onsdag 20. juli 2011

Om subjektivitet

La oss ta utgangspunkt i en enkel setning: Solen er varm. Hvordan ville vi gått fram for å bevise at den er sann? Man kan si at alle som ser solen kan kjenne varmen strømme fra den. For å fastslå at solen er varm må man altså ha synsapparatet i orden. Man må kunne identifisere at det finnes en sol. Til forskjell fra ei setning som ”Solen er” trenger man imidlertid mer. Man trenger også å kunne sanse varmen fra solen og identifisere den følelsen solen skaper som varme. For de fleste mennesker vil denne sannheten være selvinnlysende. Selv et menneske som ikke kan sanse følelsen varme eller se solen kan akseptere at den er varm. Man er villig til å akseptere ting som gir mening innenfor sin kontekst selv når man ikke kan bekrefte informasjonen med sansedata. Den egentlig problemstillingen for å godta at solen er varm, er ikke at man ser eller sanser varme, men at man har et felles språk. Uten språket finnes det ingen bevissthet, og uten bevissthet er alt utenfor selvet meningsløst. Dyr har ikke moral, akkurat som de ikke har det vi som mennesker kaller vilje, som er grunnlaget for den samme moralen. Et dyr kan ikke krenke et annet dyr, fornærme det eller voldta det.

Men noen vil si: Er ikke solens eksistens et resultat av subjektiv sansedata? Selvfølgelig. Når jeg sanser solen, har jeg ingen garanti for at jeg sanser solen akkurat som du gjør det. Noen vil sågar gå så langt som å angripe argumentet ved å si at man slettes ikke sanser den samme solen. Solen er plastisk, den er et resultat av kjemiske prosesser som kontinuerlig forandrer den, og å si at jeg sanser solen som noen andre sanser solen, er både å si at vi opplever solen på akkurat samme tidspunkt ved identiske koordinater (tid-rom) og at våre sanseorganer er fullstendig identiske. Så er det spørsmålet om subjektivitet.

Når vi allikevel kan enes om at solen er varm, betyr det bare at vi deler en lik erfaring som til en viss grad lar seg overføre via språk, og at vi kan attribuere denne erfaringen til den samme kilden.

Men er denne kilden virkelig? Det er godt mulig at den ikke er det. En solipsist (dvs. en som ikke tror på noe utenfor selvet) vil hevde at de omgivelsene vi deler erfaring rundt er et resultat av utelukkende indre prosesser, at vår felles opplevelse av solen kommer av at vi forestiller oss at det finnes noen å dele erfaringene med. Det finnes en rekke mildere form for solipsisme, der en av de mest relevante for den argumentasjonen som skal føres her, er litteraturkritikeren Stanley Fishs tolkningsfellesskap. Alle som mener det samme om noe er et resultat av et tolkningsfelleskap, og det vil alltid finnes en tenkt person som står utenfor dette fellesskapet. Fish er interessant fordi han, i god postmodernistisk ånd, har tatt til seg subjektet på sitt mest ekstreme, men nekter å la det få autonomi over hans meninger.

Det som imidlertid bør være klart er at Fishs forståelse av subjektet er en omvei. La oss anta at det finnes en objektivitet. Verden representerer seg for oss som en fullstendig kvantifiserbar masse der det finnes et svar på alle spørsmål, også moralske. Denne tanken er latterlig. Ikke fordi den er grunnleggende feil, men fordi å hente disse dataene og simulere dem ikke bare vil kreve et enormt verktøy innenfor simulasjon, men fordi selve simulasjonen også vil bli en del av helheten. Si at verden er kausal. Hvis vi kan beregne oss frem til en gitt kausalitet, hva vil hindre oss fra å bryte med denne kausaliteten for å få et mer ønskelig utfall? Og når også denne kausaliteten er klar, hvorfor ikke velge igjen? Argumentasjonen er regressiv, hvis det var mulig å forestille seg en handlingskjede, ville det alltid oppstå en ny handlingskjede som et resultat av at den gamle ble kjent, og det eneste som kan ta oss vekk fra både den ekstreme bevisbyrden og behovet for å stadig perfeksjonere simulasjonen er en kraft utenfor det lukkede universet.

Om vi et øyeblikk ser bort fra den åpenbare analogien til TV-spillet og dets utfordring, kan vi stille et annet og viktigere spørsmål: Hva er objektivitet? Spørsmålet er beslektet med tanken om den evige simulasjon, men ikke identisk. Hvis vi går ut ifra at subjektivitet er en begrepskonstruksjon, må det kunne defineres. Men et ord som bare kan forstås som seg selv, er en luftspeiling. Ord defineres ut fra deres forhold til andre ord, og når man snakker om subjektivitet, må man gå ut ifra at det finnes ord som perspektiverer det. Den enkleste måten å definere et ord på er ganske enkelt å finne et ord som betyr det motsatte. Høyre er ikke bare høyre, det gir kun mening i relasjon til ordet venstre. Den samme sirkellogikken åpner seg for subjektivitet. Kan man bruke ordet subjektivt om noe så lenge det ikke eksisterer noen motsetning, det vil si noe objektivt. Og hvis så er tilfelle, er subjektiv et ord man ønsker å bruke for å beskrive en intellektuell prosess?

Det er en akseptert sannhet blant norske (og internasjonale) spillskribenter at kritikk er subjektiv. Det jeg er mer usikker på er hvor mye tanke som ligger bak denne definisjonen. Subjektiv er et ord med uheldige konnotasjoner. Det kan også bety partisk, og mange spillere ser ordet som akkurat det. En subjektiv tekst er en partisk tekst. I min tid som Gamer-skribent ble de som mente dette flittig latterliggjort. Selvfølgelig er kritikk subjektiv, sa man, selvfølgelig finnes det ingen formell forståelse av hva som er god og dårlig kultur. For meg har dette ført til en motvillig ferd mot å omfavne det subjektive, samtidig som jeg har turt å stille enkelte spørsmål ved det mine felles skribenter ser ut til å være fullstendig enige om. Hvis en tekst er fullstendig subjektiv, kan den da forstås av andre enn skribenten selv?

Ikke i ordets mest ekstreme betydning. Idet man utelukker at det finnes en objektivitet, skyver man umiddelbart til side muligheten for konsensus. Hvis man ønsker å drive med kritikk bør det i første rekke være fordi man føler at man har noe å tilføre en diskurs. Man må tro at man har noe å tilføre debatten, og at ens egne meninger bærer hevd. Jeg ville ikke skrevet om spill med mindre jeg trodde at jeg kunne bevise et og annet, gjennom argumentasjon, og hvis ikke jeg hadde et ønske om å bli hørt i det ensrettede fokuset som kjennetegner dagens spillmarked i alle ledd.

Hva er objektivitet? Som subjektivitet tror jeg at objektivitet ikke er en gudgitt standard som befinner seg på utsiden av universet slik vi sanser det, men at objektivitet finnes i de sansene vi har blitt tildelt. Mennesker, ulike som vi er, evner å enes om en rekke ting, og det vi kan enes om som blir stående, velger jeg å kalle objektivitet. Denne objektiviteten må enkelte ganger revurderes, den kan være et resultat av ufullstendige data eller personlig bias (forutinntatt holdning), men jeg har en sterk tro på menneskets evne til å tenke rasjonelt. Det nærmeste vi som mennesker kommer en kulturell objektivitet, er kanon, men også den må enkelte ganger revurderes. Ikke fordi det ikke finnes noen objektivitet, men fordi hver og en av oss bare besitter fragmenter av den.

Jeg tror ikke at jeg sitter på noen objektiv forståelse av hva som er gode og dårlige spill, men jeg tror at jeg kan nærme meg. Jeg bygger ikke luftslott, men utvikler stadig kritikken min slik at den tar høyde for de innvendinger andre har mot den.

Noen ting er enklere å kvantifisere enn andre. Vi kan si at Super Mario Bros. er et 2D-spill og Bayonetta et 3D-spill uten at vi sier noe om kvalitetene til disse spillene, men er denne definisjonen vesensforskjellig fra det å si at Bayonetta og Super Mario Bros. er spill som hører hjemme i kanon. Jeg tror nei. Det som skiller de to definisjonene fra hverandre er ikke en forskjell i argumentasjonen, men kompleksiteten i argumentasjonsrekken. Mitt ønske er at spilljournalister vil fortsette å utfordre seg selv for å komme frem til argumentene som skiller gode spill fra dårlige spill, slik at man får et tolkningsfelleskap som evner å skille gull fra gråstein. Og hvorfor ikke kalle det en objektivitet? Innenfor vår sansevirkelighet må det finnes plass til litt skråsikkerhet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar