Sansenes søte sødme

“There are two things in this world: Wonderful, visceral, sexy sex. And death, horrible, boring death.”

- Kno

Møt Vincent. Liksomspiller på kjønnsmarkedet fanget i et forhold med den alt for seriøse Katherine. Knyte knuten, sier du? Bleieskiftarbeider? Nei, glem det. Hva med å kaste seg inn i en siste het flørt med en skikkelig manne-eter? Entre: Catherine.

Catherine, det vil si spillet, ikke kvinnen, handler om drømmer. Oppgitte drømmer. Det er ikke særlig dypt, og det er å strekke det ganske langt å påstå at det sier noe som helst fornuftig om kjønnsmarkedet, menn, kvinner, eller, for å sitere Jon Cato Lorentzen, ”den sosiokulturelle moderne mannsrollen”, men det er ganske godt likevel.

Catherine kan nemlig ikke tas seriøst. Det er ikke egentlig freudiansk, symbolene det benytter seg av har rotfestet i pop-kultur, ikke psykologi. Det er ikke et spill om erotikk og nevroser og det er så definitivt ikke et spill om menn og kvinner. Det setter slitte ideer opp mot hverandre og spiller dem ut for det de er verdt. Men det er ganske godt likevel.

Catherine kan nemlig tas seriøst. Det er et spill, tross alt. Et spill som først og fremst fungerer som en oppsummering av hvor patetisk mannens redsel for å binde seg er. Catherine er en oppførselskomedie, like lettbeint som Shakespeares Som du vil ha det. Og fordi vi er sulteforet på det vi vil ha, gaper vi lydig opp.

Halvt sosial emulator, halvt puslespill. For merkelig. Størstedelen av Catherine går med til å sitte og stirre på lange samtaler, som overrasker med sin vimsete intelligens, resten av tiden klatrer du, med sauehorn, fra dine verste mareritt. Faller du er du død.

Det er mye kjærlighet i Catherine. Og kjærlighet er like merkelig som grådighet er god. Animasjonsteknikken reflekterer personlighet og sinnstilstand. Jeg vil ikke kalle Catherine et absurd komisk spill, det er heller patetisk komisk. Vincent er den typen du innerst inne synes litt synd på, men du likevel kan identifisere deg med. Han har tross alt draget.

Som spill er Catherine veldig gøy. Klatringen utspiller seg som gåter, der du har trekk, ikke animasjoner, en ganske radikal innovasjon i et sanntids 3D-spill. Teknikkene er kanskje ikke utallige, men krevende nok. Ikke ulikt Pullblox handler det å komme til toppen gjennom å manipulere klosser, men Catherine krever ikke at du tenker på en ny måte, bare at du tenker.

Som fortelling er Catherine enda morsommere. Vincent er en hjelpeløs brikke på kjønnsmarkedet. Han vet ikke hva han vil, bare hva han er redd for. Når Catherine (personen) forviller seg opp i senga hans til vill knullebegeistring og dyp kjærlighetsfortvilelse, er det ikke et vanlig dilemma. Vincents valg mellom den profesjonelle Katherine og den sjuskete Catherine, reflekterer problematikken i Silent Hill 2, men fullstendig uten eksistensielle undertoner.

Men det er der fortelling og spill møtes at Catherine blir virkelig interessant. Hver gang du fullfører en klatreøkt, må du tilstå. Dette skjer i form av en global spørreundersøkelse, hvor spilleren må svare på en rekke teite spørsmål om kjærlighet og livet og sånt, åpenbart camp, og får svarene sine lastet opp i en global database. Det finnes bare to alternativer, så nyanser er ikke-eksisterende. Og disse valgene bestemmer slutten på fortellingen. Ganske komisk, og et bevis på hvor lettbeint Catherine (spillet) er. Hvis det ikke egentlig er en viral markedsundersøkelse da. Hvordan skal man vite det?

Etter hvert som spillet snor seg blir det imidlertid klart at Catherine ikke egentlig handler om å være privilegert nok til å kunne velge mellom to vakre kvinner. Atlus lurer gradvis spilleren mot autonomi, frihet til å velge. Ikke mellom kvinnene, men i livet som helhet. Hvordan ønsker vi å organisere livene våre, og klarer vi å bryte ut fra det sikre samfunnet og den like sikre biologien og bli tenkende individer? For Vincent handler det ikke først og fremst om å gjøre et valg, men om å ha mot til å velge riktig. Spilleren ender opp med å forme denne avgjørelsen gjennom de valgene han tar: Hva er riktig?

Om Catherine er mer pop enn alvor er ikke det nødvendigvis et problem. Det kommer litt an på hva du ser etter. Atlus har kokt en fornøyelig suppe på magre bein som genuint evner å underholde gjennom både eksposisjon og gameplay. Det er det endelige beviset på at japansk spillkultur faktisk kan være for merkelig til å dø ut.