Leser du spillanmeldelser? Selvfølgelig gjør du det. På Spillborring har vi forsøkt å fokusere på to ting: En alternativ spillkritikk som ser spill som noe mer fokusert og rendyrket enn andre medier gjør, og en kritisk hjelpeløshet hos noen av landets mest profilerte spillsider. Spillborring mener at vi kan bli minst like mye bedre som andre spillsider på det vi satser på, og aksepterer at målgruppene man henvender seg til ikke nødvendigvis er de samme, men vi skriver tross alt om spill og spillkultur, og har det til felles.
Dette betyr at vi kan lære noe av hverandre. Jeg legger ikke skjul på at jeg lærte mye av min tid som Gamer-skribent, det meste positivt, og dermed er det bekymringsverdig å se at så mange av Norges spilljournalister ikke ser på diskurs rundt kritikk på idéplan som en god ting. Det hele toppet seg idet Gamereactor slettet en link til en sak som tok for seg en av sakene deres under det påskudd at jeg kom med grov personhets, noe som de fleste forstår ikke er gangbart. Å si at Line Fauchald ikke gjør jobben sin som spillkritiker er ikke grov personhets, ei heller er å insinuere at hun fungerer som en unnskyldning for en kvinnefiendtlig og uredelig forbrukerjournalistikk som ikke vektlegger spills estetiske verdi. At noen kunne feiltolke et symptomatisk utsagn for et personangrep, vitner om en ignoranse om hva begrepet inneholder.
Man må kunne stille kritiske spørsmål rundt den enkelte skribents kompetanse, og spørre seg om hvorfor det er slik, uten at det fører til opprørthet fordi det mest tenkelige svaret ikke er behagelig. Ingen vil høre at de er kvinnefiendtlige, og jeg kan tenke meg at det for en jente er ekstra ille å høre noe slikt, men Line Fauchald bør spørre seg selv om det hun skriver for Gamereactor er et bidrag til norsk spillkritikk med personlig egenart og vidd.
Ingen kan mene at Child of Eden-omtalen hennes var akkurat det. Men som jeg skrev i min oppfølgersak til to innlegg hun først la ut og senere slettet fra Spillborrings kommentarfelt, handler ikke ”Hva vi ikke skriver når vi skriver om spill” om spesielt slett journalistisk arbeide, men om saker som belyser problemer vi som spilljournalister står ovenfor. En kritisk tenker kan tilby interessante og viktige perspektiver selv på spill hun i utgangspunktet ikke er i målgruppen til, men når man aktivt overser mekanikker som er helt sentrale for spillopplevelsen bør det være en god grunn til det.
Det jeg oftest blir spurt om av de som faktisk tar seg bryet med å lese hva jeg faktisk skriver, er ”hva mener du her?” Jeg antar ofte at andre tenker som meg, og det er problematisk, men enda mer problematisk er det å ikke tenke. Denne saken vil se på det jeg har valgt å kalle kulturell analfabetisme, et problem blant norske spilljournalister som ikke begrenser seg til Line Fauchald og Gamereactor. Når jeg allikevel velger å se på akkurat denne siden, har det en enkel grunn. Gamereactor beskriver sine journalister og skribenter gjennom en rekke lister, som berører deres kulturelle kunnskap, hvor de lister opp favoritter innenfor en rekke kategorier man kanskje skulle tro at ikke hadde noe med deres kompetanse som spilljournalister å gjøre.
Dette er sørgelig og, jeg er redd, typisk, lesning. Saken problematiseres ytterligere når man skal kritisere spill som noe mer enn interaktive opplevelser. De fleste som har brukt mye tid på spill vet at de er pastisjer av en rekke artistiske former. Å aldri ha lest en klassiker, sett en film på et Cinematek eller vært på en konsert der det spilles moderne musikk vitner om en alvorlig lapsus i enhver kritikers kulturelle bankbok. Å ikke kunne skille mellom klassikere og søppel er nesten like ille. Spilljournalister kan ikke fortsette å ignorere at spill sameksisterer med en rekke andre former for kulturelle uttrykk, både fordi det gjør dem inhabile og fordi det virkelig skader mediets omdømme.
Dette handler ikke om det typiske skillet mellom høy- og lavkultur i.e. elitisme, men om en evne til å sette pris på forskjellige former for artistisk ambisjon. Spillborring forsøkte å belyse dette problemet med vår Spill til film-uke, hvor vi så på en rekke filmer som på et eller annet plan er påvirket av TV-spill, og hvordan dette kunne forstås ut fra filmens kulturelle funksjon. Det høres kanskje pompøst ut, men enhver kritiker må gå ut fra at det han kritiserer har en betydning. Hvis det ikke har det finnes det ingen annen mening enn en animalsk forbrukerveiledning i det vi driver med.
Med det ute av verden, la oss se på hva noen av de utvalgte regner som det ypperste innenfor intellektuell produksjon.
Kristian Nymoen:
Som redaktør for Gamereactor er det ekstra viktig at Nymoen viser en bred referansebakgrunn innenfor sitt fagfelt, som han helt sikkert er enig med meg i at er en liten del av hva som utgjør det kulturelle koldtbordet. Men at det kunne vært verre er det mest flatterende jeg kan si om Gamereactorredaktørens kulturelle smak. Hva angår filmer og TV-serier ser det ut som at han utelukkende setter pris amerikanske storproduksjoner hvis varierende verdi på innholdssiden vitner om en begredelig evne til å skille mellom kvalitet og råttent fundament. På musikkfronten virker han ikke kapabel til å sette pris på noe som ikke glir gjennom fordøyelsen like lett som grøt. Boklisten er en merkelig blanding av hjerneføde og sjelløs underholdning, og er nok den største overraskelsen. Ingen i min omgangskrets hadde funnet på å putte Hemingway, Dostojevskij, Coelho og Guillou på samme liste, så her må man nesten etterspørre en aldri så liten forklaring. Dessverre tilbyr ingen av Gamereactor-skribentene en kort forklaring på sin kulturelle smak, så man må nesten ty til fantasien for å løse dette mysteriet. Av fare for å virke forutinntatt: Kristian Nymoen har ingen interesse for litteratur, det vil si hvordan man kommuniserer ideer på en måte som gjør dem betagende, og leser utelukkende for å identifisere seg med det tankegodset som presenteres. Han er det man kaller en dårlig leser.
Daniel Guanio
Da jeg kåret Daniel Guanio til Norges mest lovende spillskribent tok jeg kanskje munnen for full. Hans intellektuelle nysgjerrighet levner nemlig mye å trakte etter. Men der Nymoen virket som en hjelpeløs blindpassasjer, har Daniel tatt noen forbehold. Å si at kampsportfilmer er gøy er unektelig vanskelig å argumentere mot, men hva han mener med dypt og pretensiøst på andreplass forblir noe uklart. Betyr dette at Daniel faktisk har sett en film som ikke inneholder kampsport eller er norsk- eller engelskspråklig? I så fall skiller han seg fra flertallet av de spillskribentene jeg har snublet over på min ferd mot oljen. Men hvis vi skal være alvorlige mener Daniel antakeligvis filmer av regissører som David Fincher, David Lynch og Paul Thomas Anderson. Men kommentarfeltet står åpent hvis du vil overraske, Daniel!
På TV-fronten veksler det mellom det genuint inspirerte (deler av Twin Peaks) og det smertelig melodramatiske (Six Feet Under). Daniels musikksmak kan kanskje best beskrives som kommersiell indie, der enkelte artister overrasker med å ikke høre hjemme på ronkelista til Pitchfork.
Heller ikke Daniel kan skryte av noen konsistent litteratursmak, og når han lister opp en lettvekter som Erlend Loe, og skriver ”alt av” foran, kan man mistenke ham for å være ironisk. Men nei, man har også funnet plass til J.K. Rowlings identitetskriser og mindreverdighetskomplekser. Jaja. Vi får trøste oss med at Harry Potter-serien antakeligvis inneholder flere ord enn folk flest leser i løpet av et liv.
Line Fauchald
Som den siste av Gamereactor-redaksjonen, med noe som antakeligvis er en fast stilling, og mye brukt boksesekk på Spillborring, lover jeg å være øm. Line overrasker med sin førsteplass, en film jeg faktisk ikke har sett! Men når hun følger opp med marerittet Requiem for a Dream og underkjenner den tredje og uløselig knyttede Gudfaren-filmen fra listen sin, som enkelte tosker har valgt å utelukke fra trilogien av det som for meg er uforklarlige årsaker, lukter jeg fisk. The Dark Knight er heller ikke noen film man skryter av at man liker med mindre man forvekslet hårføneren med en sandblåser i et spesielt sårbart øyeblikk.
På TV-fronten overrasker Line med en sans for humor! Arrested Development, høye fem. Seinfeld, lave fem. Spillelista stinker imidlertid av kredhoring i Pitchfork-kretser, eller kanskje er det bare slik at man ikke hører annet i hennes omgangskrets. Jeg savner iallfall de andre sjangrene. Men hun skal ha for en sånn halvveis bevisst bokliste, hvis middelmådighet er et synonym for bevissthet.
Konklusjon
Gamereactors kulturelle ballast tyder på at ingen i redaksjonen er det spor nysgjerrige eller interessert i å utfordre seg selv, så hvorfor de egentlig spiller spill forblir en gåte. Det finnes enkelte lyspunkter, men de er både sporadiske og misfarges av galimatias. Sammenlignet med min erfaring fra Gamer-tiden, ligger nok Gamereactor noen skritt etter også på den kulturelle fronten. Men de har noe å jobbe ut fra! Tar de jobben? Vi får se.
4/10
Dette virker kanskje som en urettferdig måte å vurdere en redaksjon på, men hvorfor skal man ta seg selv så forbanna seriøst? La meg gå foran med et godt eksempel. Her er mine lister, for anledningen utvidet til ti objekter per liste:
Ti favorittfilmer:
1. Jules and Jim
2. Nashville
3. The Rules of the Game
4. My Life to Live
5. The World of Apu
6. Ashes of Time
7. Satantango
8. Andrei Rublev
9. The Devil, Probably
10. Decalogue
Hvis Daniel mener at pretensiøst er et annet ord for fransk, ligger jeg dårlig an.
Ti favoritt-TV-serier:
1. Peyton Place
2. Paranoia Agent
3. Dollhouse
4. FLCL
5. Arrested Development
6. Peep Show
7. Firefly
8. Samurai Champloo
9. Elfen Lied
10. Blackadder
Her tror jeg at jeg avslører at jeg ikke har sett like mye TV som film.
Ti favorittskiver:
1. Geto Boys – The Resurrection
2. Ground Zero – Consume Red
3. Boredoms – Super Æ
4. Jay-Z – The Blueprint
5. GZA – Liquid Swords
6. Otomo Yoshihide – Dreams
7. Burial - Untrue
8. Faith No More – King for a Day
9. Scarface – The Fix
10. Joanna Newsom – Ys
Denne lista gjør det ganske tydelig at jeg ikke har hørt mye gamlere musikk. Også litt leit at jeg ikke har snøring på klassisk.
Ti favorittbøker:
1. Samuel Beckett – Trilogien
2. Fernando Pessoa – Uroens bok
3. Thomas Bernhard – Utslettelse
4. James Joyce – Ulysses
5. Franz Kafka – Metamorfosen
6. Sarah Kane – Psykose 4.48
7. Virginia Woolf – Bølgene
8. Ingeborg Bachmann – Malina
9. Marcel Proust – På sporet av den tapte tid
10. Leo Tolstoj – Anna Karenina
Dette var vanskelig. Har lest mye.
På spillborring forsøker vi å få til alternative perspektiver på interaktivitet. Vi er en tidligere litteraturstudent, en som studerer kunsthistorie og film, en som studerer ved kunstakademiet, en som studerer fysikk og filosofi, og en liten gutt som får være med av familiære årsaker.
Er du spilljournalist med ønske om å bli vurdert etter Spillborrings smaksbarometer? Legg inn en kommentar!
Neste sak: Hvem er Tonny Albrigtsen? Hvorfor du bør eller ikke bør høre på meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar