Den hellige trienighet

Finske Frozenbyte har laget et spill. Den korte historien klinger like bra som den lange, for Trine 2 lykkes først og fremst som spill, til tross for at jeg nok ikke er den første som påpeker at det er pakket inn i gavepapir av beste sort. Men kjerneopplevelsen framstår altså som sjeldent stram tidtrøyte, like blottet for ambisjoner som visjoner, og dermed er det kanskje ikke noen overraskelse av Frozenbyte lander på beina.

Trine, som nå kan kalles en serie og sannsynligvis kommer til å bli en trilogi for å virkelig banke inn trippelmagien til trioen du tar kontroll over. Inspirert av Blizzards beste spill-serie, Lost Vikings, benytter man seg av figurer med ulike ferdigheter for å føre heltene sine, og Frozenbyte gjør virkelig et nummer av at det er helter det er snakk om, trygt fra A til B. Som plattformer er Trine 2 det strammeste du får utviklet til PC, figurene dine responderer til bevegelsene, og tostikke-oppsettet er både umiddelbart tilfredsstillende og dypt, selv med mus og tastatur.

Nivådesignet er uinspirert, men funksjonelt. Du beveger deg fra høyre til venstre og møter en rekke hindringer som alle skal fjernes på mer eller mindre kreativt vis, ved å bruke ferdighetene til figurene dine. Du har den hammerkastende ridderen, en tyv med et gripetau og bue og en trollmann hvis senilitet begrenser han til å kunne slenge ting rundt og mane fram kasser og planker.

Dette kunne selvsagt blitt gullkantet komedie, men Frozenbyte ser seg fornøyd med å sy sammen noe skvip om et land som trues, artefaktet Trine og to prinsesser du liksom ikke helt skal vite hvor du har. Nøkkelordet er forutsigbart, men det er forutsigbart på den samme koselige måten Tre nøtter til Askepott for noen er det. Det betyr liksom ikke så mye at du bruker knappe timen på å se hvor dette bærer hen.

Trine 2 inkorporerer enkelte RPG-elementer i kjerneopplevelsen, og det er her spillet er på sitt svakeste. Du samler erfaringspoeng du kan bruke for å låse opp ferdigheter som alle imponerer med sin fullstendige mangel på kreativitet. Litt mer interessant er hvordan erfaringspoengene er en jakt i seg selv. Ofte er de plassert relativt utfordrende, og på min første gjennomspilling samlet jeg bare litt over halvparten. I tillegg finnes det kister med malerier og poesi som er litt mer fiffig gjemt, men ingen av delene lever opp til navnet sitt. De fyller kanskje ut historien, men det er ikke så mye å fylle ut. Ei heller skjer det på særlig givende vis.

Også langt fra vellykket er slåssingen, som tross alt er en ganske stor del av Trine-serien. Dette gjør imidlertid ingenting da kontrollene sitter så godt og animasjonene holder et så høyt nivå at det er fornøyelig å observere hva som skjer på skjermen, selv om Trine 2 er for raskt til at det er vits å tilegne seg noen form for metodikk i det man holder på med.

Underveis vil du møte enkelte programmeringsfeil som er ganske skjebnesvangre og ofte hindrer deg fra å komme deg videre. Heldigvis lar de fleste av disse seg annullere ved at du velger å sendes tilbake til forrige sjekkpunkt, men når brytere uforklarlig låser seg, tannhjul ikke lenger vil sitte sammen eller du sendes til under bakken er det frustrerende og bryter med innlevelsen.

Den store friheten i hvordan du ønsker å møte de fysikkbaserte utfordringene er likevel ganske imponerende. Vi snakker ikke akkurat om Armadillo Run, men å bygge kontrapsjoner, unødvendig begrenset som det er, har en unektelig appell. Selve konstruksjonen er også mye mer presis enn i Trine, slik at du slipper å bruke tid på å tegne noe som ser ut som en kasse for at kassa skal dukke opp.

Jeg nevnte innledningsvis at Trine 2 er et pent spill. Det er fargefullt uten å bli glorete, fantasifullt uten å bli pastisj, kløktig animert og svært variert. Likevel har det mange åpenbare svakheter som hindrer det fra å virkelig ta opp arven fra Blizzards tidlige mesterverk. Til tross for sine feil har Frozenbyte produsert et sjeldent vellykket tidsfordriv. Det er kanskje ikke noe poeng i å spille Trine 2, men ingen må fortelle meg at det ikke er behagelig de fem-åtte timene det varer. Dessverre kan man ikke si det samme om mange av høstens stortitler.