Jeg sliter litt med å tenne på tanken, To the Moon tar oss på en problematisk reise til månen, men hvorfor spiller vi? Premisset, maskinen som lar mennesker på dødsleiet gjenoppleve livet i det de mener er en mer fullkommen versjon er ikke uten støy. Mer enn å handle om det dødende mennesket, handler To the Moon om oss, vi som reiser med kultur, til månen og tilbake igjen. Spillet går som følger. I nær fremtid (alternativ samtid) finnes det teknologi som lar en ny type leger – minnefinnere – dykke inn i menneskers sinn, og fremprovosere alternative tanker, livet slik vi mot slutten skjønner at vi ønsket å leve det. Reisen går fra de tidligst tilgjenegelige minnene, og fortsetter i små eller store hopp bakover, inn i den lettpåvirkelige barndommen hvor livene våre skrives. Kollisjonen som oppstår, idet de nye minnene møter gamle fremkaller et sjokk, som dreper. Det naturlige spørsmålet blir derfor, hvorfor reise tilbake?
Bagateller! Å dø med en prostituert i armen er tross alt det vi alle ønsker, spilldøden har vist seg å ha mange elegante dødsvalører, og To the Moon er ikke noe unntak. Igjen viser det seg, alt for tydelig at spillet er skrevet for oss, spilleren som i spilløyeblikket befinner seg langt borte fra den menneskelige opplevelsen, og som finner romantisk trøst i et falskt produkt som lover så mye mer.
For det begynner godt. Å lese To the Moon som en metafortelling på hvordan vi konsumerer kultur (spesielt i biografisk form) er i høyeste grad mulig. Hvis vi gjør dette blir det enklere å akseptere det litt vage utgangspunktet, hvor teknologien ser ut til å være skrevet rundt den ene fortellingen vi opplever, for å avdekke dype sår i underbevisstheten. Jeg skal komme tilbake til dette, men først vil jeg se på protagonistenes rolle i forhold til motivet, hvor to utenforstående får ta del i høyst personlig reise, og kommentere denne underveis.
Jeg anbefaler alle å ta en titt på spillet (som kan lastes ned her, det krever et minimum av maskin, og tankekraft), men hvis du ikke har fire timer og en femtilapp til overs kan du nøye deg med å lese videre.
Dr. Eva Rosalene og Dr. Neil Watts jobber i andres minner. Personvern tas så vidt opp i begynnelsen av fortellingen, men forenkles i kjent spillstil ned til et spørsmål om diskresjon. Å fange et menneskes helhet over fire timer er så klart umulig, men når minnet av brudenatten begrenser seg til en vals i vakre omgivelser, To the Moon ignorerer motivets lyst, føler jeg at noe mangler. Det kan fort bli for mye sukker. To the Moon har riktignok et fint driv, det dveler sjeldent for lenge ved det som skjer, hoppene levner store gap for fantasien å fylle uten at historien oppleves som ufullstendig. Del en forteller stort sett en balansert historie med godt tempo, blir aldri forutsigbar og aldri kjedelig. Handlingsforløpet og tidsforløpet står sjeldent godt til hverandre, hvor vi i spillsammenheng er blitt vant til at handlingsforløpet strekkes ut blir du aldri sittende å vente på historien.
Watts og Rosalene rives mellom ønsket om å forholde seg emosjonelt adskilt fra det som skjer (bare gjøre jobben sin), og å bli revet med i historien (med spilleren). Som et filter mellom fortelling og spiller, en aktiv fortellerstemme som formidler til en tredje part, er det vanskelig å ikke se på dem som historikere mer en leger. Sci-Fi elementet er der bare for å forsvare, og bygge en troverdig bro mellom forteller og den som blir fortalt. Det er umulig å forveksle seg selv, eller identifisere seg med protagonistene. Den enkle visuelle stilen, klassisk pixelgrafikk i to- og trebilders animasjoner skaper et filter mellom innhold (spill) og mottaker (spiller), som Watts og Rosalene er med på å fylle ut. Hvis du sliter med å følge fortellingen retter de alltid fokus mot det viktige, de ser verden som ekte, vi ser dem som pixler og de oversetter den for oss. En rolle som problematiseres da også deres fortid trekkes inn i bildet. Det hintes til at Watts går på piller, Rosaline ser handlingsforløpet som romantikk hun kan nyte. «I’m trying to get into this, and you are ruining my mood». Uten at disse påvirker fortellingen nevneverdig, igjen vil jeg si at To the Moon lover mer en det holder. Jeg vil også nevne at To the Moon her tar noen sjenerende snarveier. I starten av spillet gis du valget om du vil styre den ene eller den andre, hvor den påfølgende sekvensen er identisk for begge karakterer. Slike detaljer er med på å bryte ned karakterenes særpreg, og det kunne vært lagt ned mer arbeid i å gjøre opplevelsen av dem unik.
Vi følger minnene bakover, men treffer i barndommen en vegg av kaos. Heller en å la To the Moon handle om bearbeidelse av sorg, finne tapte minner og la Motivet konfrontere og leve med disse, tar romantikken overhånd. Ideen om månen burde vært vraket i møte med disse traumene, både Watts og Rosalene ser ut til å være mer opptatt av å få sine romantiske fantasier stimulert, en å tjene klientens verdighet. Det kunne fungert hvis Watts og Rosalenes handlinger stod mer åpen for kritikk, at spillet endte i sorg som følge av deres egoisme, men spillet tar oss til Hollywood. Jobben til Watts Rosalene er å dekke over, sminke, skjule og fjerne motstand. Forenkle livet til innholdsløs lykke.
«If you realy did think that, why care to explain?». To the Moon tar også opp ektehet, minnene vi tar del i er bare projeksjoner av de ekte, og kan fritt manipuleres av forfatterne (Watts og Rosalene). De er åpenbart menneskelige, kopier av virkelighet, men også falske, deler av en programvare. Mens Watts leker med, har det litt gøy med mulighetene for manipulasjon, forsøker Rosalene å behandle dem med respekt, som om de var ekte. Igjen står kulturparallellen sterkt. Watts og Rosalene ser ut til å komme til den konklusjonen, at det alternative minnet er like ekte som alle andre, at kultur er en del av virkeligheten, og må behandles deretter. Med et så reflektert grunnsyn skulle jeg ønske de kunne gjort To the Moon til noe mer. Noe av større betydelighet. Når spillet avslutter i feilslåtte actionsekvenser og sentimentalt tullball får de ingen jubel, men må ta til takke med et lite klapp på skulderen. Jeg er glad for forsøket, men bedre lykke neste gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar