Protokoller

Ta Tom Cruise: Til tross for den usaklige hetsen som har herjet rundt den eneste av sin generasjons mannlige skuespillere som er født til å være stjerne, fortsetter han å gjøre som det passer ham. Det gjenkjennelige ikoniske ved Cruise ligger i intensiteten han kommuniserer. Toms nesten maniske sårbarhet gjør seg også gjeldende i Mission Impossible: Ghost Protocol, hvor det kinetiske geniet Brad Bird gir Cruise rom til å være seg selv. Ghost Protocol er Cruises beste skuespillerprestasjon siden Minority Report, hvor Steven Spielberg gjorde Cruises oppofrende tilnærming til rollen som spesialagenten John Anderton til en Forbrytelse og Straff-aktig parabel.

Cruises prestasjon, interessant på sine egne premisser, blir desto viktigere etter Michael Thornton og Alpha Protocol. Hvorfor kan ikke Obsidians narrative grensesprenger definere spionnarrativet? Ghost Protocol representerer en regresjon der det betyr noe, sammenlignet med Alpha Protocol, og en forbedring der det ikke gjør det.

La meg forklare: Mission Impossible: Ghost Protocol bekreftes først og fremst av sitt eget budsjett, idet Hollywood møter den kinetiske filmskapningen vi ser hos Neveldine/Taylor, Paul W.S. Anderson og Luc Besson og hans elever. Vi snakker ikke om innovasjon så mye som et målrettet forsøk på å utligne hastighet, og gjøre action-blockbusteren gøy igjen. Brad Bird er ikke Spielberg, og ingen vil kalle Ghost Protocol en følsom film, men den har masse visuell kløkt.

Her adresseres Alpha Protocols hovedproblem, nemlig den manglende formen for visuell vidd til å akkompagnere mekanikk. Ghost Protocol får det til å krible når Tom Cruise utfører et halsbrekkende stunt, Alpha Protocol får det til å rykke når Michael Thornton begrenses fra å gjøre det samme av Alpha Protocols sterile tilnærming til handling.

Der spill tradisjonelt har vært selve definisjonen på estetisk kinetikk, tvinger Alpha Protocol deg til å observere før, og ikke mens, du handler. Resultatet er at belønningen utsettes, at den abstrakte målsettingen som definerer bretta styrer opplevelsen mer enn følelsen av å lykkes med noe konkret.

I sentrum for narrativet står imidlertid en figur det knytter seg like mye ambivalens til som Tom Cruises mange identiteter. Der spillfigurer ikke lar seg definere av sin egen historie i like stor grad som skuespillere gjør det, er Michael Thornton meget mulig den første usympatiske spillhelten. I det minste er han den mest subtile av dem.

Før Alpha Protocol gjorde sitt inntog i butikkene til skuffende kritikker, snakket Obsidian mye om de tre JB-ene. James Bond, Jack Bauer, Jason Bourne. Michael Thornton skulle være et amalgam av disse heltene, hvor muligheten til å være alle tre var det som styrte spillets narrativ. Av en eller annen grunn lot ikke dette seg oversette i anmeldernes hode. Kan vi godta at spionfantasien har grunnleggende fascistiske trekk når vi selv befinner oss i skoene til fascisten?

Svaret viste seg å være nei for de aller fleste. Du kan spille en langt grovere versjon av Michael Thornton enn Tom Cruise spiller Ethan Hunt, og du kan ikke akkurat spille en snillere versjon. Michael Thorntons karakteregenskaper går fra usympatiske til psykopatiske, alt etter hvordan du velger å realisere ham, og på den måten understrekes et aspekt ved spionfiksjonen vi alt for ofte glemmer. Thornton uskadeliggjør ikke bare, han henretter også. Realitetene gjemmes ikke vekk med fancy retorikk, ei heller utelukkes spilleren fra å gjøre vanskelige valg gjennom deus ex machina.

Man kan i korte trekk si at Alpha Protocol og Ghost Protocol følger hvert sitt regelsett. Obsidian sier at våpenet ditt er valg, mens Brad Bird og Tom Cruise selger filmen sin med ordene ”Ingen plan. Ingen støtte. Ingen valg.”

Mission Impossible er på sitt beste improvisasjonskino, en løsrivelse fra narrative konvensjoner som gir rom for regisserte set-pieces slik vi kjenner dem fra Uncharted-serien (dog på et helt annet nivå).

Alpha Protocol er derimot et resultat av komponert møye, en intellektualisering av en sjanger som aldri ville stå imot den samme intellektualiseringen. Dermed er utgangspunktet for begge opplevelsene like absurd – Ghost Protocol: spillet i narrativet; Alpha Protocol: Narrativet i spillet – begge ender opp med å undergrave seg selv der de betyr mest, og nærmer seg dermed faretruende avant-garden. Som underlegne sjangeropplevelser, finner de likevel mer enn de mister.