Duke Nukem 3D har hatt ekstrem betydning for meg og hvordan jeg ser på spill. Jeg spilte det først som en ivrig niåring i 1997, som før bare hadde sett på vennene sine spille Doom og Doom 2. Jeg fikk aldri lov til å prøve. Men nå hadde jeg venner som var greie nok til å la meg spille. (Takk Trond og Daniel!)
Duke Nukem 3D var mer enn en Doom-klone. Du løp rundt i 100 km/t. og sparket grisepoliti i trynet. Banene var enorme og designet var på et helt annet plan en Doom-spillene. Det var pupper, banning, blod og morsomt på en harry måte.Det var en åpenbaring; et av mine største barndomsminner og første steg i retning av en hobby som ble mer som en livsstil.
Ikke lenge etter dette kom min venn Daniel til meg med ryktene om det nye Duke Nukem-spillet; Duke Nukem Forever. Jeg var i ekstase. Diskusjonen om spillet gikk i flere år. I 2001 kom det en saftig trailer og i denne tiden kom det flere spin-offs ut på markedet. Disse var aldri lagd av 3D Realms og var som regel bare piss. Jeg prøvde de uansett. Zero Hour var ganske bra, men ingen Duke Nukem 3D. Etter ca. 10 år hadde man nesten glemt alt om Duke. Duke Nukem Forever hadde blitt til en vits og ble brukt som synonym for vapourware. Men inne i meg hadde jeg et dypt ønske om en oppfølger og det hadde blitt til et livsmål å spille det spillet, om det noen gang kom ut, uansett kvalitet!
Etter oppbruddet av 3D Realms fikk Gearbox rettighetene til Duke Nukem og vi fikk vite at 3D Realms hadde et nesten ferdigstilt Duke Nukem Forever som Gearbox bare trengte å pusse litt på. Gearbox er jo en relativt pålitelig utvikler. De lagde bl.a. Borderlands som viste seg å være en stor suksess, spesielt blant Diablo-fanatikerne. I tillegg til dette betrygget sjefen selv, Randy Pitchford, oss med at spillet skulle bli så nært som 3D Realms og George Broussards visjon som mulig.
Man begynte likevel å tvile. Man fikk se bilder fra konferanser fulle av testosteronfylte ”college bros” som brølte i unison til hvert eneste banneord i trailere som ikke så bra ut på noen måte. Randy Pitchford sto på scenen og gliste som en tredjeklassing som nettopp hadde driti på pulten til læreren og kommet seg unna med det. Han følte til og med at han kunne avbryte traileren midt i for å snakke om hvor mye han elsket Duke Nukem og hvor stolt han var for å jobbe med dette spillet. Mannen hadde blitt gal av makt for han var nå i besittelse av den hellige gral. Maken til megalomani. Med et knallrødt tryne, verdens mest autentiske pedo-glis, og en stemme som ofte brøt over i latter, langet han ut om hvordan han og George Broussard var gamle venner og om hvordan dette skulle bli en verdig oppfølger. Ekstra drevne fans skulle ”belønnes” med spesialutgaver av spillet. Og der var markedsføringsmaskinen i full gang.
Etter dette var det ingen tvil for meg om at Duke Nukem Forever skulle bli en massiv skuffelse. Det burde ikke ha vært noen overraskelse for noen. Men i dag vil jeg ikke snakke om hvor forbanna dårlig Duke Nukem Forever er som spill. Spillet i seg selv er ikke verdt en analyse. Jeg vil snakke om rasjonalisering.
Nostalgi kan være kraftige saker, dere. Folk går til ekstreme tiltak for å kunne tro på noe de vet ikke er sant, og Duke Nukem er på den måten som alle andre religioner, omringet av fornektelse og rasjonalisering. Både før og etter dets utgivelse har Duke Nukem Forever blitt beskyttet av en desperat fanskare som forsøker å skjermespillet fra enhver kritikk. Jeg kan forstå deres indre frustrasjon for å ha brukt opp til 600 kr på denne dritten, men ett sted går grensa. Man kan ikke bortforklare dårlig kvalitet med at spillet er satire. Satire er kritikk og humor, det skal ikke være en frustrerende opplevelse.
Jeg kan dog forstå litt av logikken bak argumentet. Duke Nukem 3D kan godt sees som en kritikk av spillindustrien i sin tid. Duke selv, var en ansamling med klisjeer fra actionfilmer. Måten han direkte stjal replikkene sine fra kjente filmer lignet på måten spillindustrien på nittitallet hentet elementer fra Hollywood for å bli mer lik storebror. Misogynien og machokulturen reflekterte en målgruppe som nesten eksklusivt bestod av tenåringsgutter som heller satt hjemme på dataen enn å gå ut for å sjekke opp jenter.
Og det er dette som burde kreves av spill som satire. Man trenger en relevant observasjon av spillet som medium, eller i alle fall som kulturelt fenomen i sin samtid. Satire krever en hvis skarphet og sarkasme. Det må bringe skam over en del av industrien som ikke er god nok. Viktigst av alt er humor.
Som et eksempel på god satire bruker jeg helst Goichi Suda og Grasshopper Manufacture sine spill. Dette er noe de gjør bra. I Killer 7 bestemte de seg for å forenkle kontrollsystemet; Grashopper reduserte all bevegelse fremover til en knapp. Å ha full kontroll mens man løp gjennom en gang, som ikke hadde noen annen hensikt enn å være akkurat en gang, var sløsing med interaktivitet. Bare hold A-knappen inne.Dette likte ikke de fleste anmelderne, selv om det ikke trakk fra opplevelsen på noen måte. En lignende kritikk er gjort i No More Heroes, hvor man mellom oppdragene må kjøre rundt i en stor by full av samleobjekter og fotgjengere som ikke har noen innflytelse på hovedelementene i spillet; altså en kritikk av sandkasse-spillene. Igjen klikket det for diverse anmeldere verden over. Det er synd at så få av dem trakk parallellene mellom hva No More Heroes gjorde og hva, for eksempel, Rockstar fortsatt gjør.
Det beste eksemplet på Grasshopper sin satire er kanskje litt mer obskurt, Flower, Sun and Rain; Hele spillet går ut på at man skal finne en bombe, men man blir hele tiden avbrutt av andre karakterer som hindrer en i å gå frem med mindre man hjelper dem. Når du endelig er ferdig med dem, er det for sent. Bomben eksploderer. Dette må du gjenoppleve om og om igjen. Hver dag er det en ny gruppe mennesker du må hjelpe,men bomben eksploderer alltid. I tillegg til å sette fingeren på hvordan sideoppdrag bryter opp et spillnarrativ, er det også en metafor på hvordan spillerens innflytelse på narrativet er en ren illusjon og hvordan fortellingen burde betraktes som et sekundært element i spilloppbygging.
Det er mye mer jeg kan snakke om, men dette skal handle om hvorfor Duke Nukem Forever ikke er relevant satire. Så tilbake til det.
For moro skyld, la oss si at Duke Nukem Forever ER satire. Hvilken kritikk kan Duke Nukem Forevertilby? Det låner i alle fall spillmekaniske elementer fra Half-Life og Halo. Tung bruk av set-pieces og plattform sekvenser hentes fra Half-Life-serien,bare at de mangler Valve sin veiledende estetikk som forteller spilleren hvor han skal gå. Fra Half-Life henter de også dialogsekvenser hvor spilleren får lov til å bevege seg fritt og betrakte det han vil, bare at det her ikke fins noe å betrakte. Regenererende skjold hentes fra Halo, men navnet skiftes subtilt til ”Ego.” De har også erstattet Dukes nærkampsangrep, ”The Mighty Foot,” med et standard rifleslag. Dette er bare trist. Saken er at dette ikke påpeker noen feil ved Half-Life eller Halo, det bare kopierer systemer fra dem og implementerer dem dårlig. Det gjør andre spill sine suksessfulle systemer til sine egne svakheter.Dette kan jo i seg selv ansees som en kritikk av dagens spillmarked som alltid kopierer den siste suksessen, det er bare ett problem. I sine egne spill og de fleste klonene på markedet fungerer disse systemene som regel relativt bra. Ikke i Duke Nukem Forever.
I ett tilfelle grynter Duke ”I hate Valve puzzles.” Ok. Her har vi en referanse, det jeg ikke ser er en kritikk eller noen vits.
Nei, Duke Nukem Forever kan nok ikke klassifiseres som satire på noen måte. Det kan heller ikke klassifiseres som særlig morsomt. De eneste kortene Duke har å spille med er barnslig, grov humor og pop-referanser.
Jeg har ikke noe problem med barnslig, grov humor. Jeg er faktisk et av de menneskene som har stor glede av både tegnefilm og abortvitser. Hvor grov humoren er, blir ikke et problem. Problemet er at den er dårlig. Det er ikke en gang humor. Man kan anta at ”humoren” her er påberegnet elleveåringer eller amerikanere fra bibelbeltet som er redde for å snakke om sex, for det virker som om en hver nevnelse an onani, oralsex eller pupp leveres som en punch-line. Pupp var knisverdig i spill i ’96, spesielt med teknologiens begrensninger tatt i betraktning. Dette er 2011, når det kommer til sjokkhumor er ikke pupp nok lenger.
Men det er en ting som noen sikkert vil finne støtende. I en av banene blir planetens ”babes” samlet inn så romvesenene kan forplante seg. Dette er tatt rett ut avDuke Nukem 3D, og er en eneste stor Aliens-referanse. I Duke 3D sa de fangede kvinnene ”kill me” på samme måte Ridley sin klone sa det til henne. I Forever lar de heller kvinnene stønne og gråte litt, mens de henger nakne fra tak og vegger. (Veggene har også flere sett med pupper du kan daske.) Greit nok, sex selger. Hvis du venter lenge nok får du lov til å se magene deres splitte seg åpne så små romvesen kan krype ut. Dette skal ideelt sett stoppes ved at du selv dreper kvinnene. Hvis du bruker hagla sprenges kvinnene i småbiter og bare armene og bena henger igjen å dingle. Så det blir nok noen sinte mammaer her og der.
Målgruppen syns nok neppe dette er sexy, støtende eller morsomt. Bare litt sært. En eller annen idiot vil nok skrike om at dette spillet har en agenda mot kvinner. (Det har Fox News allerede gjort.) Om dette er tilfellet, trenger vi nok ikke bekymre oss om fiendens evner. Men jeg tror nok heller at dette bare er produktet av slitne nerder som hater seg selv akkurat litt mer en de hater kvinner.
Og hva er et ”Duke Nukem” spill uten pop-referanser? Tydeligvis ”Duke Nukem Forever.”
Det er lite å ta tak i her. I motsetning til Duke 3D er dette er et spill med svært lite innhold. Det er et Pulp Fiction-sitat fra Samuel L. Jackson (”I don’t dig on swine”) og en internett-vits fra 2003. (Alvorlig talt, hvem husker ”porkchop sandwiches?”) Ellers er spillet alt for opptatt av å referere til seg selv og forgjengeren.(Hva sier dette om de som lagde spillet?)
I et tilfelle finner Duke et lik som ligner på Isaac fra Dead Space og sier; ”That’s one dead space marine.” Dette er en referanse til en vits i Duke Nukem 3D hvor han finner hovedkarakteren fra Doomog sier; ”That’s one doomed space marine.” Kreativitet folkens! Det meste av humoren er faktisk vitser basert på vitser fra det forrige spillet. Noen ganger ikke en gang det. Bare vitser klippet ut fra forgjengeren og klistra på. Her har de enten vært veldig late eller bare ambisjonsløse. Jeg tror begge deler.
Jeg hadde så lyst til å elske dette spillet, men det var rett og slett bare helt for jævlig. Argumentet at det var ment som satire minner meg om filmen The Room. (Ikke Silent Hill-spillet.) Etter at kritikere knuste filmen, gikk regissør/produsent/forfatter/hovedrolleinnehaver Tommy Wiseau ut og sa at filmen var ment som en svart komedie. Dette var fordi filmen viste seg å være så dårlig produsert at mange mente at den var ekstremt underholdende, (ala Plan 9 from Outer Space) og det var den. Dette er ikke sant for Duke Nukem Forever. (Men filmen, The Room er bra. Løp å se!)
Dette er bare søppel. Det er ikke mulig at de har jobbet på dette i så mange år. Jeg tviler faktisk på om 3D Realms hadde jobbet på det i ett år engang før de fikk sparken. Dette er hvis de har jobbet på det i det hele tatt og det hele ikke har vært et PR-stunt fra Gearbox sin side. (Alt er mulig.)
Det er bare en virkelig god vits å se her og den er på vår bekostning.
Randy Pitchford har storkoset seg mens han har pisset i munnen vår og vi har svelget alt sammen med glede. Etterpå har vi betalt ham penger for det. 3D Realms fikk i alle fall nådestøtet. I en ideell verden ville Randy Pitchford mistet all kredibilitet og blitt hengt som forræder fra PalazzoVecchios vegger.
Det er virkelig synd at han vet like godt som oss at vi kjøper denne dritten uansett. Dette skaper et destruktivt bilde av spill, spillere og industrien som helhet. Jo mer penger vi gir drittsekker som dette, jo sterkere blir de, og jo fortere går industrien til helvete.Det kommer i all sannsynlighet til å skje, og da er det ingen andre en vår feil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar