Hva vi forbyr: en reaksjon

Spill-Norge står vanligvis stille i sommermånedene, men istedenfor å krype til korset og publisere de samme søppelsakene som ellers i året med en enda mer tabloid vinkling, ser det ut til at Gamereactor satser alternativt. Etter den tankevekkende ”Hva gjør et spill tidløst?” benytter man sjansen til å fortsette kakefesten med ”Spill burde forbys”. Hva skribent Adrian Berg har tenkt før han satte seg ned foran tastaturet er uvisst, men han kan åpenbart ikke ha tenkt verken mye eller langt.

Resultatet imponerer med den mangelen på innsikt, vidd og nyanser som kjennetegner en vaskeekte spillskribent. Under dekket av satire, knytter Adrian spillets utvikling opp mot ondskapens banalitet, og lar det florere med tvilsomme analogier. Visste du for eksempel at Hitler var et resultat av farens kaballegging? Eller at spillere bør merkes med en stikke inspirert av jødestjernen?

Satire skal kanskje ikke kjennetegnes ved sin politiske korrekthet, men eksemplene ovenfor beviser at noe er alvorlig galt med Adrians virkelighetsforståelse. Å implisitt sammenligne spillere med jøder eller arbeidsfanger er ikke bare respektløst, det handler også om en historieløshet som vanligvis forbeholdes ekstremister.

Er Adrian bare apolitisk, eller tror han det er greit å hevde disse tingene så lenge de infantile leserne hans lar det passere som morsomt? Vi har selv nylig fått ett eksempel på hva fundamentalisme kan føre til, og når Adrian legger seg på en linje som trivialiserer forbrytelser mot menneskeheten for å skape en virkelighet han og mange andre ser ut til å ønske å omfavne, at spillere er marginaliserte og utsatt for overgrep fra udefinerbare krefter, er det nødvendig å reagere.

Dette er ikke sant. Spill høster for tiden både respekt og akademisk interesse, og selv om det finnes folk som motarbeider uttrykksformen uten grunn, tilhører de et forsvinnende mindretall. De fleste som stiller kritiske spørsmål ved spillbransjen gjør det fordi det finnes mange ting vi ikke vet med sikkerhet. Kan militaristiske spill være en utløsende faktor innenfor indoktrinering? Representerer måten vi interagerer på innenfor spill en sosial utfordring? Er det problematisk at små barn opplever ekstremvold uten tilsyn?

Disse tingene trengs å forskes på. Ingen har interesse av absolutisme, minst av alt vi som liker spill. Spill er en underholdningsform for privilegerte. Å si at spill umulig kan påvirke oss på negativt vis, er like banalt som å fornekte at spill kan påvirke oss positivt.

Satire skal ikke tjene en selvgod og bedrevitende holdning, som Adrian ser ut til å tro, men påpeke samfunnsproblemer og lyter ved å sette ting på spissen. ”Spill burde forbys” er det motsatte av god satire idet man vrir på humorens funksjon for å understreke nøyaktig den samme dumheten som teksten selv forsøker å ta på kornet.

Resultatet er en merkelig form for gutteromsfundamentalisme som nekter å gå i dialog med de som kritiseres. Det eneste som trengs å forbys er Adrian Bergs penn.