søndag 10. juli 2011

Her har du mitt liv

Følelsen av å kjenne et menneske er ofte misvisende. Samtidig er det et behov vi alle føler. Enten vi umiddelbart plasserer noen i en gitt kategori, og ikke tenker mer over det, eller vi sliter med å rasjonalisere det vi føler for noen over år, som ofte er tilfelle med romantiske og familiære relasjoner, trenger vi å identifisere oss med andre. I noen tilfeller er det ren automatikk, i andre er det utslagsgivende for den identiteten vi skaper oss. Det å bli kjent med noen er en komplisert og utrygg prosess idet man deler erfaringer og bygger tillitt på bakgrunn av dem. For å virkelig bli kjent med noen kan man kanskje torturere dem, men for at man skal bli kjent med hverandre må begge parter gjøre seg sårbare.

Som spillkritiker er det avgjørende at leserne føler at de kjenner deg, at de gjennom det du skriver får et inntrykk av hvem du er og hvorfor de bør høre på deg. Hva liker du? Hva liker du ikke? Og hvorfor er det slik? Er du redelig? Uavhengig? Mentalt tilregnelig? Dette er bare noen av spørsmålene en intelligent leser automatisk vil spørre seg når han leser kritikk.

Dette skal handle om meg. En av de tingene jeg sjeldent legger skjul på er mitt biologiske opphav. Jeg fyller 25 år i september, er eldst i en søskenflokk på fire, født i Tromsø, men oppvokst på det lille tettstedet Silsand på Senja, en bro fra småbyen Finnsnes som er mest kjent for sitt 30 minutter lange Hurtigruteopphold. Hvis du ikke kjenner til Hurtigruteleia, men derimot var så uheldig å utføre verneplikten i indre Troms, har du kanskje vært der for å sikre deg noen krigshistorier å fortelle barnebarna. Vi kan iallfall skilte med et nedslitt utested og jenter som vet omtrent like mye om hva som foregår mellom beina våre som jenter flest.

Her har jeg altså tilegnet meg mine første erfaringer, i et miljø som levner mye å trakte etter, men som jeg antar ikke er verre enn småsteder flest når alt kommer til alt. Jeg har spilt fotball og gått på skole, begge deler med moderat suksess, og med det kunne man kanskje ha satt et punktum for unge Albrigtsens oppvekst.

Men nei. Barndomsårene mine, og jeg legger ikke skjul på det, var en serie nederlag. Moren min har skylden for det, om sannheten skal frem. Hun mislyktes fundamentalt som omsorgsperson, noe som tidlig sådde et nag som bare har blitt sterkere med årene. Som et resultat av min mors vanskjøtsel vokste jeg opp til å bli en særdeles motbydelig unge, med dårlige sosiale antenner og en sterk selvforakt som jeg forsøkte å nøytralisere ved å understreke min intellektuelle fortreffelighet i enhver sammenheng. Jeg var omringet av tosker og dårer, fortalte jeg meg selv gjennom oppveksten, og det som ikke lot seg mestre avskrev jeg ganske enkelt som uinteressant.

Skolen hadde jeg en ambivalent holdning til. Samtidig som det var en arena for å understreke min intelligens og modenhet, ble det tidlig tydelig at jeg ikke hørte hjemme sammen med mine sambygdinger. De hadde ingen interesse for litteratur, som raskt viste seg som den beste arenaen for å bløffe omgivelsene sine til å tro at du er en dyp tenker, og ingen på mitt klassetrinn kom i nærheten av å mestre det spekteret av ferdigheter skolen legger opp til at du skal mestre like godt som meg. Jeg har et forholdsvis bredt anlegg, og grunnen til at jeg har spesialisert meg innenfor skrivekunsten, er ganske enkelt at det er det som krever minst innsats for å lykkes.

Jeg kom meg da gjennom grunnskolen på et vis, om ikke helskinnet, så bare med mindre rifter i det allerede da oppblåste selvbildet mitt. Fra en innadvendt og beskjeden førsteklassing troppet opp på Silsand Barneskole til en skråsikker og sosialt inkompetent tiendeklassing forlot skolen med akseptable karakterer, skjedde det imidlertid en del ting som er verdt å nevne.

Om jeg begynte som innadvendt, er det en sannhet med modifikasjoner at jeg fortsatte som innadvendt. Åndsevnene mine ga meg en viss status, og en skarp tunge forsterket den. Om jeg ikke var direkte populær, var jeg i det minste respektert. Men min anseelse kunne ikke dekke over at jeg ikke fungerte sosialt. Om det var fordi jeg var omringet av imbesiler som ikke interesserte meg det spor, eller kanskje heller det at jeg helt manglet evnen til å tilpasse meg til omgivelsene mine, skjedde det iallfall en gradvis utglidning med puberteten, hvor man naturlig nok begynner å vise en litt mindre hensynsfull tilnærming til det annet kjønn.

Jenter likte meg ikke. I det minste opplevde jeg det slik. Og hvis jenter ikke liker deg er det ikke lang vei til at jenter forakter deg. Istedenfor å tilpasse meg det fjortenårige jenter nødvendigvis ser etter, brøt jeg fullstendig sammen idet jeg antok at det var meg det var noe galt med. Da hjalp det ikke at ansiktet mitt var i ferd med å forsvinne bak utvekster og filipenser som jeg behørig klorte bort.

Kanskje siktet jeg for høyt. Men når man har et hierarki å forholde seg til og forstår at man ikke kan nå opp, hva er den rasjonelle løsningen? Jeg meldte meg fullstendig ut. Personlig hygiene, som jeg gjennom oppveksten ikke var lært opp til å ta særlig seriøst, falt som et pyramideselskap. Det var ikke det at jeg ikke brydde meg, jeg turte ikke å gjøre noe av redsel for å bli avslørt som avskyelig. Jeg klippet ikke håret, kjøpte ikke klær, og brukte stadig mer tid på spill og bøker.

Jeg vet ikke hva jeg forventet at skulle skje, men resultatet overrasket. Ingenting skjedde. Foreldrene mine så ikke at jeg var i ferd med å forsvinne fullstendig fra den sfæren en normalt oppegående tenåring vil høre hjemme i. Dette kan, hvis man skal være oppriktige, i første rekke attribueres til én ting. Jeg hadde ikke mobiltelefon. Det høres kanskje banalt ut, men det kalde faktum at jeg, til forskjell fra mine jevnaldrende, ikke var tilgjengelig på den foretrukne kommunikasjonskanal, førte til at jeg så godt som isolerte meg fra den informasjonsstrømmen som er vital for at enhver tenåring skal vokse opp som en del av et fellesskap.

Var dette et savn? Jeg dekket i det minste over det med å fortsette å understreke min intellektuelle fortreffelighet samtidig som jeg ble stadig mer isolert fra det eneste behovet en tenåring virkelig føler: Trangen etter seksuell tilfredsstillelse. Dermed gikk jeg fra å befinne meg på utsiden av det normale til å forakte det normale; om man ikke delte mine interesser, var man ukultivert, om man ikke forstod som jeg forstod, var man tosker, eller, i verste fall, hindringer på veien til toppen av et hierarki jeg fullstendig manglet kunnskap om, men som jeg likevel var overbevist om at jeg en gang skulle bestige.

Men veien mot toppen viser seg ofte å ta én helt andre steder enn man regner med. Idet jeg forlot ungdomsskolen og befant meg på allmennfag, så framtiden alt annet enn lys ut. Man kunne ikke lenger dekke over at jeg i den grad jeg fungerte, ikke lenger var noen mønsterelev. Kunnskap, som lenge hadde vært roten i min ferd mot det jeg iallfall kunne forestille meg var roten til framgang, ble tilsidesatt for likegyldighet. Det forblir et faktum at motivasjon bare tar deg så langt, og for meg forsvant motivasjonen gradvis idet avstanden mellom meg og de man forventet jeg skulle omgås med ble stadig større.

Sosial usikkerhet ble til frykt, tvil rundt min fysiske framtoning ble til overbevisning om misdannelser son skapte et inntrykk av meg selv som en fullstendig vanskapning. Og slik fortsatte det til jeg idet jeg fullførte min allmenne dannelse var så fremmedgjort at jeg ikke en gang kunne se noen i øynene.

Etter det fulgte ett år med verneplikt, som langt på vei befestet min posisjon som sosialt utskudd. Jeg tilbragte ett år i Trondheim, hvor jeg studerte engelsk med variable resultater, før jeg flyttet hjem til foreldrene mine på det som daværende tidspunkt føltes som for godt.

To år. Det tok meg to år å få overblikk over livet mitt igjen, ett av dem tilbragt på institusjon. Det var relativt fredfylt. Jeg lærte å stille andre krav til meg selv, til å justere forventningene jeg følte at ble stilt til meg slik at de opplevdes som overkommelige. Selve innleggelsen var i og for seg uproblematisk, selv om jeg møtte den med den samme forakten jeg vanligvis forbeholder for meg selv og min mor. Det hele var en øvelse, en øvelse i å snakke og å lyve, i å skaffe seg rutiner som ikke lot seg bryte ned, til å ta medisiner med en regelmessighet jeg ikke kjente.

Diagnose? Hebefren schizofreni. Jeg var med andre ord diagnostisert psykotisk. Hebefreni er en form for psykose som kjennetegnes ved at den utvikles tidlig, og består av en fullstendig likegyldighet til din egen velvære. Å leve med denne diagnosen er fullt mulig, men det kommer en del ubehageligheter med på kjøpet. Hebefrene er ikke i stand til å forsørge seg selv i særlig stor grad. De møter omgivelsene sine med lite til ingen interesse, evner ikke å planlegge fremover i tid, langt mindre utføre prosjekter som krever konsentrasjon. De omgir seg med rot og isolerer seg ofte. Fordi de ikke har evnen til å opprettholde sosiale forbindelser over tid, degenerer virkeligheten deres i et skremmende tempo, noe som ofte fører til akutt depresjon.

Den eneste grunnen til at jeg fortsatt er i live er denne likegyldigheten. Hadde jeg evnet å se det stakkarslige ved min tilværelse og handlet ut fra det, hadde jeg neppe vært i live. Istedenfor å se meg selv objektivt, har jeg imidlertid tviholdt på det eneste jeg hadde igjen etter at innleggelsen og diagnosen var et faktum: mitt eget intellekt.

Mens dette foregikk skrev jeg for Gamer. Det er vanskelig å beskrive utfordringen som lå i å skrive resonnerende tekster som skulle leses av andre samtidig som din egen virkelighet er så falleferdig at du knapt klarer å ta vare på deg selv. Som en bieffekt av de medisinene jeg går på, gikk jeg fra å knapt spise i det hele tatt, til å fordøye alt som ble servert meg. På to år har jeg lagt på meg 30 kilo, og gått fra å bare være skinn og bein, til en lettere korpulent herre.

Etter innleggelsen flyttet jeg til Oslo for å studere litteratur, den eneste interessen jeg har klart å opprettholde sånn noenlunde fra barndomsårene til i dag. Jeg har aldri egentlig drømt om å skrive, men som arbeid, er det mer behagelig enn å tjene noen andre. Du er din egen herre. Og parallelt med at jeg studerte litteratur med den interessen som kjennetegner noen som er i ferd med å falle ifra, begynte jeg å skrive min første roman, Slik ser du meg ikke igjen, en slags dannelsesroman som fornekter dannelse, og en dystopisk skildring av vår kulturelle virkelighet slik den blir styrt fra Oslo.

Den navnløse jeg-personen er overbevist om at han alltid var ment til å være forfatter, samtidig som han ser alvorlige sykdomstegn i romantradisjonen og forsøker å erstatte den med en spillkultur gjennom å skrive den siste roman, som han personlig har langt mer til overs for. Slik skapes en komedie over hva litteratur innebærer og hvorfor vi skriver den, om unge litteraters manglende selvinnsikt og, til slutt, en fellende dom over jeg-personens manglende evne til å tilpasse seg virkeligheten.

Romanen er ikke antatt.

For øyeblikket skriver jeg på en ny roman, Hjemover, som handler om en ung litterat som forlater Oslo etter å ha sett sine illusjoner om det kulturelle Norge falle fullstendig sammen, og forsøker å leve med foreldrene sine som han forakter gjennom skjønnlitterær terapi. Boken er ikke fullført, og jeg vet ikke om den blir det.

I vår startet jeg Spillborring, et forsøk på å samle interessante stemmer innenfor norsk spillkritikk som skulle gi et alternativt perspektiv på spillkultur og spilljournalistikk. Det grunnleggende spørsmålet har vært ”Hvordan kan spillkultur bli bedre?”, et spørsmål som krever at både journalistikk og spill revalueres ved hjelp av saklig kritikk av de ansvarlige. Spillborring er imidlertid ikke et prosjekt uten humor. Vi ønsker ikke å fremstå som gretne eller pedantiske, men tar for oss eksempler på spillkultur som fortjener noen ekstra ord, positive eller negative.

Som spillkritiker vil jeg si at min store styrke er referansebakgrunnen. Jeg har kjennskap til litteratur, film og musikk de fleste spilljournalister ikke er i nærheten av, og bruker den gjerne for å skape nye perspektiver på interaktivitet. På den andre siden er jeg som schizofren dømt til å formulere meg uklart, og jeg har store problemer med å investere store mengder tid i spill som ikke er umiddelbart fengende. Jeg har heller ikke den akademiske ballasten som kommer med en grad, men skriver i stor grad tekster som vitner om at jeg er selvlært.

Så: Hvem er du?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar