Er det lov å ha forventninger til et id-spill? Den en gang så definerende utvikleren har gradvis forsvunnet ut i periferien. John Carmack er mannen man ringer når en eller annen sier noe dumt om grafikk, men dagen da man virkelig så frem til hva id skulle finne på neste gang forsvant med Doom 3. Der man en gang satte premissene for en sjanger som er vår tids mest populære, står man igjen med en utvikler som ikke helt forstår den nye tiden. Derfor: Rage.
Ikke at Doom 3 var et dårlig spill, og det er heller ikke Rage, men i dag virker det som at id ikke lenger er på toppen av det som foregår. Selv om spillene deres ser, hører og føles fantastiske ut, er de også en smule anakronistiske. Og der det kunne vært deres største styrke, viser id oss at tidsånden, det vil si zeitgeisten, er en vanskelig gud å tekkes. Derfor: Rage.
Noen ble forvirret. Rage. Bilspill? Rollespill? Skytespill! Når Rage spiller på kvalitetene sine, det vil si en stram våpenfølelse, korridorer som bretter seg ut i foajeer og haller, mesterlig ornamentert, glemmer du at det er noe som heter Halo eller Modern Warfare. Dette er hva skytespill var ment til å være, reflekstekster med dynamiske mål. Fiendene sjangler når de får en ladning bly i magen, snubler om du går for føttene, eller hodet eksploderer i en orgie av blod idet du plukker det av dem som det skulle være en fristende iskremkule. Lar du fienden komme for nærme, vil blodet sprute over skjermen din, en herlig form for tilbakemelding som virkelig griper tak i innvollene dine og kjæler med dem.
Når Rage føles som dette, ca. 1/3 av spillet, snakker vi om det beste skytespillet noensinne. Fiendene er raske, bevegelige, feige, slue, men ikke intelligente nok til at de kan konkurrere med Halos Eliter. Skytekampene er riktignok dårlig tilpasset konsoll med et sikte som er følsomt som en kattunge; så snart det blir orden på driverne anbefaler jeg at du sikrer deg pc-versjonen. Når Rage fungerer – når mutanter bykser oppover tak og vegger i rekordfart for så å kaste seg over deg, eller når styresmakten sakte kryper mot deg bak ballistiske skjold, og du ikke vet om det lureste er å trekke seg tilbake, plassere en granat mellom beina deres, eller bruke noen av deg mange hjelpemidlene du har tilgjengelig for å skape øyeblikk med skikkelig blodsprut.
Ikke at volden i Rage er overdreven. Spillet føles nesten smakfullt i hvordan tilbakemeldingene du får tones ned på en måte som gjør dem direkte, men samtidig genuine. Dette er felles for hele spillet, som ved siden av Fallout: New Vegas representerer den beste tolkningen av spill-Americana i nyere tid. Verdenen du møter er dysterbrun i sin western-estetikk, og et moteord som postapokalyptisk dekker overhodet ikke Rages komplekse uttrykk. Det er elementer av steampunk, sci-fi og ørkenvandring, og gjennom en ofte brilliant lyssetting løftes Rage opp som en av de peneste spillene til dags dato.
Når id spiller på styrkene sine er Rage en mesterlig tolkning av den moderne førstepersonsskyteren, men den merksnodige strukturen på spillet sørger for at vi ikke blir lenge i spill-paradis. Når Rage ikke er et skytespill, forsøker det seg på en del andre ting som overhodet ikke fungerer. Kjøringen er funksjonelt tam, rollespillelementene unyttige, ja til dels motsigende, og den åpne verdenen feilskjæret som forener auraen av mislykkethet som kommer med feilslått eksperimentering.
Der Rages skyting er et befriende tilbakeblikk, tjener kjøringen som dramaturgiske opphold. Den er gjennomarbeidet udramatisk, kampsekvensene på fire hjul krever lite ferdigheter der du veksler mellom auto-siktende maskingevær som pratter og varmesøkende raketter som fjerner enhver følelse av mestring. ids verden tar seg i tillegg dårlig ut som makroopplevelse. Det er i detaljene spillet skinner, og når du omgis med daler og raviner som bare tjener å begrense følelsen av frihet til to stier, blir resultatet frustrerende.
Det at spillet på en annen side benytter seg av en rundhåndet utdeling av monetære enheter til oppgraderinger og ammunisjon fører bare til at du låser deg fast med bestemte våpen, og avstår fra å eksperimentere. Dette er synd fordi id har tilpasset et av de mest innovative systemene for mikrostyring av våpen, hjelpemidler og forskjellige former for ammunisjon noensinne. Men dynamikken i våpenvalg er dessverre, igjen sammenlignet med Halo, mangelfull.
Som i mange nye spill får du liv tilbake over tid, og man har også inkludert en litt merkelig andre sjanse hvis man skulle stupe, noe som sammen med spillets manglende automatiske lagring fungerer som en påminnnelse om at det er på tide å lagre, men som tar vekk fokuset fra å perfeksjonere skytingen sin på klassisk id-maner.
Det er uproblematisk å sikre seg evig med ammunisjon til våpen, noe som forskyver balansen i spillet. For der id i gullalderen benyttet seg av klassisk strukturert våpenprogresjon, tar det deg her knapt en time å få tilgang på størstedelen av Rages arsenal.
Når spillet har en varighet på 10-15 timer sier det seg selv at dette burde vært gjort annerledes. Fiendene kommer dessverre heller ikke i særlig mange former, men er imponerende visuelt variert. Hver av klanene som kjemper om jordens salt i spillet har et unikt utseende, mutantene er tilfredsstillende heslige, og de større variantene av dem, som du dessverre bare møter unntaksvis, og da som regel med en rakettkaster tilgjengelig, skaper en god følelse av å ikke være den største i verden.
Sammenlignet med New Vegas, virker imidlertid Rage fortellerteknisk fullstendig uinteressant. Du har ingen valgmuligheter, selv om den åpne verdenen formelig skriker etter dem. Du kan ikke alliere deg med klaner eller myndigheter, du er låst på et spor som fører deg mot motstandsbevegelsen og dens utrettelige arbeide for å rote opp i tyranniet. Dette hadde ikke trengt å være problematisk, men fordi ids karakterdesign formidler så mye og verdenen selges som åpen, blir det det. Rages begrensede interaksjonmuligheter fører til en svart-hvitt forståelse av godt og ondt som i en mørk verden som denne nesten virker dehumaniserende.
Når Rage fungerer, snakker vi om en sjeldent intens skyter, og når det ikke gjør det, vekker det den reneste likegyldighet. Flerspillermodusen er fullstendig forkrøplet der den begrenser seg til samarbeid og kjøring, men hvis du synes at skytere fløt bedre før, er Rage en velkommen avveksling. Det varer kanskje ikke, men hva gjør egentlig det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar