tirsdag 21. februar 2012

Morgenbladets merkelige spillkritikk


Hvordan skriver man seriøs spillkritikk? Der jeg tidlig la meg på en ludologist-linje, måtte jeg motvillig innse at ludologi lar seg uttømme relativt raskt. Entré: Narrativisme. Problemet med narrativisme er likevel åpenbart: Det tolker ikke spillet på interaktivitetens premisser. Derfor er det skuffende at Morgenbladet har leid inn en litteraturviter for å gjøre deres spilljournalistikk.

Så det kan i det minste kalles kritikk. Sindre Wigres forsøk på å sette spillborringfavoritten Pullblox i en kontekst, er på mange måter beundringsverdig i sine ambisjoner. Selv om teksten, med den noe merkelige overskriften ”Ekstrem hygge” spriker som en japansk pornostjerne og har åpenbare identitetsproblemer, overrasker den med kunnskap og vilje til å sette opplevelser i en kontekst. I dette tilfellet: Japansk popkultur.

Sindre Wigre kaller det japansk nerdekultur, men som alle vet er nerden den nye pop-stjernen. Jeg har ikke tall på alle jentene som kommer bort til meg bare fordi jeg bruker briller, og når jeg forteller at jeg skriver om spill… vel, du vil helst ikke vite det.

Pop-kultur, altså. Japansk nerdekultur er ikke bare japansk pop-kultur, det er også vestlig pop-kultur. Dette er ikke bare forvirrende, men vanskelig å svelge for de kule gutta. Sindre Wigre er åpenbart ikke en av dem. Der Spillborring består av mennesker som hadde vett nok til å rømme fra den akademiske virkeligheten for å tjene staten som sosialklienter, kunstnere osv., skriver han på en litteraturvitenskapelig masteroppgave om spill. Selv om jeg ofte har etterlyst en utdannelse blant våre venner spillanmelderne, får det være grenser på å smøre ut egen kompetanse som om den betyr noe. Ydmykhet, Sindre!

Den samme Sindre (ikke ydmyk, mangler nerde-kred fordi han solgte seg selv til våre fiender, akademikerne) kan informere oss om at japansk nerde- (eller pop-?) kultur, har fire hovedelementer: Sex, sex, sex og sex. Nei, nå blander jeg med japansk høykultur, stryk det. Skriker ut til japanske ATG-regissører: Kast vekk bøkene!

Tilbake til saken: Dette er det mest usaklige jeg noensinne har skrevet. Japansk crazy-kultur består ekstremiteter (kroppsdeler?) av absurditet, S-E-X, vold og sukkersøt hygge. Selv om dette ikke gir mening på noe som helst plan – er dette kjennetegn på kulturen som helhet, eller tilfeldige trekk man kan finne igjen i enkelte verk? – gir det i det minste grunnlag for debatt. Selv vil jeg hevde at det er estetikk, og ikke tematikk, som definerer japansk kulturs originalitet, at ”ekstremitet” er mye mer definerende for Japan enn noen av temaene Wigre lister opp.

Ironisk nok sier han det innledningsvis: Japansk kultur slik vi kjenner den i dag er en naturlig konsekvens av den amerikanske intervensjonen etter andre verdenskrig. Selv om Sindres tekst er full av setninger som strengt tatt ikke gir mening (”Uansett er det fruktbart å hengi seg til sjokk og velbehag i de umiddelbare inntrykkene som kjennetegner moderne, erkejapansk underholdningsindustri.”), er det kanskje prisen vi må betale for å bli en del av den akademiske tradisjonen.

Altså, Pullblox. Pullblox defineres av sukkersøt hygge, noe som er ganske forvirrende med tanke på at vi snakker om et spill med så liten grad av eksposisjon at man ikke bør snakke om tematikk overhodet. I Pullblox er målet man setter seg en spillkonvensjon, og i så måte et resultat av hvordan spill har brukt å gjøre det mer enn noe bevisst valg fra utviklerens side. Av fare for å fornærme noen: Vi redder ikke prinsessen fordi hun fortjener å reddes, vi redder henne fordi det er gøy å redde henne. Spillogikk har aldri vært behagelig å konfronteres med.

Sindre Wigre er imidlertid mer enn villig til å snakke om mekaniske konvensjoner. Fra en tvilsom analogi til Tsjekhovs pistol, bygger han et reisverk av mekanisk nødvendighet. Alle interaktive ingredienser i puslespill tjener vanligvis en funksjon, påpeker han, men ser ikke at Pullblox som spill blander det estetiske med utfordringen (spillets egentlige nyvinning).

Sindre Wigre påpeker heller ikke Pullblox’ egentlige kvalitet, hvordan utfordringen tilpasses gjennom improvisasjon, slik at løsningen foregår lag for lag. Hver Blox er en egen utfordring, og for hver nye Blox du trekker ut begrenser valgene dine seg. Du trenger ikke løse Pullblox’ utfordringer, bare eliminere lagenes potensielle variasjoner. Hovedregelen er at alt skal trekkes så langt ut som mulig, og nøkkelen er å kunne benytte seg av plattformene til å oppnå dette.

Istedenfor snakker han varmt om kommuniteten rundt Pullblox, den evige strømmen av nye brett i nerdekulturens (som Sindre forstår, men ikke er en del av) navn. Dette er oppsummerende for Sindres kritikk. Han befinner seg på utsiden av innsiden idet han analyserer det kule uten å være en del av det. Resultatet? Akademia fortsetter å gi seg selv dødsstøt med skremmende frekvens, en påminnelse om hvorfor jeg foretrekker oppriktige aviser. Spillborring: Fordi sanne intellekt ikke lar seg domestisere.

For la oss være oppriktige: Sitater som ”Omtrent halvveis øker stigningen i utfordringskurven og havner til sist på et nivå som er Mensa verdig.” Skriker ikke akkurat kulhet.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar