstillende mestringsfølelse når du endelig klarer å tømme et rom med fiender via noen få elegante stup mellom hjemmesteder og et par presise skudd i de rette kraniene.
Det er så veldig derivativt og så veldig gøy. Men er det Deus Ex?
Jo da. Shyamalan-tvist igjen! for spilldesignerne har spilt meg som en fele hele tiden. Etter tutorialen og litt eksponering av plot blir vi introdusert til de systemene vi er vante til. Fine nye oppgraderbare robotlemmer, dialogtrær (nå i LA Noire/Alpha Protocol-stil), by-huber med sosiale oppdrag blandet med kampoppdrag og terminaler å hacke. Det første jeg gjorde var å gå inn på sjefens PC. En instinktiv impuls fra det originale Deus Ex. Jeg følte meg hjemme.
Man får opplevelsen av et raffinert produkt med ekstrem respekt for kildematerialet. Alt er mer fokusert, minimalt og bedre. Jeg savner ”exploits” som å kunne klatre vegger ved å hoppe på veggminer, (å glitche et spill som handler om hacking er ekstremt cyberpunk) men jeg kan klare meg uten. Her er de rette kompromissene blitt gjort for å appellere til den moderne gameren. Spillet er kortere men har bedre pacing. Historien er mer ensidig og forutsigbar, men universet er mye bedre utbrodert og estetisk representert. Banene føles mindre i skala, men åpner for flere strategiske løsninger.
Spillet er et kjærlighetsbrev til Warren Spector og hans ideologi, ”play style matters.” Denne ideologien er ofte misbrukt i form av karmasystemer eller dårlig realiserte alternative slutter. I Human Revolution gjør de det på en annen måte. Her har dine valg mye mer å si for utviklingen av det individuelle oppdraget. Historien forandrer seg ikke mye. Taktikken din må forandre seg; Måten du tilnermer deg situsjoner.
Human Revolution er dog ikke akkurat revolusjonerende. Jeg tror heller tittelen er mer i kontekst med historien. (Vil dere ha en cyberpunkrevolusjon burde dere heller prøve E.Y.E.: Divine Cybermancy. Et voldtektssirkus av et spill der alt du hacker kan hacke deg tilbake og 32-spiller co-op matcher på 15 sekunder blir en realitet.) Spillet har også sine svakheter; noen svake boss sekvenser som neppe har blitt testet før spillet kom ut, mer avansert teknologi enn Deus ex en selv om det er en kronologist forgjenger, hauger med klone NPCer uten noen funksjon. (Jeg velger å kaste kjøleskap på dem.) Men bortsett fra bossene kan ikke disse virkelig regnes som problemer. Å mishandle personlighetsløse sivile kan faktisk være ganske underholdende.
Det er uansett godt å se kjærlighet ovenfor mannen som brakte cyberpunken til sitt rette hjem; PC-en. Med spill som System Shock og Deus Ex satte han i gang en PC sentrisk revolusjon i åpent bane design. Thief-serien, Hitman, STALKER har alle litt Spector i ryggmargen. Siden han bare lager Mikke Mus-spill for tiden er det også godt å se at noen andre har tatt imot fakkelen.
Med Human Revolution har Eidos Montreal gjort kompromisser og startet fredsprosessen mellom PC og konsoll uten å tråkke på for mange tær. Et friskt pust. Jeg kan ikke vente til å se hvordan PC-konsoll striden utvikler seg videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar