Når man snakker om kanon, er kritikeren på hjemmebane. Få er så avgjørende for hvordan et verk oppleves om noen årtier som akademikeren, journalisten, fordi de, i en bransje som beveger seg enda fortere enn de andre kulturelle tungvekterne, kanskje vil ende opp som de eneste som spiller fordums interaktive artefakt. Derfor er det svært viktig at kritikeren gjør jobben sin. Der akademisk kritikk av spill er en relativt ung profesjon som så langt ikke har hatt noe definitivt gjennombrudd, har spilljournalistikk eksistert i flere tiår. Med sine flittige kåringer av årets, tiårets og tidenes av alt som har med spill å gjøre, står de i en uutfordret posisjon til å påvirke hva neste generasjon spiller.
Problemet er bare at man har sviktet. Kritikerens oppgave gjennom kanon er å produsere en oversiktlig, velutgrunnet og treffende kartlegging av et medium, men i spillsammenheng har det så langt ikke fungert. Kanskje fordi det tar år, ofte tiår å forstå ramifikasjonene et spill har på den kulturelle virkeligheten, kanskje fordi man er velmenende, men inkompetente, eller er det faktisk så enkelt at spilljournalister driter i jobben sin?
Som utgangspunkt for denne artikkelen vil jeg bruke Gamer.nos karaktersetting for 2011, fordi jeg har en viss kjennskap til de som jobber der og fordi det fortsatt er den siden som har høyest kompetanse på hvordan man skal vurdere spill jevnt over. Gamer er den siden som rommer og har rommet desidert flest av Norges kompetente spillskribenter (Øystein Furevik utelukket av åpenbare grunner), men de har den siste tiden slitt tungt med å finne erstatninger for kompetansen de har mistet gjennom at skribenter som Daniel Guanio, Kent William Innholt og Erlend Grefsrud har funnet annet beite.
Men Gamer tjener bare som et eksempel. Norges eneste konsistente spillkritiker, Jon Cato Lorentzen, ville vært et bedre og mer gunstig eksempel, mens Pressfire og Gamereactors terningkastere nok ville ført oss i andre retningen. Det nåværende Gamer er like trygt som det er smakløst gjennomsnittlig, og tjener derfor saken.
Hvilke av årets spill har Gamer.no gitt merkelappene klassisk og legendarisk, det vil si 9 og 10? La oss gjøre en ”kort” oppsummering:
10:
The Elder Scrolls: Skyrim
Batman: Arkham City
2
9:
Rayman Origins
Uncharted 3
Gears of War 3
From Dust
War In the North
Skyward Sword
Xenoblade Chronicles
Minecraft
Battlefield 3
Football Manager 2012
NHL 2012
The Witcher 2
Portal 2
Bulletstorm
Ghost Trick
SpaceChem
16
Jeg skal ikke gjøre dette til en sak om bedømmelse, men om mengde. Det finnes åpenbart mange spill som for meg er bedre enn spillene Gamer kaller klassikere (Dark Souls er den mest alvorlige lapsusen), men det er egentlig irrelevant for denne diskusjonen. Poenget er imidlertid at Gamer, representert av Joachim Froholt ikke har noe problem med å hevde at et år med 20 til 30 klassikere er et normalår. Når et spill er så godt at det faller i denne kategorien forventer jeg nesten at det er en opplevelse jeg bør oppleve. Men når hvert år rommer så mange klassikere, hvordan vil spillkanon se ut? Siden årtusenskiftet har vi i følge Joachim Froholt opplevd nærmere 300 spill som bør spilles(!).
I min levetid (Jeg er født i 1986) har det kommet 750 slike spill, og sett i et spillhistorisk perspektiv kanskje 1500. Det er litt usikkert hva Joachim mener, men hvis kanon fortsetter å akkumuleres i denne hastigheten vil det snart være uoverkommelig å komme gjennom den. Kanskje mener han at en mengdeorientering rundt tusentallet er veien å gå, et argument som har åpenbare svakheter, men som likevel er forståelig. Sider som They Shoot Pictures, Don’t They, og bøker som 1001 et eller annet du må dø før du ser sikter seg alle inn rundt tusentallet, og hvis Joachim er villig til å kompromisse kvalitet for at kanon skal ha en viss størrelse, er det et argument jeg kan akseptere.
Men da er det på høy tid at man begynner å regulere opphopningen. For hver moderne klassiker blir nemlig gårdagens klassiker undergravd, vannet ut og redusert av ren mengde. Jeg frykter for hva som vil skje med spillarven om man fortsetter å gi høye karakterer til spill som åpenbart ikke trengs å spilles, men mer skremmende er det at det gjør det umulig for forbrukeren å orientere seg. Når klassikerstatus betyr så lite som den gjør i spillmediet, svekker man selv mediets kulturelle kapital, spesielt fordi vi lever i en boble der de andre underholdningsformene ikke ser ut til å eksistere.
En passelig mengde klassikere hvert år ville for meg orientert seg godt under titallet, både av oversikts- og kvalitetshensyn. Ikke fordi spillmediet er et svakt medium, men fordi det vil føre til en langt bedre forståelse av kvalitet som noe sjeldent, og ikke masseprodusert.
Framover vil Spillborring se på årets beste spill og nyutgivelser. Det vil vise at vi ikke finner det problematisk at du liker mange spill hvert år, men at man må være forsiktig med å la personlige preferanser definere kanon. Jeg tror Gamer hadde vært tjent med å slutte med karaktergivningen eller i det minste med sine nåværende definisjoner på karakterene sine fordi det er et aspekt de ikke mestrer; kanskje fordi det i seg selv er en selvmotsigelse. Man må gjerne fortsette å kalle spill klassikere, men denne klassikerkåringen bør foregå som et større prosjekt innad i redaksjonen, eller til og med et nasjonalt prosjekt. Hvis det er ønskelig vil Spillborring være behjelpelig med å samle lister fra Norges spillskribenter, slik at man sammen kan komme fram til en kanon som er noe mer enn den er i dag. Det trengs.
Veldig merkelig post, det her. På grensen til latterlig. Virker som du har et helt forvrengt bilde av hva karakterene er til og hva de faktisk betyr.
SvarSlettSjekk en hvilken som helst årgang av et hvilket som helst spillblad, og du vil finne tilnærmet like mange spill som har fått en karakter på 85% eller høyere (altså 9 og opp på en typisk skala som den Gamer bruker).
Mener du at så godt som alle profesjonelle spillanmeldere i de siste 30+ årene er helt på jordet? I så fall tror jeg det er best for kontinuitetens skyld at Gamer.no er der ute sammen med dem.
Interessante spørsmål, som alltid fra deg. :)
SvarSlettJa, jeg har kanskje et forvrengt bilde av karakterenes betydning i forhold til konsensus-oppfatningen, men jeg vil ikke si at mitt syn er latterlig. I det minste ikke mer latterlig enn den definisjonen Gamer.no opererer med, hvor det tydelig legges opp til hva ni og ti betyr. Jeg har snakket en del med Kent William Innholt om dette, og han tok iallfall oppgaven med å sette karakterer på spill skremmende seriøst idet han forsøkte å rasjonalisere skalaen i en grad som jeg personlig fant helt umulig mens jeg skrev for Gamer.
Profesjonelle spillanmeldere slår meg som et ganske oksymoronsk begrep, men ja, jeg mener at man på generell basis har vært alt for løsslupne med karakterer i forhold til det man ønsker å signifisere, hvis man går ut fra at målet med karakterskala er 1: Å normalfordele spill, eller 2: Å etablere en kanon.
Hvis målet derimot er å selge flest mulig spill fungerer dagens system utmerket. Vi fortelles at vi trenger å kjøpe noe for å henge med, og som pliktoppfyllende forbrukere lever vi opp til kapitalismens mange nøtteskall. Det er akkurat dette Stuart Cambell snakket om da han uttalte sitt famøse: Spilljournalister leker hallik der de burde vært kondomen.
Dessverre er ikke dette problemet en gang representativt for spillindustrien, men går igjen over alt der det tjenes penger. Man har diktet opp komplekse systemer for å forsvare poengvurdering av underholdning som ganske enkelt ikke gir mening. Det topper seg med eksempler som Roger Eberts filmjournalistikk; eller Erlend Loes for den saks skyld, hvor tallenes tale tjener en helt annen funksjon enn de etter mitt syn bør: Måle kvalitet opp mot kvantitet. Jeg sier ikke at spill lar seg normalfordele, men i den grad de lar seg kvantifisere på en poengskala med rasjonalia bak, blir selvmotsigelsen nokså gigantisk om de ikke gjør det.
Dette er noe jeg mener at de ikke gjør, men Norges spillmedier ser ut til å være uenig med meg i at å premiere spill er fullstendig meningsløst med mindre det er for å mengdesortere, og jeg forstår ikke hvorfor normalfordeling i så tilfelle ikke er regelen. Den eneste som etter mitt syn kommer i nærheten av en konsistent vurdering av spill etter dette prinsippet er Jon Cato Lorentzen, men jeg tror navn som Lasse Lervik og Daniel Guanio også kunne gjort en god jobb om de fikk muligheten.
Jeg tror noe av grunnen til at vi ikke blir enige her er at du forstår poengskalaen som en prosentandel (Mot hva? Perfekt?) mens jeg (og Gamer) ser den som noe som bør normalfordeles. Jeg vet heller ikke om jeg er enig i at 9 kan oversettes til 85-95%, av årsaken jeg nevnte ovenfor, og fordi mange sider opererer med 10 som det noe ladede perfekte spillet (100%), noe som leder oss til å anta at nieren går fra 99-90%. Selvfølgelig er akkurat den diskusjonen fullstendig meningsløs, men jeg får inntrykk av at vi begge sliter med å rasjonalisere hva prosentandelen eller poengsummen egentlig svarer til.
SvarSlettI Gamers tilfelle er det heldigvis enkelt, siden de tar seg bryet med å forklare fornuften i galskapen, og som et seriøst alternativ til spillkritikk, mener jeg, som jeg nevnte i den opprinnelige teksten min, at de burde kvitte seg med poengsummer, både fordi det er en håpløs måte å vurdere et spill på og fordi resultatet er tilnærmet vilkårlig. En anmelder som rangerer spill gir mening, men når et titalls anmeldere gjør det samme, oppstår en dissonans som all verdens smarte byråkratier ikke kan dekke over. Jeg har faktisk mer sans for Pitchfork-løsningen, hvor anmelder ikke bestemmer karakter, fordi man da i det minste kan snakke om en felles profil definert av noe annet enn et subjekt i forhold til en standard. Med det mener jeg at jeg, da jeg selv skrev for Gamer, ofte så det nødvendig å oppjustere karakterer etter min personlige definisjon, ganske enkelt fordi spill som jeg mente var bedre enn de som ble belønnet med 9 og 10 skulle bli lagt merke til. Selvfølgelig er ikke dette riktig, men som en del av en redaksjon må man etter mitt syn bare akseptere det. I tillegg kommer skjønnsvurderinger som går på tvers av karakterer. Jeg vil på ingen måte hevde at Deadly Premonition er et perfekt spill, men da jeg skrev årslisten min ifjor, måtte det med selv om jeg neppe ville gitt det mer enn 7/10 i en anmeldelse. Jeg ser Lasse Lervik gjør noe av det samme med Dark Souls, som han gav 8/10, men allikevel regnet som et av årets fem beste spill. Kanskje vitner det bare om at Lasse er en streng anmelder, men jeg liker å tro at han er bevisst noen av de kompromissene det å skrive for Gamer innebærer. Du forholder deg til lesernes forventninger, kommersielle forventninger, redaksjonens forventninger og din egen integritet, og å oppsummere alt dette med en poengsum føltes for meg umulig.
Selv om dette er utopisk, må man være realistisk nok til å kunne si at den tabloide poengsummen skader mer enn den gagner når man skal vurdere spill. Kanskje jeg har et forvrengt forhold til karakterer og hva de faktisk betyr, men målet med dette innlegget var først og fremst å vise at hele problemstillingen er absurd. I et land som består av gale menn kan ingen fortelle hvem som er frisk eller syk.
"Jeg tror noe av grunnen til at vi ikke blir enige her er at du forstår poengskalaen som en prosentandel (Mot hva? Perfekt?) mens jeg (og Gamer) ser den som noe som bør normalfordeles."
SvarSlettJeg tror ikke Gamer nødvendigvis mener at karakterskalaen bør normalfordeles. Det ville i så fall vært veldig uklokt, og jeg synes ikke nettstedets karakterdefinisjoner eller bruk av skalaen bærer preg av det heller.
Satt på spissen: Hvis det kun kom fem spill et år, og alle disse fem spillene var svært gode, burde alle få en karakter som tilsier at "dette spillet er svært godt". Altså, en Gamer-score på 8+.
Skal man ta hvert enkelt spill alvorlig, bør gjennomsnittet det året altså ligge et sted mellom 8 og 10. Ikke 5.5 (på en 1-10-skala). Et gjennomsnitt på 5.5 ville vært urettferdig mot spillene og misvisende for leserne.