Hevet over enhver mistanke?

Når norsk spillpresse ikke er opptatt med å hylle seg selv, opererer de med et tvilsomt sett regler rundt åpenhet i forhold til hvordan de skriver om sakene sine. På Gamer.no fikk vi for eksempel ikke lov til å kommentere sakene til hverandre fordi enkelte av skribentene følte seg truet av at det fantes meninger som avvek fra deres. Vi snakket nedsettende om leserne, spesielt de som måtte mene at det finnes en objektiv standard for vurdering av spill, uten at noen i redaksjonen var kapabel til å se at kritisk konsensus baserer seg på nettopp ting man kan bli enige om.

I min siste sak, Hva vi ikke skriver når vi skriver om spill – 5, tok jeg for meg Lise Fauchalds forsøk på å kritisere Child of Eden, og avslørte analysen hennes som vilkårlig, lite gjennomtenkt og inkonsekvent. Lise Fauchald skrev et relativt velartikulert svar til artikkelen min, men fjernet det senere, sannsynligvis fordi et eller annet lyst hode i Gamereactor-redaksjonen fikk det for seg at problemer kan ties i hjel. Her på Spillborring mener vi at å snakke er gull mens taushet er tull, og derfor tar vi oss den friheten å reprodusere Lines svar i sin helhet, med påfølgende kommentar. Å drepe all diskurs rundt spilljournalistikk er kanskje ønskelig for en side som Gamereactor, som ikke holder spesielt høy standard, men det er så definitivt i lesernes interesse å få belyst svak kritisk tenkning og manglende forkunnskaper, begge deler definerende for det Lise Fauchald først skrev om Child of Eden.

”Det er en introduksjon. Musikk, fargelek og tunge trommer beskriver deler av estetikken. Tunge trommer og høyt basstrykk er i sentrum generelt i musikk, men til og med du må vel se forskjellen på å legge fokuset der fremfor at det er en del av musikken. Noen spørsmål? Og ja, jeg er fullt klar over at det er snakk om en ”åndelig oppfølger”, men det er like fullt en oppfølger.”

Dette besvarer ikke kjernen i kritikken min, som er at du velger ord nærmest på måfå for å slippe å gå i dybden på hva som gjør Child of Eden til et spill. ”Musikk, fargelek og tunge trommer” er vagt, gjentakende, uinteressant og uten spenst. Det kommer ikke i nærheten av å tjene noen kritisk funksjon og det forklarer ikke leseren noe om hva han kan vente seg som hun ikke like gjerne kunne fått ut av et ti sekunders klipp fra spillet. Du skriver på en måte som ikke benytter seg av tekstens styrke, som er å kommunisere ideer, og ender opp med en generalisering, noe som aldri er bra.

Hva oppfølgere angår deler Rez og Child of Eden svært lite. De forteller ulike historier, benytter seg av ulikt audiovisuelt grensesnitt og er bygd rundt fundamentalt forskjellige kontroller. Man kan selvfølgelig argumentere for at synestesi-biten gjør det naturlig å kalle Child of Eden en oppfølger, men det skaper flere problemer enn det løser. Er alle spill der utvikleren avslutter en serie, men forblir innenfor samme sjanger, en åndelig oppfølger?

Jeg tror det førende ordet i denne debatten bør være Mizuguchis tittelvalg. Child of Eden heter ikke Rez 2. Det forsøker ikke å bygge videre på merkevaren Rez, men er en videreføring av Genki Rockets-estetikken i en form som baserer seg på Mizuguchis signatur som auteur.

”Jeg sier for øvrig aldri at spillet ikke er estetisk vakkert – det er jo nettopp det jeg sier at det er. Det er originalt, følelsesladet og spesielt. Man kommer ut av det med en opplevelse, og med en følelse av å ha saumfart noe du ikke nødvendigvis får andre steder. Jeg sier heller aldri at den ikke er fullendt, jeg bare poengterer at noe mer variasjon i form av flere brett ville vært å foretrekke. I teksten nevner jeg også at miljøene trekker klare referanser til elementene, og når jeg sier sylskarpt referer jeg til at de har et klart grafisk uttrykk som er svært forskjellig fra brett til brett.”

Å konstatere om noe er estetisk vakkert eller ikke er noe leserne dine kan konstatere fint på egen hånd. Som anmelder har du to oppgaver: Først skal du gjennom din kulturelle kompetanse forklare hvordan Child of Eden fungerer og hva det ønsker å oppnå. Deretter skal du fortelle leseren om skapernes ambisjon er relevant og hvorfor det enten lykkes eller mislykkes, noe som naturlig nok leder til hvorvidt du anbefaler eller fraråder kjøp.

Her mislykkes du fullstendig. Det er umulig å fastslå om anmeldelsen din anbefaler eller fraråder spillet. Du sier ikke et ord om spillets intensjon, som er å framkalle anestesi, men holder deg i periferien med vage antydninger om hvor vakkert alt er.

Men enda verre: Det virker som om du fullstendig mangler sjangerkunnskap. Rez/Child of Eden er en skyter, og har flere av de sjangertrekkene du finner hos østlige skytere. Disse skyterne er utfordrende og korte. De har en estetikk som opprinnelig stammer fra arkadehallen, hvor målet var å skape spill som var så utfordrende at det å mestre dem krevde store mengder småmynter. Ledende utviklere innenfor sjangeren er for eksempel Cave (Dodonpachi, Espgaluda) og Treasure (Ikaruga, Radiant Silvergun), og sjangeren deles vanligvis i to, mellom metodiske skytere og kulehelveter.

I disse spillene ofres lengde fullstendig for en vellykket utformet utfordring. Målet er ikke å fullføre spillene, men å spille dem perfekt. Rez/Child of Eden bygger videre på dette med å la mekanikken interagere med det audiovisuelle uttrykket slik at å spille spillet perfekt i teorien vil gi spilleren en opplevelse hvor sanseinntrykk glir over i hverandre, gjennom lyd, bilde, bevegelse, og vibrasjoner.

Å si at Child of Eden hadde vært bedre med flere brett, undergraver det arbeidet Mizuguchi har lagt ned i hvert av brettene, og vitner om lite kunnskap om sjangertrekk. Ville du kritisert en novelle for å ikke være en roman eller et dikt for å ikke være en popsang?

Man skal selvfølgelig ikke undervurdere påvirkningen lyspistolspill som House of the Dead har hatt på Child of Eden, men du ser ikke ut til å være klar over at det du kritiserer spillet for er sjangerkjennetegn som spiller en viktig rolle i å skape en utfordring som for mange vestlige spillere vil oppleves som utypisk. Child of Eden er ikke bare en ”estetisk fullendt opplevelse”, det er også et spill, men det har du glemt fullstendig. Det grensesprengende med Rez var hvordan spillet kombinerte de to elementene.

Det betyr selvfølgelig ikke at Rez er hevet over enhver kritikk. Noen mener at det ikke er et særlig godt poengspill, og dermed mislykkes som spill, og det er en relevant kritikk. Andre mener at spillet ikke er estetisk vellykket, og argumenterer for det, også en relevant kritikk. Men manglende kjennskap til sjangertrekk vitner bare om ignoranse.

”Rez og Child of Eden handlet selvfølgelig ikke kun om det, men de to punktene sammen var så fullkomne at de endte opp med å gi oss nettopp den opplevelsen du hevder at jeg ikke har forstått. Det vekket følelser. Som jeg også vet. Som jeg også skriver.”

”Vekker følelser?” Dette er forferdelig vagt.

”Når jeg sier ”forkledd i et dataarkiv”, og deretter referer til at de som ikke har vært borti Rez antar at det er snakk om en noe mer steril opplevelse. Tror du hver eneste spiller i verden har spilt Rez? Tror du alle vet hva det er? Nei. Jeg har jobbet i spillbutikk en god stund nå, og kan fortelle deg at flere har delt den antagelsen når hovedhistorien har blitt forklart.”

Det jeg ikke forstår er hvorfor dette med dataarkiv er interessant til å begynne med. Selvfølgelig: Hadde du skrevet om hvordan Child of Eden behandler minner, digitalisering og teknologi hadde dette med dataarkiv vært interessant, men slik teksten din står nå, virker det som om du ikke forstår hva Mizuguchi formidler.

”Feel of Eden-modusen er for øvrig integrert for å la deg spille uten bekymring, for å virkelig gi plass til det visuelle om du føler at det ikke er nok å spille det i vanlig modus. Du kan snakke i lange baner om at disse småtingene man ikke får med seg er det som er grunnen til å spille det flere ganger, men det er som å si at man kan stå og stirre på Mona Lisa i ti minutter fem ganger i timen hver dag og få det samme ut av det. For min del så gjør det ikke det. Det visuelle er så absolutt en belønning (og bør heller ikke forveksles med å være det eneste spillet innehar), men jeg trenger ikke spille hvert brett seks-syv ganger for å samle stjerner for å forstå det kunstneriske uttrykket.”

Her virker det som at du ønsker at Child of Eden ikke var et spill, noe som slår meg som direkte absurd. Forskjellen på Mona Lisa og Child of Eden, er at sistnevnte er et spill. Det er en eksplisitt plattform for læring, og du som spillanmelder burde være kapabel til å sette pris på det; akkurat som en kunstviter burde kunne sette pris på Mona Lisa. Er du klar over hvor mange sider som har blitt skrevet om Mona Lisa? Det er åpenbart at dette bildet beveger mange mennesker på akkurat den måten du hevder at ikke er fruktbar for deg, akkurat som det burde vært åpenbart at du har tilnærmet deg Child of Eden på fullstendig gal måte.

”Jeg kritiserer det for å være repeterende, siden man må spille gjennom brettene flere ganger for å samle en poengbonus. Man blir ikke nødvendigvis visuelt belønnet den åttende gangen man spiller gjennom noe. Og jeg sier absolutt ikke at det skal være enkelt – jeg bare poengterer at lagringspunkter ikke ville vært å forakte, siden de ti minuttene brettene består av må ihjelspilles for å låse opp neste nivå. Synes du virkelig at det er spennende å spille gjennom samme brett seks-syv ganger for å tjene opp en poengbonus? Ok. Din mening.”

Dette kunne vært forståelig om Child of Eden var en film. Det er klart, en film som tvang deg til å se den samme scenen et titalls ganger hadde behøvd en form for rettferdiggjøring for akkurat dette. Men spill, som handler om å gjenkjenne mønstre og om å handle riktig innenfor en serie variabler, har ikke den samme bekymringen. Hvis jeg taper femten ganger mot den samme drotten i Ninja Gaiden Black, betyr ikke det nødvendigvis at spillet er dårlig. Det kan bety at jeg er for avhengig av en bestemt taktikk, at jeg ikke er god nok til å kjenne igjen mønstre eller at jeg ikke konsentrerer meg godt nok. Hvorfor er ikke det samme sant for Child of Eden?

For meg er det tydelig at du ikke vurderer Child of Eden som et spill, men ser på det som passiv underholdning.

”Det å dra inn at jeg er en dårlig spiller er for øvrig helt latterlig, og det gidder jeg ikke kommentere engang. Jeg ville ikke fått jobbe her om det var tilfellet. Oppfatningen om Child of Eden (og mangelen på lagringspunkter) er delt av flere andre som har spilt det, og er noe jeg absolutt kan stå for uten å føle meg som en dårlig gamer.”

Hvorfor er det latterlig? Slik jeg leser teksten din er det den åpenbare konklusjonen. Du må forstå at skytere kommer fra arkadekulturen, ikke hjemmekonsollkulturen. Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg er for dårlig til å anmelde et Street Fighter-spill rettferdig. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke kan sette pris på enkelte elementer ved Street Fighter, men jeg vil aldri spille spillet på konkurransenivå.

”Og skal vi virkelig ta opp igjen diskusjonen om kunst i spill (før du gjør det – ikke anklag meg for å insinuere at det ikke finnes kunst i spill. Det gjør det. Ferdig)? Jeg sier gjentatte ganger i teksten at dette er en visuell perle. Det er det ingen tvil om. Jeg forsøker å formidle at det med fordel kunne vært lengre, slik at vi fikk enda mer ut av det enn det du hevder er en ”visuell oppdagelse som er en belønning i seg selv”. Hadde jeg ikke sagt at det er nettopp dette du får ville jeg vært åpen for kritikken du gir, men det referer jeg til på flere punkter.”

Hvor kommer dette fra? Personlig ser jeg kunstdefinisjonen som en akademisk konstruksjon, og det er åpenbart at spill blir kunst idet det blir umulig å overse rollen de spiller i den kulturelle virkeligheten. Selv har jeg skrevet flere tekster om dette (”Må spill være kunst eller kultur?” for Gamer.no, ”Medium eller format?” for Spillborring) som tar for seg en problematisk kunstdefinisjon og spill. Nøkkelspørsmål: Er binære systemer iboende didaktiske?

”Tja. Trenger Battlefield: Bad Company 2 en oppfølger? Trengte vi virkelig Gears of War 2? Var det veldig nødvendig å lansere Fallout: New Vegas? Nei. Det er ingen av dem som trenger en arvtaker. Men de finnes jo, og det må nevnes at det (som du selv sier) er en oppfølger som nødvendigvis ”deler samme stil og mekanikk som Rez”. Hallo. Selvfølgelig gjør den det. Med det sagt trenger ikke det å være ensbetydende med at det er en blåkopi, og det er ikke tilfellet med Child of Eden heller.”

Anbefaler at du leser teksten min ”Medium eller format?”. Trengte vi i det hele tatt Bad Company, Gears of War eller Fallout 3? Jeg synes dette vitner om et reduksjonistisk syn på spillmediet, som i stor grad baserer seg på forfinelse gjennom iterasjoner. Fallout: New Vegas er forøvrig et langt bedre spill enn Fallout 3. Som nevnt lenger opp tror jeg at vi holder oss til Mizuguchis navnevalg når vi snakker om hva som er og ikke er en oppfølger. Child of Eden heter ikke Rez 2.

”Det er leit at du ikke likte teksten, og at du følte den ikke var forklarende nok. Stereotypen om ”jenter som spillanmeldere for å jevne ut snittet” er for øvrig helt malplassert i mitt tilfelle, da jeg fikk jobben jeg har under Magnus og Jon Catos samtykke med kontinuerlig ros for mitt arbeid og min viten innenfor temaet. Det er ikke som at jeg bare kom inn i blomsterkjole og høye heler og fikk den fordi jeg var jente. Spilt har jeg gjort i hele mitt liv, og jeg vet hva jeg snakker om. Ferdig med det. Tror du virkelig jeg ville fått jobbe der jeg gjør så lenge jeg har gjort uten å ha noe som helst i bakhodet? Nei. Punktum finale.”

Teksten var kanskje ikke skrevet for meg, men jeg synes at anmeldere generelt bør bli bedre på å spre spillkultur. Når jeg trekker frem tekster i ”Hva vi ikke skriver når vi skriver om spill” er det ikke fordi de er spesielt dårlige, men fordi de representerer viktige problemstillinger i hvordan vi forholder oss til spill.

Jeg konstaterer bare at så godt som samtlige norske spillsider ansetter nøyaktig en jente, og fremstiller en hypotese. Selvfølgelig: Jeg skal ikke nekte for at jeg har visse fordommer angående jenter og spill fra tiden på Spillegal, hvor jenter stort sett brukte forumet til å skaffe seg kjæreste. Jeg har ikke noe ønske om å betvile hva du kan og ikke kan om spill, men synes samtidig at Child of Eden-teksten vitner om en særs begrenset kjennskap til skytere og kunst.