Det er ikke like gøy å fyre opp og fyre av skudd i retning dårlig skrevne spilltryner i den nyeste førstepersonskyteren. Som det en gang var. Kanskje mangler de sjel, kanskje mangler jeg kjærlighet, men i møte med en presset fritid kommer spill ofte til kort. Jeg har andre ting å gjøre. Se på TV. Fråtse. iOS konkurerer ikke på hjemmebane, men har funnet sitt snitt til å stjele tid på bussen, i baksetet på bilen eller mellom måltider. Platformen konkurerer med kjedsomhet. Den er ikke vanskelig å utkonkurrere, og det vises på kvaliteten.
Hva leser spillkritikeren? Hva ser spillkritikeren av film? Hva hører de på av musikk? Tonny stilte disse spørsmålene, men glemte det viktigste. Hva spiller de? Hva spiller Tonny?
Hans iPod avslører dype sår av spillmatisk analfabetisme.
Fugleinfluensa
Air Penguin. Fugler er på moten. Få av dem flyr, men handler heller om å styre dem i fritt fall mot målet, grønne griser eller i pingvinenes tilfelle isplatformer. Hopp etter hopp mellom polarisens mange farer navigerer du ved hjelp av det innebygde gyroskopet, tilter deg i den retningen du ønsker å ta reisen din vidre. Fremover, Fremover. Som vanlig er det uendelig lange eventyret delt opp i små konsumerbare deler, et kjedelig konsept som sliter med å fornye seg selv. Nye dyr, venner eller fiender klarer verken å mate den pixariske stilen eller gjøre grunnkonseptet mer spennende. Air Penguin forblir et mislykket forsøk på søthet. 2/10
Angry Birds. Og på den tonen, tidenes spilllsuksess har neppe mer å by på. Her bygges spill på fysikk det er umulig å relatere seg til. Fugler med forskjellige egenskaper skytes med sprettert der de skal gjøre størst mulig skade på grønne grisers beskyttende byggverk. Som ulven i de tre små grisene skal du rive hus og spise flesk i det som kunne vært en morsom hevnorgie. 2/10
Tiny Wings. Hvis du uansett skal spise fugl får du klare deg med små vinger. Tiny Wings lar deg manipulere din egen tyngdekraft der det gjelder å finne flyten i bølgende omgivelser, stadig på jakt etter mer fart og spenning som neste øy å oppdage. Gode hopp gir god poengsum, men hvis du jakter toppen av poenglistene må du fulføre en rekke oppdrag som multipliserer poengsummen din. Tiny Wings er skjevt som poengspill, enkelte oppdrag er svært vanskelig å fullføre, men jakten på dem vil garantert gjøre deg til en bedre spiller. De lar deg oppdage den vesle dybden spillet kommer med. 5/10
Kjør over meg
Asphalt 6. Bilspill. Iwannabeneedforspeed, bare litt bedre. 2/10
Bumpy Road. Gråpastellen frir utvilsomt til de sentimentale av dere, men ikke meg. Går alt for sakte fremover, mangler utfordringer og er generelt kjipt. 3/10
NFS Shift. Bremser og gasser for deg. Så slipper du å spille enda et dårlig bilspill. 1/10
Jetlag
Assault Sqadron. Løs vertikal skyter. Skipet ditt fryser når du blir truffet. Kjedelige omgivelser, kjedelig alt. 2/10
Bug Panic. Cave går iOS, og det er ikke spesielt bra. Vanskelighetsgraden er tilpasset formatet, men her stopper også de store lovordene. Uinspirert, men stødig håndtverk. 4/10
Sky Force Reloaded. Det virker som tidlig mobilalders middelmådigheter henger igjen som inspirasjon for enkelte utviklere. Oppgraderingene du får til skipet ditt er spesielt skuffende, men allerede ved valg av skip skjønner man at noen har missforstått sjangeren. Hvor mye skjold vil du ofre for bevegelighet? 2/10
Sky Smash 1918. Slapsmash forcefuck virker nært beslektet Sky Force, og er nøyaktig like lite givende. At ødeleggelsen bestemmer hvorvidt du får godkjent banen eller ikke føles som en dårlig spøk. 2/10
Pico Pico Fighters er et slag i magen og noe så sjeldent som en overaskelse blant alt for mange tamme vertikale skytere. Den gråblå paletten av pixelerte romskip truer deg fra første sekund mens du prøver å navigerer deg gjennom bølger av kuler, fiender som kommer til å drepe deg med mindre du hever nivået ditt og skyter godt tilbake. Det er en stjerne på kulehelvetenes himmel. Skipene du skyter ned avgir liv og våpenoppgraderinger du kanskje, eller kanskje ikke våger å samle mens de svever rundt på den truende skjermen; hvert bevegelse kan sende deg inn i den sikre død. Fiendene er distinkte og varierte, mens retrostilen lengter tilbake til det enkle og funksjonelle, en hyllest til en sjanger som ikke er det den en gang var. 7/10
Falskspill
Bike Mania. Umiddelbart tilfredsstillende å mestre da lingnende opplevelser på pc er særs krevende, men fysikken er alt for enkel til at opplevelsen skal vare. 3/10
MotoTrialz. Uffda. 1/10
1000 Heroz kommer med noe så sjeldent som en god ide. Ved å dele spillets fragmenterte innhold inn i dager, en bane for hvert døgn hvis konkuranse stoppes etter tjuefire timer blir det gøy å konkurere. Neste milepæl, tre stjerner i gull eller den beste tiden i verden virker aldri ute av rekkevidde. Et smart hopp kan sende deg inn på topplistene. Alt som står mellom spilleren og en god tid er en god analyse av banen, overvei eller undervei; og evnen til å mestre fysikken. Stilen er gjennomført, hver bane kommer med en ny helt og nye utfordringer, et 2D-landskap fylt opp med primitive hjelpemiddler du kan bruke i din ferd mot mål. Men ikke spesielt god, 1000 Heroz er uten underverk. 5/10
Ikke mer nå
Mr. Space!! er et av disse minispillene der du blir ventende på vanskelighetsgraden. WarioWare var alltid spennende fordi enkelte minispill kunne ta deg på senga, musikken stresset deg og bossene ventet på deg i enden av korridorene. Space har ikke dette, men kan i minste vise til noen halveis sjarmerende animasjoner og et konsept som hadde vært verdig et minispill i WarioWare. 3/10
Mr. AahH!! Er dette det nærmeste vi kommer en Auteur på iOS? Jeg håper ikke det. AahH tar oss fra platform til platform i jakten på best mulig poengsum. Den visuelle stilen, strekmannen som også er protagonisten i Mr.Space er ikke spesielt sjarmerende der han leker tarzan til dunkende tekno. Igjen et spill med kvaliteter men som ikke er verd ladetiden det tar å starte det opp. 3/10
Mr. Ninja ligner i det minste et fullverdig spill med forskjellige moduser og optioner. En av tre er nesten spillbar fordi den tvinger deg til å tenke fort, driver spilleren frem i et spill som bare skulle handlet om fart. Store fiender og kanoner utforsker litt av potensialet, men bremses av en den umodne visuelle stilen som forøvrig går igjen på alt for mange små titler. 4/10
En gullgruve. Del to vil skadeskyte minst femten nye spill som alle har det til felles at de koser seg på sjefens musikkspiller.
Tom-Sondre Albrigtsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar